fbpx – Også du kan bli rammet av kommunal fattigdom og underbemanning Hopp til hovedinnhold

– Også du kan bli rammet av kommunal fattig­dom og under­bemanning

Fra hjemmesykepleien åpen omsorg i Onsøy kommune. Sykepleier Grethe Henriksen og en pasient
GJELDER ALLE: – «Du liker å jobbe med gamle», sier folk til meg når jeg forteller at jeg jobber i hjemmesykepleien. Ja, men faktum er at også du og jeg får vedtak om hjemmesykepleie dersom vi for eksempel blir alvorlig kreftsyke og har behov for helsehjelp, skriver innleggsforfatteren. Arkivfoto: Tarjei Ekenes Krogh

– Hvis målet er å nå politikere og engasjere folk flest, trengs det mer opplysningsarbeid. Det gjelder din og min helse, skriver Evelyn Malin Schumacher.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Rett før koronakrisen slo til for fullt i 2020, var forbundsledelsen i NSF på et medlemsmøte med sykepleiere fra både kommune, sykehus og akademia. Silje Naustvik, nestleder i NSF, beskrev stemningen i møtet i et innlegg på Sykepleien:

«Fortvilelsen blant sykepleierne over det de omtalte som ‘kommunal fattigdom’, var massiv. De beskrev en helse- og omsorgstjeneste så skåret ned til beinet at det truet kvaliteten på tjenesten, etikken og sykepleiefaget. Over det ganske land forteller sykepleiere om kommunale helse- og omsorgstjenester som får flere og flere oppgaver, men uten at det følger med ressurser.»

Behandler deg og meg

Kommunehelsetjenesten har ansvaret for svært alvorlig syke pasienter med komplekse lidelser. Det merkes av helsepersonellet som jobber tett på pasientene, for kravene til kompetanse har økt i takt med dette.

Pasientgruppen i kommunehelsetjenesten strekker seg fra nyfødte til de aller eldste. Og hjemmesykepleien behandler deg og meg, når vi blir syke og har behov for helsehjelp.

Du blir raskt skrevet ut fra sykehuset.

Likevel er mitt inntrykk at Ola og Kari Nordmann ikke har fått det helt med seg. Derfor trengs det mer opplysningsarbeid, hvis målet er å nå politikere og engasjere folk flest. For det gjelder din og min helse.

«Du liker å jobbe med gamle», sier folk til meg når jeg forteller at jeg jobber i hjemmesykepleien. Ja, men faktum er at også du og jeg får vedtak om hjemmesykepleie dersom vi for eksempel blir alvorlig kreftsyke og har behov for helsehjelp. Eller hvis du «bare» får en infeksjon i morgen, og trenger antibiotika intravenøst.

Da kommer sykepleieren hjem til deg – for du blir raskt skrevet ut fra sykehuset.

Underbemanning er selvforsterkende

I det siste har det – enda en gang – blitt satt fokus på vikarbruken i helsetjenesten. Det er svimlende tall vi betaler for vikarer, i stedet for å investere i å ansette sykepleiere fast!

Samtidig bruker kommunene ufaglærte, såkalte assistenter, spesielt om sommeren, for å dekke opp ferie. Kommunene trosser forskningen, som viser at sykepleiefaglig kompetanse er avgjørende for pasientsikkerhet.

I shippingbransjen stilles det krav til bemanning. Slike krav finnes ikke i helsetjenesten, til tross for at helsepersonell jobber i skjæringspunktet mellom liv og død. Livet ditt kan faktisk gå tapt på grunn av mangel på kompetanse eller i verste fall underbemanning.

«Underbemanning er selvforsterkende», fastslår en NOVA-rapport fra 2016. Et helsevesen med god nok bemanning, det vil si riktig kompetansesammensetning og antall personer på jobb, vil skape et tryggere og kvalitativt bedre helsevesen. Dette er en forutsetning for at kommunene kan levere gode helsetjenester til Norges befolkning.

Hvor tungt er for tungt?

Lav kompetanse og få ansatte på jobb skaper utrygghet. Vi sykepleiere kan kjenne på alvoret når pasientsikkerheten står på spill, gang på gang – ikke minst fordi vi ser pasienten i hvitøyet. Vi kjenner daglig på ansvaret som ligger tungt på våre skuldre.

Ikke alle klarer å bære så tungt, når det ikke er håp om en bedre fremtid – bedre arbeidsforhold og ‑betingelser – og mange slutter derfor i yrket.

Neste gang kan det gjelde din nabo, ditt barn eller din far!

Hvor tungt er for tungt? Utfordringen er at man som sykepleier, spesielt under slike forhold, må prioritere knallhardt – og kanskje se at et liv som kunne reddes, svinner bort. Noen ganger må vi sykepleiere oppleve at en pasient får skader for livet, på grunn av slike arbeidsforhold. Neste gang kan det gjelde din nabo, ditt barn eller din far!

Så innmari alvorlig er det. Det bør være nok til at du engasjerer deg i denne debatten. Debatten om sykepleiermangelen, bemanningskrisen og samtidig svindyr vikarbruk. Vi trenger sårt investering i sykepleierkompetansen – i verdens beste helsevesen.

For noen uker siden snakket en pårørende med meg om tilgang på sykepleierkompetanse og bemanning i kommunen. Hen avsluttet samtalen med å si: «At kommunen tør?!»

Helsetjenestene er ikke så sømløse som samhandlingsreformen la opp til

En eldre kvinne sitter på en sykehusseng.
STOR UTFORDRING: Mange pasienter må bli værende på sykehus etter at de er utskrivningsklare. Det er behov for mer koordinerte helsetjenester og bedre samhandling mellom sykehus og kommuner, skriver innleggsforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Mostphotos)

Et av de sentrale premissene i samhandlingsreformen var at en større del av helsetjenestene skulle ytes i kommunene, forutsatt at kvaliteten var like god eller bedre. Det premisset har ikke blitt oppfylt, skriver Silje Naustvik.

For noen dager siden kunne vi lese i Sykepleien at pasienter i fjor lå over 56 000 døgn ekstra på sykehus i påvente av et kommunalt tilbud. Disse pasientene var såkalt utskrivningsklare: et ektefødt barn av samhandlingsreformen.

Samhandlingsreformen skulle sørge for rett behandling på rett sted til rett tid. For å kunne oppnå det var det avgjørende med bedre samhandling mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten.

Snart åtte år inn i reformen bruker de kommunale helse- og omsorgstjenestene hundrevis av millioner kroner årlig på å betale for pasienter som blir liggende på sykehus etter at de er definert som utskrivningsklare. Det var neppe intensjonen med reformen.

Likeverdige og gode helsetjenester for alle

Det er ingen tvil om at det er behov for mer koordinerte helsetjenester med bedre samhandling mellom sykehus og kommuner. Måten vi har organisert helsetjenestene på i Norge, både var og er en utfordring for å sikre «sømløse helsetjenester».

Gjennom samhandlingsreformen skulle befolkningen sikres behandling gjennom et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Du som pasient har dine rettigheter, vi som helsetjeneste skal sørge for å tilby likeverdige og gode helsetjenester til alle som trenger det – uavhengig av hvem du er, hvor du bor, din alder og din økonomi.

Å være på sykehus når man ikke må, er en dårlig idé.

Det er en risiko ved å være innlagt på sykehus. Helsetjenesteassosierte infeksjoner er fryktede komplikasjoner som følge av alle typer sykehusinnleggelser. Slike infeksjoner påfører pasienter ekstra lidelser og har stor ressursmessig betydning. Jo lenger du er på sykehuset, jo større er risikoen. Å være på sykehus når man ikke må, er uansett en dårlig idé.

For noen dager siden så vi et nyhetsinnslag om en dement 75 år gammel kvinne som må ligge på firesengsrom på sykehus fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta imot henne. Det er åpenbart ille for pasienten – og helt sikkert en utfordring for sykehuset. Mange andre pasienter opplever det samme hvert eneste år.

Kommunene mangler nødvendige rammebetingelser

Et av de sentrale elementene og premissene i samhandlingsreformen var målet om at veksten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skulle være høyere enn i spesialisthelsetjenesten, og at en større del av helsetjenestene skulle ytes i kommunene, forutsatt at kvaliteten var like god eller bedre. Det premisset har ikke blitt oppfylt.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har på ingen måte de rammebetingelsene som er nødvendig for at de skal kunne ta ansvar for en betydelig større andel pasienter med mye større behov for pleie og omsorg.

Som jeg skrev i et innlegg i Sykepleien i 2017, er det en enorm endring i kompleksiteten på det som skal behandles og følges opp i kommunene, men liten endring i bemanning og kompetansesammensetning.

Helsevesenet er på mange måter som et skilt ektepar som prøver å samarbeide til beste for barnet.

Grensedragningen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er en stor utfordring for den norske helse- og omsorgstjenesten. Spesialisthelsetjenesten er under stadig omstilling og sentralisering. Døgnkapasiteten bygges ned, og flere tjenester skal gis poliklinisk og i kommunene.

Overføringene fra sykehus til kommuner representerer i stor grad mer avanserte oppgaver enn hva den kommunale helse- og omsorgstjenesten har håndtert til nå. Sykehusenes økonomiske situasjon er en viktig driver for utviklingen fra døgn til dag og fra sykehus til kommune.

Sykehusene planlegger å overføre enda mer til kommunene, og i utviklingen av en ny sykehusstruktur i Innlandet legger sykehuset opp til at så mye som 20 prosent mer av totalaktiviteten skal overføres til kommunene. Det er betydelig. Dagens organisering av helsetjenestene har på ingen måte tatt inn over seg denne enorme oppgaveoverføringen.

Risiko for at feil kan skje

Måten vi organiserer våre helse- og omsorgstjenester på, medfører etter min mening en stor risiko for at det kan skje feil. Som sykepleiere står vi i denne risikoen hver eneste dag, og kommunikasjon og logistikk på tvers av nivåene kan være både frustrerende og ressurskrevende.

Jeg er bekymret for et todelt helsevesen.

Samhandlingsreformen har bare til en viss grad gjort at vi har blitt bedre på samhandling. De virkelig store utfordringene er de samme: spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten har ulik organisering, finansiering, kultur, bemanning, kompetansesammensetning, dokumentasjonssystemer og rammebetingelser.

Jeg er bekymret for et todelt helsevesen. Kombinasjonen av store organisatoriske utfordringer, manglende helhetlig pasientforløp, rekrutteringsutfordringer og ulike dokumentasjonssystemer gjør at faren for at det vokser opp et privat marked ved siden av det offentlige, er stor.

Det er mange som har både økonomiske midler og kunnskap til å skaffe seg helsehjelp på det private markedet. Vi står dermed i fare for å få et A- og B-lag, hvor de som har penger, kjøper seg helsetjenester, mens vi andre må forholde oss til et helsevesen som kjemper om ressurser og kompetanse.

Intensjonen i samhandlingsreformen er ikke nådd

Vi må sørge for at det offentlige helsevesenet sikrer likeverdige helsetjenester for alle. Helseministeren og KS har nylig etablert 19 nye helsefellesskap. Det tolker jeg som en erkjennelse av at intensjonen i samhandlingsreformen ikke er nådd.

Dessverre tror jeg at helsefellesskapene er som å skvette vann på gåsa. Nye samhandlingsarenaer kan være nyttig, men det gjør ingenting med de store strukturelle problemene.

Vi trenger et helhetlig helsevesen som gir gode og sammenhengende helsetjenester for alle. Jeg mener at helsevesenet på mange måter er som et skilt ektepar som prøver å samarbeide til beste for barnet. Jeg ønsker at sykehuset og kommunen skal gifte seg, flytte inn i samme hus og bli enige om oppdragelsen!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.