Den viktigste forutsetningen for god sorgstøtte er at vi forstår at barn sørger

En vanlig oppfatning er at barn går «inn og ut av sorg». Dette er en utenfra-beskrivelse av barn i sorg som vi frykter står i veien for god sorgstøtte og som vi forventer at fagfolk innen sorgfeltet tar avstand fra. For å gi god sorgstøtte til barn trenger vi nye forståelser av barn som sørgende.

Ikke alle barn får tilbud

Som fagpersoner med både forskningserfaring og klinisk erfaring innen feltet barn og sorg, er vi glade for at tema barn og sorg settes på dagsorden. I Nyhetsmorgen på NRK kunne vi torsdag 23. mars lytte til en nyhetssak om at sorgtilbudet er svært forskjellig for barn i Norges land. I innslaget forteller velartikulerte Håkon (11 år) sin sterke tapshistorie om da hans far døde i en ulykke da Håkon var 8 år og hvor viktig det var for han å få delta i et gruppetilbud for sørgende barn ved Ullevål. (Grelland Røkholt var med på å etablere dette tilbudet i 2000).

Videre i innslaget ble klinisk barnevernspedagog Anita Sjøstrøm ved Ullevål universitetssykehus intervjuet om barn og sorg, og hun pekte blant annet på at ikke alle etterlatte barn i Norge har tilgang på slike tilbud eller tilsvarende. Vi deler denne bekymringen. Å håndtere og bearbeide erfaringene knyttet til brå og/eller voldsomme tap i barndommen, som det å miste foreldre eller søsken er, krever at barn får sorgstøtte. Barn trenger støtte til å skape mening: om tapet og sine egne og andres kroppslige og følelsesmessige reaksjoner på tapet, og videre trenger de støtte i prosessen med å reorientere seg til et videre liv uten den døde.

Uten hjelp til å skape mening om tapet, er det ikke sikkert Håkon hadde klart å fortelle om tapshendelsen i intervjuet slik han gjorde. Slik det også nevnes i nyhetssaken, er sorggruppetilbud med jevnaldrende et av flere alternativer, men ikke det eneste, og heller ikke riktig for alle. Noen ganger kan for eksempel traumebehandling hos spesialist være nødvendig. Andre ganger kan god sorgstøtte bestå av ekstra oppmerksomhet og oppfølging fra de voksne i barnehagen i samarbeid med foreldre, og gjerne under veiledning fra fagfolk eller spesialister.

Støtten må få betydning

Det viktigste slik vi ser det, er at sorgstøtten når barnet slik at det får betydning i hens hverdagsliv. For det er i barnets hverdagsliv at sorgprosesser skjer, og det er også her eventuelle problemer med komplisert sorg utvikler seg. En grunnleggende forutsetning for å lykkes med å støtte barn i sorgprosesser er at profesjonelle og omsorgspersoner rundt barnet forstår barnet som sørgende.

Dessverre lever en del sementerte oppfatninger om barn og sorg. Disse oppfatningene virker begrensende for profesjonelle og omsorgspersoners muligheter til å se barn som sørgende og som videre er begrensende for muligheten til å bidra inn med støtte i sorgprosessen. Dette gjelder særlig de minste barna. En av disse sementerte forestillingene blir framsatt av Sjøstrøm i innslaget på Nyhetsmorgen: at barn går inn og ut av sorg.

Med et utenfra-blikk på barnet kan det fremstå som at barn går inn og ut av sorg fordi de veksler mellom lek og tristhet, eller mellom oppmerksomhet på hverdag og på tapet. Barns sorguttrykk er heller ikke like lett å gjenkjenne som sorg slik vi forventer det uttrykt i norsk majoritetskultur: som tristhet, lengsel, savn, gjerne uttrykt med gråt, sinne og verbalt eksplisitte henvisninger til den døde. Videre er det en misforståelse at det å leke, og å ikke gi tydelig uttrykk for tristhet, savn og lengsel, er å ikke sørge eller «å ta pause fra» sorgen.

Barn uttrykker seg annerledes

I moderne sorgteori forklarer forskerparet Stroebe og Stroebe og deres medforskere sorg som to samtidige sorgprosesser med ulike orienteringer: det tapsorienterte og løsningsorienterte som den sørgende veksler mellom i sitt hverdagsliv. Denne vekslingen kjennetegner en sunn mestring av stresset som følger med tap, både for barn og voksne.

Faren med å tenke på barns sorg som vesensforskjellig fra voksnes, og at de tar pause fra sorgen, er blant annet at profesjonelle og omsorgspersoner kan bli redd for å «forstyrre» barn med å tematisere tap når de ikke viser de tydelige sorguttrykkene. I vår forskning om barnehagelæreres møte med små barns sorg ser vi at det i mange barnehager synes å råde en praksis hvor de voksne i barnehagen venter på barnets initiativ til å snakke om tap og sorg. Bare hvis og når barnet selv tar det opp, er voksne i barnehagen klare til å tematisere sorgen. En slik praksis legger for stort ansvar på barnet.

Må være et ansvar for voksne

Vi mener at det er den voksnes ansvar å være i forkant og tilby barnet muligheter for å skape mening om tapet, reaksjoner og livet videre. Da er det vesentlig at vi legger bak oss de sementerte forestillingene om barn som går «ut og inn av sorgen» og ser barn som sørgende som bærer med seg tapet gjennom hele sitt hverdagsliv – i lek, gjennom glede, frustrasjon og utvikling.

For få av Norges etterlatte barn og unge har i dag et tilstrekkelig tilbud om sorgstøtte ved tap av forelder eller søsken. Barn skaper mening om tapet og får hjelp til å reorientere seg til et videre liv uten den døde gjennom møter og samtaler med andre. I mangel av profesjonelt sorgstøttetilbud kan dette for mange ivaretas av omsorgspersoner i utvidet nettverk, sammen med profesjonelle i barns hverdagsliv. Men det skjer ikke dersom de voksne ikke tror at barnet er i sorg, eller er redd for å forstyrre barnet.