La den demenssyke få lande
Jeg elsker virkelig jobben min på skjermet enhet for alvorlig demenssyke beboere, men det er ikke en mellomstasjon der man skal revurdere pasienter ingen vet hvor de skal plassere, skriver innleggsforfatteren.
En gladsak om Oslos nye demenslandsby poppet opp i Facebook-feeden før professor i geriatri Geir Selbæk sørget for realitetsorientering, igjen. I Aftenposten 18. juli 2023 [krever innlogging] beskriver Selbæk den sørgelige sannhet om en eldrebølge og en påfølgende demensflod vi ikke har greid å forberede oss på.
Etter to knappe år som sykepleier på skjermet enhet for alvorlig demenssyke beboere, kjenner jeg på en murrende bekymring. For hvor er vi på vei, og hvordan skal vi ruste oss når antallet personer med demens vil doble seg de neste 20–30 årene?
Hvem er plassene tiltenkt?
Jeg vil applaudere, og jeg vil framsnakke. For hva er vel bedre enn 130 nye sykehjemsplasser inspirert av nederlandsk modell med livskvalitet i fokus. En ny boform med friere rammer der beboerne kan gå på kafé, gå ut når de selv ønsker det, oppsøke normalitet og samtidig oppleve trygghet og omsorg. Men hvem er plassene tiltenkt?
På Sykehjemsetatens hjemmesider står det at «Personer som har demensdiagnose og har behov for heldøgns omsorg, kan få plass i Dronning Ingrids hage dersom de vil ha nytte og glede av en slik boform og fasilitetene i hagebyen».
Jeg er sikker på at det finnes mange demenssyke i hjemmet som vil kunne nyttiggjøre seg en slik plass. Men får de den plassen når de fremdeles er i stand til å finne veien ut i hagen selv? Mens de enda forstår at det er høst og vet at det er lurt å kle seg i jakke og sko.
Hjelpen kommer for sent
Med dagens «bo hjemme så lenge man overlever»-strategi er vel svaret nei. I dag bor demenssyke hjemme og får tildelt langtids heldøgnsplass først når eller hvis de pårørende har blitt syke selv (av belastningen og ansvaret det innebærer å ta vare på en person med stor hjerneskade).
Demenssyke får tildelt heldøgnsplass når den demenssyke bor alene, er underernært, har snudd døgnet, vandrer i sentrum på natten, faller på isen med påfølgende hoftebrudd eller hodeskade, er i en akutt forvirringstilstand (les: psykose) grunnet infeksjon eller å ha lett etter mening i en fortvilende, uforståelig tilværelse, altfor lenge, alene.
Denne politikken er i ferd med å forplante seg oppover i omsorgsnivåene.
Det er viktig å skjerme
Da jeg startet i eldreomsorgen for cirka 15 år siden, fantes fortsatt «aldersavdelingene». Dit kom de eldre rullatordamene med blålilla hår. De trillet kofferten inn selv og ønsket bare litt trygghet og hjelp til å få smurt på brødet. Nå er disse postene fylt opp av svært syke og multimorbide pasienter. Det er palliative pasienter med omfattende smertebehandling, årslang tung psykiatri, hele felleskatalogen og diagnoseregisteret ICD-10. Om de har demens? Ja, stort sett alle.
Det sier seg selv at de som får tildelt plass i skjermede enheter, som der jeg jobber, trenger hjelp til å orientere seg i tilværelsen. Og de trenger mye hjelp, omsorg og trygghet. Byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo, Marthe S. Lund, roser demenslandsbyens frie rammer med kommentaren «å møte en stengt dør, gjør folk urolig».
Men hvordan oppleves det egentlig for en demenssyk person å åpne dør etter dør når man ikke vet hva man ser etter? I vår avdeling ønsker vi ikke å isolere pasientene, men vi ser på den låste døren som et verktøy for pasienten selv. Til å skjerme for inntrykk for den enkelte og til å åpne den for den som trenger det.
Alle er i krise
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg jobber innen en skjermet liten enhet der hverdagen stort sett er god. Jeg har fantastiske, kompetente medarbeidere som jobber personrettet, individualisert og som kjenner hver enkelt pasient så godt at vi sammen unngår de store atferdsutfordringene.
Likevel har det knytt seg litt ekstra i magen når vi venter en ny pasient. For vi vet hvor dårlig denne pasienten potensielt kan være etter å ha bodd hjemme i en uforsvarlig tilværelse så alt, altfor lenge.
Noen kommer i delir, andre vil ikke være der, eller har pårørende som har sett Brennpunktdokumentarer og har piggene ute. De er i krise alle sammen, i en høyst forståelig sorgprosess.
Bør kunne forme sin hverdag
Fagsykepleier Reza i Dronning Ingrids hage beskriver i et intervju med Sykepleien at de revurderer beboerne hele tiden: «Vi ser an atferden, de som skaper mye uro trenger gjerne en annen omsorg enn det de kan få her».
Men hva om pasienten kunne fått lov til å gjøre denne flytteprosessen litt tidligere i sykdomsforløpet? Mens hen fortsatt var kapabel til å forstå overganger, sette egne ord på utfordringer og ressurser og til å skape relasjoner? Hadde vi sett like mange nevropsykiatriske symptomer da?
Dette er mitt håp for eldreomsorgen og mitt eneste forslag til å redde et korthus som er i ferd med å klappe sammen. Lag flere tilpassede sykehjemsplasser, dagtilbud og boformer der demenssyke kan flytte og være med å forme sin hverdag mens de enda kan forstå den selv.
Jeg elsker virkelig jobben min på skjermet enhet for alvorlig demenssyke beboere, men det er ikke en mellomstasjon der man skal revurdere pasienter ingen vet hvor de skal plassere. La den syke få lande.
Relatert
Fra sykehjem til «demenslandsby»: Pakkingen
Hvordan er det egentlig å flytte fra et nedslitt sykehjem til Dronning Ingrid
Fra sykehjem til «demenslandsby»: Flyttingen
To sykehjem skal bli til en demenslandsby: Dronning Ingrids hage er pyntet me
– Hun oppførte seg som en med langtkommen demens
For første gang møtte hun en delirisk pasient.
Forsker mener Norge ikke er rigget for økningen av syke personer med demens
Det må bygges flere forsterkede enheter for at vi skal være ru
Tilpassede hjemmetjenester for personer med demens
Det kan være utfordrende å gi tilpassede tjenester og personsentrer
Mest lest
7 Kommentarer
Liv Thorsen
,Kunne ikke hvert mer enig med det forfatteren av denne artikkelen sier. En Demenslandsby er bra for de som kan gjøre seg nytte av et slikt tilbud, men når de blir sykere ( for det blir de) hvor er det plass til de da?
Tove Gunn
,Så enig, godt og velformulert skrevet.
Mette Brynildsrud
,Etter å ha lest innlegget til sykepleier Ingeborg Selnes, har jeg noen tanker..
Som tidligere hjelpeverge for min demenssyke tante og deretter pårørende til min demenssyke mor - samt sterkt engasjert i en herværende Demensforening for noen år siden, tenker jeg.: Er det virkelig det vi vil? Å «sette bort» våre kjære når de er i startfasen av en demensdiagnose..? «Slik at de kan være med på å forme sin enten hverdag og få nye venner..»? For dem som aldri har vært borti demens før - hvordan vite at din kjære har fått dette, og at oppførsel og glemsomhet ikke skyldes andre ting? Og er det ikke mest naturlig at vi vil beholde den syke hjemme hos oss i trygge omgivelser så lenge man føler det forsvarlig? Den demenssyke kan heller bli værre enn bedre av å måtte flytte ut av hjemmet - mens hen enda forstår det er høst og kaldt., for det har vist seg at å flytte en demenssyk pasient til andre og ukjente omgivelser skaper uro og utrygghet - og særlig når de ikke forstår hvorfor de må flytte.
At man tenker tanken om å opprette 130 plasser for demente som er i en startfase, for at de skal kunne gå på café og også føle trygghet kan Klinge fint i noens ører, men hva når den syke blir værre - med alt det triste og vonde det medfører. Hvor gjør man av pasienten da? Hen kan jo ikke lenger få gå ut alene, ei heller klare seg selv eller ha noen realitetsorientering. Er det da sykehjemmene skal overta? Det vil i så fall bli nok en opprivende hendelse for den demente, som ikke skjønner noen ting, når den må flytte til nye omgivelser igjen - og antagelig med stengte dører.
Jeg tør påstå at for oss som elsker våre demente, altså flesteparten av de pårørende vil jeg tro - så vil vi beholde dem hjemme hos oss og være sammen så lenge det er mulig og forsvarlig. Det ligger i menneskets natur å ville hjelpe og værne om, så lenge man klarer..
Man burde isteden vite at det var muligheter for avlastning og praktisk hjelp når man hadde behov for det. Dette så klart for at den nærmeste pårørende ikke skal måtte sette sin egen helse på spill.. og derved ikke kunne hjelpe til lenger. Alle har vi en grense, og den er individuell. Vi må også huske på at den demente fort kan komme til et punkt hvor det ikke lenger går å bo hjemme lenger. Da skal det ikke måtte være nødvendig for de pårørende å måtte utkjempe en ny kamp; kampen om en trygg sykehjemsplass. Hvorfor bygges det så få slike? Hvorfor er de alltid underbemannet slik at de ansatte sliter seg ut? Det sies at vi trenger flere utdannede sykepleiere… men da må staten jammen ta seg sammen å gjøre yrket litt mer lønnsomt og attraktivt! Det må faktisk både vilje og handling til her, slik at våre kjære kan få det stellet de behøver. Det er krevende å stelle en dement.. også om natten - for de er ofte oppe og går da også! Og med én nattevakt på flere avdelinger blir det uholdbart..
Så ikke la oss «glorifisere» en tidlig start på en demenssykdom; den er stadig i endring, og aldri til det bedre.. dessverre.
La våre demente få gå på café og få go’følelsen på sykehjemmet.. . der de er. De vet nemlig ikke forskjell på cafeen i byen og cafeen på sykehjemmet. Det er tryggheten og kosen de trenger, og er ute etter.. sammen med verdighet.
Tusen takk til alle fantastiske sykepleiere og hjelpepleiere som gjør en fantastisk jobb med dem vi er så glad i!
May-Lill
,Så enig! Som pårørende i mange år til en demenssyk ektefelle vet jeg at vi ønsker å ha våre kjære hjemme så lenge som overhode mulig. Og når det ikke gikk lenger, er jeg evig takknemlig for et godt sykehjem hvor jeg er trygg på at min får omsorg og pleie hele døgnet.
Line Birgitte Holsen
,Hva med oss som ikke har nære pårørende? Det blir stadig flere av oss! Jeg har alltid vært enslig og har ikke hverken foreldre, mann, barn eller barnebarn. Og jeg gruer meg til å komme på et sykehus eller hjem for oss som har demens. Når jeg ikke lenger kan bo hjemme alene, ønsker jeg å få flytte til en demenslandsby der jeg kan fungere mye som før innenfor trygge rammer. Jeg har vært på et aktivitetssenter for oss med demens 2 dager i uken. Jeg har bare godt å si om personalet der. Men for meg ble det kjedelig. Jeg ønsker å lage maten selv og ikke få den servert. Jeg ønsker å være sammen med de vennene og familiemedlemmene jeg ønsker. Og jeg ønsker å drive med de fritidsaktivitetene og aktivitetene jeg fortsatt kan drive med. På en institusjon kan jeg ikke det. Men mye av dette vil jeg kunne gjøre fortsatt i en demenslandsby. Jeg vil kunne bestemme hva jeg skal spise, hva jeg vil handle og hva jeg vil gjøre uten å tvinges til å gå i flokk med andre pasienter eller kjede meg ihjel på på et aktivitetssenter.
Webjørg Steinset
,"La den demenssyke få lande"
Dette er den beste betraktningen om temaet som jeg noen gang har lest!
Denne artikkelen/betraktningen komme i alle Media inkl. TV og også legges frem for Storting og Regjering samt til alle politiske organer.
Dette er et superviktig tema som det haster med å få frem.
Skrevet av en svært kompetent Sykepleier som vet hva hun snakker om.
Mette Thilesen
,Takk for faglig og bra innlegg. Du er reflektert, og peker på utfordringene vi har i eldreomsorgen😄