fbpx Oppfordrer til å se, snakke og være til stede for barna Hopp til hovedinnhold

Faggruppeleder om barn i rusfamilier: Oppfordrer til å se, snakke og være til stede for barna

Espen Gade Rolland
MÅ FANGE BALLEN: – Spesialisthelsetjenesten er inne bare kort tid, og da kan ballen glippe, sier faggruppelederen om barn av pårørende med rusproblematikk.  Foto: Marit Fonn

Sykepleiere kvier seg for å si noe feil i møte med barn av foreldre med rusproblemer, tror faggruppeleder Espen Gade Rolland. Men ved å ikke snakke åpent, risikerer man å skade familien, sier han.

Ti år etter lovendringene som tydeliggjorde rettighetene til barn som pårørende, har mye blitt bedre, sier Espen Gade Rolland. Men det betyr ikke at det ikke fortsatt er mangler.

Rolland er faggruppeleder for sykepleiere innen psykisk helse og rus (Spor). Selv har han blant annet vært involvert i oppfølgingen av barn som pårørende av foreldre med problematisk rus. 

– Viktig å veilede sykepleiere

Rusproblematikk og psykiske lidelser henger ofte sammen, og for mange henger dette igjen sammen med somatiske helseproblemer, jobbdeltakelse og inntekt.

– Mange i helsetjenesten har manglende kunnskap om hvordan det er å vokse opp i hjem med rusproblemer. Det er alltid pasienten i fokus og i mindre grad familieorientert behandling. Det å følge opp barna som pårørende ses nok ofte på som en sekundæroppgave og noe det ikke legges godt til rette for å følge opp i en hektisk klinisk hverdag, sier han.

Mange vet heller ikke hva dette arbeidet innebærer og vet derfor ikke hva som bør gjøres. Derfor er det viktig å bruke tid på å veilede og lære opp sykepleiere i dette, sier han.

– Hvem tar ballen videre?

I en multisenterstudie fra 2015 deltok han selv med innhenting av data. Studien så på hvordan barn som pårørende til mennesker med rusproblematikk ble fulgt opp.

Her ble det blant annet påpekt manglende samarbeid og koordinering mellom tjenestene.

– Dette er noe vi ser også i dag. Hvem tar ballen videre? Hvem skal følge opp? Spesialisthelsetjenesten er inne bare kort tid, og da kan ballen glippe, sier Rolland.

Sintef gjorde en spørreundersøkelse med over 3000 fagfolk i 2020 for å evaluere pakkeforløp for rus og psykisk helse.

Her svarer over 90 prosent at barn som pårørende blir ivaretatt. I en kvalitativ undersøkelse fra samme rapport er bildet det samme, men at det blir vanskeligere hvis pasienten selv ikke ønsker dette. 

I en senere oppfølging fra 2021 ble brukere som har vært i pakkeforløp innen psykisk helse og rus, spurt om involvering av mindreårige barn og søsken som pårørende. Her kommer det frem at de fleste av deltakerne i undersøkelsen hadde blitt spurt om de hadde mindreårige barn eller søsken. De av deltakerne som hadde mindreårige barn, hadde stort sett gode erfaringer med at deres behov ble ivaretatt gjennom barnesamtaler ved behandlingsenheten de var tilknyttet.

Problemstillinger rundt rapportering til barnevernet kom opp: 

«Det fremkom flere eksempler på deltakere som hadde tatt opp ting som senere hadde blitt rapportert til barnevernet. Dette opplevdes som et tillitsbrudd og førte til at de tilbakeholdt viktig informasjon til behandler,» heter det i rapporten.

Når foreldrene ikke vil

Rolland mener det er viktig å ha høyt oppe i bevisstheten hvorfor man følger opp barn som pårørende: Er det for å ha krysset av på de riktige skjemaene, eller er det for å prøve å bedre situasjonen for akkurat det barnet?

Han erkjenner at det kan være problematisk når en forelder motsetter seg eller er skeptisk til å snakke om foreldrerollen eller barna:

– Dette kan gjøre samarbeidet vanskelig og hindre at barna får den lovpålagte oppfølgingen helsepersonell skal gi. 

Til sykepleiere som står i dette, sier han:

– Det er viktig å ikke gi seg og fortsette å tematisere foreldrerolle og barn. Det er vanskelig å vurdere eventuell omsorgssvikt eller andre utfordringer for barna når man ikke får mulighet til å snakke med dem. 

– Mange tenker at barnevernet er den instansen vi har å henvende oss til, men erfaring viser at det er bra å samhandle med barnehage, skole og skolehelsetjenesten også, sier Rolland.

– Tror sykepleiere kan kvie seg

Når det gjelder barnesamtalene, tror han enkelte sykepleiere kan kvie seg i frykt for å gjøre noe feil overfor barna, spesielt der det handler om rusproblematikk. 

– Vi tror også noen ganger at vi skåner pasienten og barna hvis vi unnlater å snakke om det. Det er feil. Vi risikerer å skade familien, sier han. 

– Sannheten er at det svært sjelden blir feil å snakke med barn, sier han. 

Rolland viser til et samtaleverktøy utarbeidet av kompetansenettverket KORUS. 

– Det heter «Barnespor» og har konkrete råd og veiledninger som kan gjøre det enklere å ta opp vanskelige spørsmål. Dette verktøyet finnes også digitalt, og finnes hos barnespor.com.

Oppfordrer: Vær kreativ!

Faggruppelederen peker på forskning som viser hvor viktig det er å oppdage og hjelpe barn som vokser opp med problematisk rusbruk tidlig:

– Barn som vokser opp i familier hvor den ene eller begge voksne misbruker rusmidler, har forhøyet risiko for en rekke symptomer og problemer. 

Rolland er aller mest bekymret for de barna som lever hele barndommen i et hjem med problematisk rusbruk, uten at det blir oppdaget av hjelpere.

Han oppfordrer til å tørre å se, ta initiativ, snakke med og være til stede for barn.

– Vær kreativ! Kanskje må man gå utenfor helsevesenets rigide «skjemaer» for å få det til.

– Godt pårørendearbeid tar tid

Prioriteringen av arbeidet med barn som pårørende må være ledelsesforankret, understreker han.

– Skap gode fagmiljøer, slik at det blir en naturlig del av hverdagen å drøfte problemstillinger rundt barnas behov, selv om det er den voksne som går til behandling eller får hjelp. Legg til rette for å skape en mer funksjonell tilnærming og mer familiefokusert behandling, oppfordrer han.

Rammene må være på plass, slik at den enkelte helsearbeider får mulighet til å gjøre jobben.

– Det tar tid med godt pårørendearbeid, og det er en investering som i et samfunnsperspektiv er vel verdt å gjøre, sier Espen Gade Rolland.

Gutt, 13–15: «Det er bare du som vet d» Forrige artikkel Sykepleier Elisabeth vokste opp med rus, nå hjelper hun barn som pårørende Neste artikkel