fbpx – Fødselsdepresjon og fødselspsykose blir ikke tilstrekkelig prioritert Hopp til hovedinnhold

– Fødselsdepresjon og fødselspsykose blir ikke tilstrekkelig prioritert

Tegningen viser et spedbarn som ligger i en sprinkelseng og en mor som er fortvilet

– Sykepleiere må ta et felles ansvar for å øke kunnskapen om fødselsdepresjon og fødselspsykose. Og kvinner som blir rammet av disse diagnosene, må få et bedre helsetilbud, skriver Camilla Wisnes Valland.

Jeg gjennomgikk en alvorlig fødselsdepresjon med medfølende fødselspsykose etter en tvillingfødsel i 2013. Jeg møtte et helsevesen med lite kunnskap om både symptomer og korrekt behandling. Det gikk to og et halvt år etter sykdomsdebut før jeg fikk riktig helsehjelp.

Veien tilbake ble lang. Jeg måtte bruke flere år på å gjenvinne mitt psykiske overskudd, og ikke minst trengte jeg lang tid på å bearbeide den traumatiske opplevelsen det er å bli alvorlig psykisk syk i akkurat denne fasen av livet.

I en fødselsdepresjon blir man syk i en fase som er forbundet med stor glede over å få et barn. Man blir syk i en fase der det stilles store krav til nye oppgaver med baby og livet på hjemmebane. Jeg opplevde en dyp skamfølelse over at det kunne skje meg, og jeg sørget over det depresjonen stjal fra meg. Nemlig de første viktige årene med mine nydelige tvillingjenter.

Vi må bli trygge på vår kunnskap

Jeg er sykepleier og jobbet i psykisk helsevern. Til tross for dette hadde jeg lite forkunnskaper om diagnosene. Jeg tok videreutdanning i psykisk helse og rusarbeid i 2020/2021, og overraskende nok sto ikke disse to diagnosene på vår fagplan.

Jeg har i etterkant av min sykdom lært mye viktig som jeg ønsker å videreformidle. Det er flere ting som er blitt viktig for meg. Jeg vil bidra til å rive ned tabuer og hjelpe kvinner som blir rammet av den vonde skammen som er knyttet til diagnosen.

Det er også viktig for meg å bidra til å øke kunnskap om symptomer og behandling til alle fagfolk som møter kvinner gjennom svangerskap og barseltid. Sykepleiere står ofte nærmest pasientene når de kommer på fødeavdelinger, møter på helsestasjon eller blir innlagt på sykehusavdelinger med diagnosene. Vi må bli trygge på vår kunnskap for å gi disse kvinnene best mulig omsorg og behandling.

Mellom 7 og 13 prosent utvikler fødselsdepresjon

Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) utvikler mellom 7 og 13 prosent av alle fødende kvinner fødselsdepresjon. I Norge betyr det at mellom 4000 og 8000 kvinner utvikler fødselsdepresjon hvert år. Symptomene er nedstemthet, gråt, mangel på evne til å glede seg over ting, selvbebreidelse, søvnløshet, nedsatt energi, selvmordstanker, tilbakevendende tanker om død og vansker med å fungere i daglige aktiviteter.

Ifølge FHI kan symptomene på en fødselspsykose være angst, søvnproblemer, forvirring, følelsesmessig ustabilitet, tristhet og fortvilelse.

Er man sårbar for psykiske utfordringer som depresjon og angst, er man også sårbar for fødselsdepresjon. Også tidligere traumer er en kjent sårbarhetsfaktor.

Vanskelig og traumatiske fødselsopplevelse – gjennomgått prøverørsbehandling, høy alder hos mor, sykdom hos barnet, problemer i relasjon mellom far og mor og lite sosialt nettverk – øker risikoen.

Fødselsdepresjon kan variere fra mild grad til en mer alvorlig grad av depresjon. Den alvorlige depresjonen kan utvikle seg til en fødselspsykose.

Det er kritisk når mor blir syk

Symptomer på fødselsdepresjon er i hovedsak lik symptomer på annen depresjon, men det som er alvorlig med fødselsdepresjonen, er at suicidale tanker kan inntreffe raskt etter sykdomsdebut.

I en fødselsdepresjon føler man generelt lite på egne følelser for barnet, og gleden og begeistringen blir borte. Det er kritisk når mor blir syk i en fase der det er absolutt nødvendig at hun har krefter og overskudd til å takle en baby og samarbeide tett med far om omsorgsoppgavene. Dette til sammen fører til en stor håpløshetsfølelsen hos mor.

En fødselspsykose kan også skille seg fra kjente symptomer med andre psykoser. Jeg hadde vrangforestillinger, men hadde aldri syns- eller hørselshallusinasjoner. Mine symptomer var i hovedsak preget av forvirring, søvnløshet, sterk angst, følelsesmessig ustabilitet og fremmedfølelse. Sett utenfra kunne jeg oppleves som friskere enn jeg faktisk var.

Man må få rask behandling

Min sykdom ble til slutt behandlet med elektrosjokkbehandling (ECT). Dette ble den behandlingen som kurerte depresjonen min.

Elektrosjokk er en effektiv behandling som gir rask effekt ved alvorlig fødselsdepresjon. Behandlingen er skånsom og har stort sett forbigående bivirkninger i form av hukommelsesvansker, lett forvirring og hodepine.

I jobben min ved et distriktspsykiatrisk sykehus har jeg lært at elektrosjokk skal være førstevalget ved alvorlig fødselsdepresjon. Medisiner har kun forventet 30 prosent effekt ved denne typen depresjon. Man skal komme raskt i behandling for å unngå tilknytningsvansker mellom mor og barn.

Jeg jobber i dag som psykiatrisk sykepleier ved et distriktspsykiatrisk sykehus i Bergen. Livet mitt er godt og stabilt. Jeg nyter rollen som mor. Mine erfaringer har gjort meg mer ydmyk i møte med dem som sliter psykisk. Alle kan bli rammet av en psykisk lidelse en gang i livet.

Vi må spre kunnskap og informasjon

Jeg møter stadig kvinner som har gjennomgått en fødselsdepresjon. Min erfaring er at flere av dem utvikler plager med depresjon og angst i etterkant av sykdommen. De er også preget av å ha gjennomgått et psykologisk traume.

Min personlige erfaring er at disse traumene må bearbeides skikkelig. Det kan være påkrevd å gå i terapi i etterkant. Et ubearbeidet traume med fødselsdepresjon, kan i verste fall føre til at mor vegrer seg for å få et nytt barn.

Min oppfordring til slutt er at sykepleiere må ta et felles ansvar for å øke kunnskapen om fødselsdepresjon og fødselspsykose. Og kvinner som blir rammet av disse diagnosene, må få et bedre helsetilbud. Diagnosene er skambelagte og vanskelig å snakke om.

Vi må både jobbe bedre forebyggende med undervisning om diagnosene på alle sykepleiefaglige utdanninger i alle ledd. Vi må spre kunnskap og informasjon til kvinner på helsestasjon og i fødeavdelinger. Og vi må våge å stille direkte spørsmål når vi mistenker symptomer på fødselsdepresjon hos kvinner som går til kontroller på helsestasjon, eller er i kontakt med psykisk helsevern i alle ledd.

Vi som har vært syke må bidra ved å våge å være åpne og fortelle vår historie.

En versjon av dette innlegget ble først publisert av Psykologisk.no

0 Kommentarer