Vær stolt av yrket ditt, kjære sykepleier

Jeg skal ikke snakke om lønn denne gangen, eller om alt vi sykepleiere fortjener og ikke fortjener. Ruller en nedover Tidsskriftet Sykepleien noen minutter, blir øyet både vått og sårt over de mange innleggene som omhandler vår profesjons elendige lønn- og arbeidsvilkår.

Det er ikke mangel på vitnesbyrd fra alle sykepleierne som gir opp, eller som ikke lenger orker eller finner mening i sykepleieryrket. Bare så det er sagt; jeg betviler ikke at hverdagen er tøff for svært mange sykepleiere, og kanskje særlig i eldreomsorgen.

Viktig å løfte blikket

Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å få kritikk og hånlige kommentarer fordi jeg skriver dette. For ved å beskrive de ordentlig fine sidene ved yrket vårt, så er jeg med på å undergrave den store kampen om høyere lønn. Slik sett svikter jeg min egen gruppe. Er det virkelig sånn? Må vi grave oss ned i offerrollen for å føle at vi blir sett og hørt?

Hva om vi sammenlikner oss med andre yrkesgrupper som kanskje ikke har en sterk fagforening i ryggen, og som har blitt vant med at lønnen ikke er av de beste. Det er ikke bare sykepleierne som står med mye ansvar og har ukurante arbeidstider. I mitt tidligere yrke innen humanistiske fag jobbet jeg både seint og tidlig.

Jeg har seks års utdannelse med et stort studielån. Jeg svarte på mail seint og tidlig, og i helger og helligdager, uten at det var innbakt i lønnen. Jeg skal ikke gå lenger inn i denne sammenlikningen, for det å sammenlikne grupper som enten har det likt eller dårligere rettferdiggjør selvsagt ikke dårlige forhold for sykepleierne.

Mitt poeng er mer at det kan være både bra og viktig å løfte blikket innimellom og se ut i samfunnet. Det vil gjerne vise oss andre perspektiver.

Vi er viktige

Hvordan ønsker vi som profesjon å fremstå? Jeg vil gjerne fremheve hva vi gjør og hva vi er. Vi er tett på andre mennesker, vi møter dem gjerne i somatikken eller i psykiatrien, i en fase i livet hvor de kan være på sitt absolutt verste, sitt sykeste, og kanskje i ferd med å gi opp.

Ikke bare er det viktig at vi da utviser helhetlig og god sykepleie med et faglig blikk for kropp og sjel, men at vi også anerkjenner at vi er viktige for pasientene vi møter. Pasientene som er innlagt på sykehus, møter oss som faggruppe hele døgnet. Vi er så tett på pasientene at vi kan fange opp de største og avgjørende øyeblikkene for dem.

Kjære kolleger, kjære sykepleiere. Vi skal aldri slutte å jobbe for bedre vilkår for yrket vårt, men vi bør heller aldri slutte å fremheve det viktige i yrket vårt. Og ikke bare for ledere og politikere, men for hverandre. Vi trenger å fremheve oss selv, styrken i faget og hvorfor det vi gjør, er så viktig.

Hilsen en stolt sykepleier.