Intensivsykepleier i Ukraina: Det går ingen tog i Lyman lenger

Lyman, et sentralt jernbaneknutepunkt øst i Ukraina, ble tatt tilbake av ukrainske styrker 22. oktober i fjor, men ligger fortsatt nær fronten i Donetsk-regionen øst i Ukraina.

En lav sol blinket i rester av vindu i hus der ingen var hjemme. Det var ti kuldegrader. Vi passerte mannen med våre landcruisere med flagg oppe. To hunder sprang på den andre siden av gaten, en ueksplodert rakett stakk opp gjennom asfaltkanten. Gjennom bilmotoren kunne vi høre den dumpe lyden av tungt artilleri.

En enhet med soldater lastet utstyr i en lastebil. En gammel kone trillet en vogn med noen greiner bakpå. Heller ikke uten fare. Veden hentes i skogen, der det fortsatt ligger miner igjen. Mange har måttet bo i kjellere i månedsvis. Røyk steg opp fra en improvisert pipe som stakk opp av kjellermuren på det som en gang var et hus.

Et delvis ødelagt sykehus

Røde Kors forsyner ikke bare sykehuset med medisinsk materiell. Også befolkningen som er igjen her, trenger spesielt mat, brensel og rent vann. Med jevne mellomrom kommer våre trailere oppover til byen med forsyninger. Strømmen er så ustabil og kortvarig at det ikke rekker til å varme opp boligene.

Sykehuset i Lyman trengte nye forsyninger. Sykehuset ble delvis ødelagt av kamphandlingene her i oktober i fjor, da Ukraina tok tilbake kontroll over byen. Fortsatt ligger ikke fronten lenger unna enn at en ikke bare hører artilleridrønn, men det er også nedslag av og til. Forrige gang vi var her, var det bare en drøy uke siden sykehuset igjen var blitt truffet. De har reparert de siste skadene, men store deler av sykehuset var så ødelagt at det vil ta lang tid å få det reparert.

Sykehuset hadde et mål om å kunne drive en etasje med full drift 24/7 og både kirurgisk og medisinsk avdeling fra 1. januar 2023. I første etasje holder en militær sanitetsavdeling til. Slik er det ved mange sykehus. De har nok å gjøre.

Ved sykehuset får vi god hjelp til å losse landcruiserne våre. Tre eldre sykepleiere hjelper oss. De hilste på meg og arbeidet med stort tempo. Vi fikk «takk og på gjensyn» med oss på veien.

Buldring og utgående artilleri

Sykehuset var i likhet med de fleste større bygg i denne byen også delvis ødelagt. Vi losset av kasser med toraksdren, medikamenter, bandasjer og suturer samt deler av et såkalt weapon wounded kit, som er designet for å behandle 50 pasienter. En mann gikk foran oss opp de slitte trappene til tredje etasje. Han bar en stor plastdunk med vann.

Vi fulgte direktøren opp til kontoret. Bygningen er fra 1960-tallet og trolig ikke renovert siden 1980-tallet, slik som flere av sykehusene. En generator sørget for en liten lunk i den ene etasjen. Snart fikk de strømmen tilbake. De ansatte hadde tykke gensere under sykehusklærne. Pasienter som ikke kunne gå, ble båret opp tre etasjer. Det samme måtte andre forsyninger.

I første etasje fikk våpenskadede behandling. Pasienter med skader fra eksplosjoner ble stabilisert og siden sendt videre til sykehus vestover. Andre etasje ble brukt som kontorer og lager. Tredje etasje hadde så vidt begynt å fungere med døgndrift igjen.

De hadde flest innlagte med kolsforverring, hjertesvikt og øvre luftveislidelser. Det var flere tilfeller av tuberkulose i området. Mindre kirurgiske inngrep kunne de gjøre, men større skader ble sendt videre til andre sykehus.

Etter litt måtte vi si farvel. Vi måtte begrense tiden her. De lokale levde med det 24/7. Vi sa på gjensyn til direktøren og stoppet utenfor til en rask samtale med sjefen for den militære delen av sykehuset.

Det kom inn en tekstmelding på telefonen. Jeg hadde fått mitt første barnebarn. Over takene hørte vi buldring. Utgående artilleri, ble vi forsikret om.

Vi tok plass i landcruiserne igjen. Jeg viste bildet frem til min kollega. Hun kalte meg dedushka, bestefar. En av sykepleierne vinket farvel til oss.