fbpx – La sykepleiere diagnostisere, skrive ut resepter og henvise pasienter Hopp til hovedinnhold

– La sykepleiere diagnostisere, skrive ut resepter og henvise pasienter

Bildet viser en sykepleier på jobb
BEHANDLING I TIDE: – Ville det ikke vært rimelig å kreve at høstens pasienter blir diagnostisert, henvist og behandlet i tide uavhengig av hvem som gjør oppgavene? spør innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Fastlegekrisen krever nye løsninger hvor sykepleiere kan hjelpe til. Sykepleiere med utvidede rettigheter vil kunne avlaste legestanden og frigjøre kapasitet til sykere pasienter, skriver Jon Wicklund.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Teknoskepsis og frykt hindrer bedre løsninger. Statsminister Jonas Gahr Støre sier til VG at private helseforsikringer og mobil-leger er eksempler på løsninger folk velger når fastlegekøene er for lange. Han mener dette er dårlig bruk av ressursene og at det vil øke forskjellene i Helse-Norge.

Dårlig ressursbruk

Frykten er ubegrunnet, noe canadiske «Nurse Practitioners» – erfarne sykepleiere med tilleggsutdanning – er et eksempel på. De diagnostiserer, henviser og skriver jevnlig ut resepter til pasienter som konsulteres gjennom elektroniske fjernløsninger (nesten som FaceTime og Skype).

Mange sykepleiere har en slik ekstrajobb i private selskap og bidrar effektivt til en bedre folkehelse i avsidesliggende strøk. Nærmeste klinikk er ofte langt unna og overfylt. Jeg forstår ikke at det er bedre ressursbruk hvis en fastlege i 100 prosent stilling på en plass med rekrutteringsutfordringer og fulle pasientlister, må skrive ut de samme reseptene for hånd.

En trussel for hierarkiet?

«Oppgaveglidning» truer etablerte hierarkier. Sykepleiere med tilleggsutdanning i andre land løser 80–90 prosent av oppgavene som norske fastleger løser til daglig. Ingen andre enn legene har mulighet til å skrive ut resept, henvise eller diagnostisere i Norge. Legene opererer i det økonomer vil kalle et beskyttet marked.

Tilbudssiden gjennom nasjonale utdanningsplasser styres av regjeringen. Legeforeningen er toneangivende i medisinske vurderinger og er sammen med KS de eneste partene i rammeavtalen om fastlegeordningen. Trepartssamarbeidet mellom partene i primærhelsetjenesten i Norge er for tett – nesten som et syndikat – til at andre profesjoner og grupper kan utvikle helsetjenesten i en bedre retning.

Sykepleiere kan avlaste legestanden

Eksempelvis har helseminister Ingvild Kjerkol satt ned et ekspertutvalg med et begrensende mandat. Mandatet åpner ikke for at utvalget kan vurdere om fastlegekrisen kunne vært løst av andre enn legene: «øke kapasiteten ved å rekruttere flere leger [...] enklere med fast ansettelse av fastleger [...] attraktivt for legestudenter». Utvalget vil neppe foreslå en endring i fastlegeordningen som innebærer at andre kan gjøre legens oppgaver.

Pasienten står i fokus hos de fleste leger, men noen er mer forutinntatte enn andre. Legeforeningens president og lege – Anne Karine Rime – krever mer «penger på budsjettet i høst» til fastlegeordningen. Ville det ikke vært rimelig å kreve at høstens pasienter blir diagnostisert, henvist og behandlet i tide uavhengig av hvem som gjør oppgavene?

Sykepleiere med utvidede rettigheter vil kunne avlaste legestanden og frigjøre kapasitet til sykere pasienter. Fagforeninger bekymrer seg ofte over svekket kvalitet i offentlige omstillinger, kanskje for å beskytte «markedsandelen» til sine medlemmer, fremfor å se fordelene ved nye ordninger.

Det er mange fordeler

Fordelene ved å bruke avanserte sykepleiere er mange. American Association of Nurse Practitioners peker på tilsvarende eller bedre medisinsk behandling og pasienttilfredshet, spesielt innenfor «primary CARE» – primærhelsetjenesten. Her utgjør avanserte sykepleiere en forskjell hvor de oppdaget fysiske avvik hos pasientene oftere, ga mer helhetlig oppfølgning og loggførte bedre enn fastlegene.

Hvis sykepleierne behandlet pasienter på norske fastlegers pasientlister, ville en kraftig lønnsøkning vært rettmessig. Nye utfordrende arbeidsoppgaver, økt ansvar og anseelse er også viktig og burde motivere mange sykepleiere til å løse krisen innen primærhelsetjenesten. Krisen er jo behandlingskøen, ikke at det mangler en fastlege.

Hvem er det som har bestemt at det er en fastlegekrise?

Nurse practitioner

Nurse practitioner er en sykepleier med høyere tilleggsutdanning innenfor primær- og akutthelsetjenesten. Sykepleieren diagnostiserer og identifiserer medisinske tilstander, skriver ut medikamenter, bestiller og tolker diagnostiske tester (for eksempel urin- og blodprøver) og utfører prosedyrer innen eget praksisområde. Enkelte sykepleiere vedlikeholder egne lister med pasienter på lik linje med fastleger.
Kilde: Wikipedia

Les også:

– Mener vi at oppgaveglidning løser sykepleierkrisen?

RESSURSBRUK: – Hvordan skal egentlig ressursene brukes på riktig måte? Fordeling av oppgavene må være hensiktsmessig og følge kompetansenivået for at det skal være effektivt og forsvarlig, skriver Evelyn Malin Schumacher. Foto: Mostphotos

– Sykepleiere har fått flere og flere administrative oppgaver med årene for å dokumentere, registrere, rapportere og kontrollere. Det blir derfor stadig mindre tid til pasientnært arbeid, skriver innleggsforfatteren.

Nok en gang viser tall fra Nav sin årlige bedriftsundersøkelse at mangel på sykepleiere er størst. Et politisk problem, men helseminister Ingvild Kjerkol viser alltid galant til helsepersonellkommisjon når tema sykepleiermangel og konsekvensene av den kommer på dagsorden.

Forventningene til rapporten, som skal legges frem våren 2023, er store.

Ikke nok ressurser

Hvordan ser sykepleiermangelen ut i praksis? Vi vet at én av fem sykepleiere ikke jobber i helsetjenesten ti år etter fullført utdanning, og det finnes nok av rapporter som har utredet årsaker og pekt på løsninger.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har lenge varslet om at de har særdeles store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, og nyutdannede sykepleiere foretrekker å jobbe i spesialisthelsetjenesten.

Ulike undersøkelser og statistikk gjennomført i de senere år viser at kommunehelsetjenesten ikke har fått tilført nok ressurser og kompetanse i takt med overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten på grunn av samhandlingsreformen.

Hva med kvalitet?

Vi vet også at det vanligvis settes inn personell med lavere kompetanse, eller assistenter/ufaglærte, på vakter for fravær som oppstår blant sykepleiere. Disse faktorene fører nødvendigvis til en forskyvning av oppgaver, eller oppgaveglidning – et fenomen som har eksistert lenge i helsetjenesten.

Oppgaveglidning har blitt et populært tiltak blant desperate ledere i helsetjenesten som tydeligvis mener at dette utelukkende løser sykepleierkrisen. Sykepleiefaglige oppgaver delegeres til personell med lavere kompetanse eller til ufaglærte. Men hvem spør etter observasjons- og vurderingskompetanse? Og hvordan påvirker dette sykepleieres arbeid og motivasjon, samt turnover? Hvordan brukes sykepleiekompetansen og hva med kvalitet i pleie og behandling?

Det er interessant at Legeforeningen allerede i 2013, i et notat om oppgaveglidning, skrev at mer av legenes arbeidstid må gå til pasientrettet arbeid, at det ikke må gå utover kvalitet og at effekten må evalueres ved hjelp av forskning samt systematisk bruk av kvalitetsparametere.

Diskusjonen går

Ikke alle ansatte vil ha endringer og er villige til å lære seg oppgaver som er utenfor utdanningen, og mange peker på kvalitet, etikk og kompetanse. Diskusjoner går for skjæringspunktet av oppgavefordeling mellom helsepersonellgrupper og særlig mellom sykepleiere og helsefagarbeidere.

Noen mener at sykepleiere skal få avlastning ved oppgaveglidning. Men en helsefagarbeider skal være i tillegg til og ikke istedenfor en sykepleier.

For en stund tilbake fulgte jeg med på en debatt om implementering av AKS-sykepleiere i helsetjenesten hvor noen snakket om å avlaste legene. Overlegen som var med i panelet, var snar til å avbryte diskusjonen og tok til orde for at AKS er – ja nettopp – i tillegg til og ikke istedenfor legene – til tross for utdanning på masternivå!

I fjor høst uttalte Marit Roxrud Leinhardt i KS følgende: «Vi er blitt mer oppmerksom på at sykepleierne ikke skal hogge ved og gjøre andre ting, og dette er veldig viktig for at vi skal kunne bruke ressursene på riktig måte».

Problemet vil øke

Hvordan skal egentlig ressursene brukes på riktig måte? Fordeling av oppgavene må være hensiktsmessig og følge kompetansenivået for at det skal være effektivt og forsvarlig. Sykepleiere har fått flere og flere administrative oppgaver med årene for å dokumentere, registrere, rapportere og kontrollere. Det blir derfor stadig mindre tid til pasientnært arbeid.

I tillegg spiller organisering av tjenesten, effektivisering og økonomiske rammer samt bemanningsplaner inn på hvordan sykepleierne brukes. Disse faktorene kamuflerer reell tilgang til sykepleierkompetanse i tjenestene. Sammen med «sykepleiermangel» – eller rett og slett bare utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, kanskje også selvforskyldt – brukes dette i argumentasjon for oppgaveglidning.

Men med stadig større oppmerksomhet på forskyving av tradisjonelt sett sykepleiefaglige oppgaver, vil problemet med å rekruttere og beholde sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke bare i rurale, men også sentrale områder øke ytterligere i omfang. Vi vet også at sykepleiermangel er selvforsterkende.

Sykepleiere er generelt svært opptatt av fagkunnskap, og mange jeg har møtt og møter er stadig på jakt etter bedre arbeidsvilkår, lønn og særlig faglige utfordringer. Men dette finnes ikke utelukkende i papir- og medisinromsarbeid og oppgaver som har blitt fratatt.

Hvem tar ansvaret?

Jeg lurer på hvem som setter søkelyset på og tar ansvar for konsekvensene en slik – nærmest tilfeldig – forskyvning av oppgaver fører til? Kanskje er «sykepleierflukt» egentlig én av dem.

I Tromsø har kommunen laget sykepleierteam i hjemmesykepleien. Dette er et tiltak for å rekruttere sykepleiere og samtidig sikre riktig utnyttelse av kompetanse. Antall sykepleiere som søkte på disse stillingene, økte plutselig. Antakeligvis er det også ulemper med en slik organisering, men denne måten å organisere hjemmesykepleien på tvinges sikkert frem «for at vi skal kunne bruke ressursene på riktig måte» i fremtiden.

Det er mulig vi ser mer av såkalte hjemmesykehus fremover, eller at sykepleiere jobber på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. Tiden vil vise. Det blir spennende å følge med på hvordan fremtidens helsetjeneste organiseres, finansieres og hvordan mangelen på sykepleierne løses.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.