Æsj, sa sykepleieren, og vi lo begge to. Det var et øyeblikk av tøysete kontakt i alt alvoret

En seng, et nattbord, et skap og et forheng som skille til den andre pasienten på rommet. Det er min lille verden. I det smale skapet henger jakka mi. På nattbordet ligger en bok, mobil, iPad, hodetelefoner og ladeutstyr.

På nattbordet legger også sykepleierne fra seg utstyr når de skal stelle kateter-såret, skifte næringspose til dryppet, gi meg cellegift og sånne ting. Nattbordet er både et privat sted og en arbeidsstasjon.

Sykesengen ble hjemmet mitt

Jeg hadde ikke mange ting med meg i begynnelsen da jeg ble lagt inn på sykehus, og de ble færre etter hvert som ukene gikk. Færre plagg, færre gjenstander å flytte med seg til neste rom og færre ting i veien for sykepleierne på nattbordet.

I elleve år har jeg hatt lymfekreft. Jeg har hatt tre runder med behandling i løpet av disse årene. Den foreløpig siste var da legene fant en 14 centimeter lang kreftsvulst i magen. Kulen hadde vokst seg inn i tarmen, og i denne perioden hadde jeg en høst med vanlig cellegiftkur som ble avsluttet med en vinter med såkalt HMAS-behandling. Jeg tenker på den som stamcellebehandling.

Siden tilstanden rundt tarmen var truende, jeg måtte få intravenøs næring og måtte overvåkes, ble det fra den ene dagen til den andre en sykehusseng som ble hjemmet mitt.

Jeg kunne leve eller dø

Det var et sjokk. Jeg var redd, åpenbart. Jeg hadde spørsmål, og det dukket stadig opp nye der jeg lå i senga mi. Men jeg var klar over at fagfolkene på sykehuset hadde travle arbeidsdager.

Jeg ville nødig være den som brukte mer av legens og sykepleiernes tid enn det som var beregnet på meg, men av og til gjorde jeg det likevel. Og der lå jeg jo, i senga, og kunne leve eller dø. Jeg stilte spørsmål, men jeg prøvde å ikke stille for mange på en gang.

Jeg ville optimalisere mulighetene mine for å ikke dø, for å overleve på en best mulig måte, men ikke bli den pasienten de snakket om på pauserommet – den brysomme. Og jeg ville avslutte før de kom med den lille bevegelsen i kroppen som gjør at jeg skjønner at nå er de på vei til nestemann, neste menneske som har sine egne spørsmål, i større nød enn meg kan hende. Jeg beskyttet meg selv mot det som tross alt er en avvisning.

Oftest stilte jeg sykepleieren samme spørsmål som jeg hadde stilt til legen. Jeg fikk kanskje et litt annerledes svar med andre detaljer, og jeg prøvde å pusle svarene sammen til en helhet.

Det foregikk mye i hodet

Det er mange leger og sykepleiere som har vist meg omtanke og som har hjulpet meg utover det fysiske som tross alt er det viktigste. Det er klart. Men det foregår mye i hodet også. Mange leger og sykepleiere har tatt spørsmålene mine alvorlig og svart omhyggelig på dem.

Jeg er takknemlig for at mennesker bruker kunnskap og erfaring til å hjelpe meg med sykdommen. Mens jeg har drukket øl med venner, har de strevd med studier, lest tunge bøker og pugget latin. De har overvunnet latskap og mangel på interesse og har satt seg inn i sakene.

En kreftlege går først seks år på medisin. Deretter seks år til for å bli spesialist på kreft. Sykepleiere har også vanskelige studier og mye felles pensum med legene.

Jeg er takknemlig for den lave stemmen som kommer inn i dobbeltrommet tidlig på morgenen og som ikke skrur på taklyset, men det lokale lyset ved sengen til den andre pasienten som skal ha hjelp.

Jeg ble redd og sint

Det skal sies at jeg også ble irritert og frustrert. Jeg opplevde at noen ansatte slurvet med detaljer som det var vanskelig for meg å vite om var viktige. Særlig den perioden jeg lå i isolat med stamcellene hentet ut og hadde null immunforsvar.

Det stadig tilbakevendende dilemmaet var å ikke være en sur masekråke, men heller ikke være dum-høflig og dø av infeksjon fordi noen ikke stelte såret godt nok. Kunne det skje? Det visste jeg jo ikke der jeg lå, men sikkerheten min ble ellers tatt veldig alvorlig.

Jeg måtte dusje av meg bakterier hver dag. Å skulle på do (som foregikk opptil 30 ganger i løpet av et døgn fordi slimhinnene i tarmen var helt ute av laget) var et nøye regime. Da var det på med plasthansker, tørke med gasbind (ikke dopapir) og en siste tørk med en rensevæske. Så var det på med vaselin, av med plasthansker, vaske hender og avslutte med Antibac.

Jeg lærte etter hvert at det finnes noen bandasjer som har lim færre reagerer på, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk de med en gang siden jeg fikk blemmer på huden der plasteret hadde sittet. Noen satte likevel plasteret på samme sted, oppå blemmene. Jeg ble redd av slike ting, og hvis jeg hadde krefter til det, ble jeg sint.

Mitt beste sykepleierminne

Senere skulle jeg fortelle en venn at det var noen få som slurvet og noen få som var nedlatende, kanskje tankeløse. Men at jeg skammet meg over å ha blitt sint likevel. Vennen min sa at det var bra at jeg hadde vist irritasjon. Og at de med velfungerende immunforsvar og velfungerende slimhinner må tåle det. De må skjerpe seg.

Sykepleierne var så forskjellige. Når jeg lå i sengen i isolat og ba om flere håndklær eller en ren nattskjorte, kunne jeg få til svar: «Å, trengte du flere enn to håndklær?» eller «Trodde ikke du brukte nattskjorte om dagen.» Andre sørget bare for at det var fylt opp med rene håndklær, nattskjorter og bleier, og de fjernet søppel og skittentøy.

Et av mine beste sykepleierminner er fra en sen kveld på sykehuset. Jeg brettet nattskjorten til side for at sykepleieren kunne fikse noe med den intravenøse kanylen. Æsj, sa sykepleieren og smilte til meg idet hun fikk øye på området der kateteret gikk inn i meg. Det var en gjennomsiktig bandasje og litt størknet blod ved røret som gikk inn. 

Vi lo begge to. Det var et øyeblikk av tøysete kontakt i alt alvoret. «Så deilig at du sier æsj», sa jeg. «De andre sier bare at dette er den beste løsningen, og det forstår jeg jo. Men æsj!». Så lo vi begge sammen en gang til.

Forfatteren har gitt ut boken Pust! – Om å leve med kreft.