Mennesker med tidligere rusavhengighet blir stigmatisert i foreldrerollen

Da jeg for sju år siden vagget inn på fødeavdelingen som førstegangsfødende med en tykk bunke med rene urinprøver i gravidmappen min, var jeg stolt, spent og full av håp for fremtiden.

Tre timer senere i aktiv fødsel befant jeg meg i en situasjon hvor jeg måtte redegjøre for hvilke rusmidler jeg hadde brukt i tiden før svangerskapet mens jordmor formulerte en bekymringsmelding til barnevernstjenesten fordi «det er standard prosedyre med mødre som har rushistorikk».

Dette opplevdes som et overgrep, og det var et brutalt møte med hjelpeapparatet. Ellen Strand Caspersen beskrev det treffende i Sandra Lyng Haugens podkast Smelt på tjukka da hun uttalte at det å bli gravid med rushistorikk «opplevdes som å få en tvangstrøye med en gammel identitet tredd på seg».

Vi trenger et vern

I dag vet jeg at bekymringsmeldingen som ble sendt sykehuset, var velment, men like fullt et brudd på taushetsplikten. Helsepersonell er bundet av taushetsplikten nettopp for å sikre at helsetjenestene skal være et trygt sted å søke hjelp. Det er ikke nok for helsepersonell å melde på bakgrunn av rutine, eller for sikkerhets skyld.

Nødvendigheten av et vern og en beskyttelse for det ufødte barnet i tilfeller hvor mors livsførsel under svangerskapet er til skade for fosteret, er absolutt. Jeg kan forstå jordmorens oppriktige bekymring og ønske om å sikre mitt ufødte barn, men det var i min situasjon ikke grunn til å tro at jeg falt under denne kategorien.

Valg om livsendring

Da jeg oppdaget at jeg var gravid tok jeg et valg om en varig livsendring. Jeg valgte å frivillig levere urinprøver under hele svangerskapet slik at det ikke skulle være tvil om at jeg var rusfri og sto stødig i valget mitt. Som de fleste andre gravide gledet jeg meg til å bli mor, og jeg brukte ventetiden i svangerskapet til å tilegne meg kunnskap om rutiner, tilknytningsteori og babyutstyr.

En frisk og fin gutt ble født til termin. Jeg fullammet, og sønnen min utviklet seg normalt. I barseltiden gikk jeg en sprengkald vinter til og fra legekontoret ukentlig med søvnunderskudd og varierende grad av brystbetennelse for å urinere i en kopp under tilsyn.

Det var som fastlegen min sa; to fluer i en smekk siden jeg samtidig som jeg beviste min edruelige livsførsel for å oppfylle vilkårene for å få førerkortet tilbake, også beviste at jeg var rusfri i rollen som mor. Disse ukentlige urinprøvene fortsatte jeg med de neste fem årene.

Ikke undervurder mennesker

Likevel har jeg i møte med helsesykepleier og annet helsepersonell måttet redegjøre for min tidligere rusavhengighet og innfinne meg med at nettverket mitt blir kartlagt i slike møter i nå åtte år.

Kjære helsepersonell, undervurder ikke det mennesket som står foran deg, for her er et menneske som har opplevd absolutt lidelse, kaos og ruin, men som har reist seg. Jeg er ikke min identitet åtte år tilbake i tid, og jeg ønsker ikke å bli behandlet slik. Ei heller ønsker jeg å tillegges negative egenskaper som ikke representerer meg som individ.

Er det lov for meg å si? Eller blir jeg oppfattet som konfliktsøkende med lite mentaliseringsevne rundt egen situasjon og historikk da?

Merket med et stempel

Der hvor straffereaksjoner slettes fra rullebladet etter tre år, er rusavhengighetog -historikk en merkelapp som forfølger og stigmatiserer resten av livet. Det er systemet klinkende likegyldig om du kan dokumentere rusfrihet gjennom urinprøver over tid, eller vise til stabilitet og en varig livsstilsendring.

Signalet som sendes ut til mennesker med uoppdaget rusavhengighet gjennom en slik gjennomsyrende stigmatisering, er bekymringsverdig.

Et fåtall mennesker vil frivillig be om å bli brennmerket med et stempel som utløser grunn til å betvile at du er en trygg omsorgsperson for resten av ditt barns liv.

Må ha tillit til hjelpeapparatet

I situasjoner det ville vært naturlig å møte et menneske med omsorg, råd og veiledning, opplever mange foreldre med tidligere rusavhengighet å bli mistenkeliggjort, kategorisert, stigmatisert og sett ned på. Resultatet er marginal grad av tillit til hjelpeapparatet samtidig som terskelen for å be om hjelp er svært høy..

Jeg anerkjenner at dette er en mennesker som i varierende grad har behov for oppfølging hvor målet for fremtiden må være økt hjelpesøkende atferd. For at det skal kunne skje, må det gjennomføres tillitsskapende tiltak.

Første skritt i riktig retning kan være så enkel som å stoppe praktisering av brudd på taushetsplikt i tilfeller hvor det faktisk ikke er grunn til å tro. Foreldre som lever, og i lang tid har levd, med et avsluttet forhold til sin tidligere rusavhengighet, bør også på et tidspunkt få tillatelse til å vurderes som en ordinær omsorgsperson og menneske, frigjort fra russtempelet.