fbpx Selvmordsforebygging: Mennesker med kroniske smerter i faresonen Hopp til hovedinnhold

Selvmordsforebygging: Mennesker med kroniske smerter i faresonen

Bildet viser Ina Giske og Hege Kornberg Christensen. De smiler og sammen former de et hjerte med hendene sine.

I anledning Verdensdagen for selvmordsforebygging ønsker vi å sette søkelyset på mennesker med kronisk smerter. Det er mennesker som må finne måter å leve på med store smerter, som opplever utenforskap og mangel på oppfølging fra helsevesenet.

Selvmord er et veldig sårbart og tabubelagt tema. Av den grunn blir ofte selvmord dysset ned og på mange måter behandlet som en privat sak.

Mediene skrivere lite om selvmord til tross for at over 600 menneske som dør i selvmord hvert år. Dét er nesten seks ganger så mange enn de som dør i trafikken årlig.

Mangel på oppfølging

Pasienter med kronisk regionalt smertesyndrom (CRPS) blir sendt ut av helseforetak med en livslang lidelse som en vet vil medføre betydelige smerter og funksjonsnedsetting. Pasientene er i alle aldre, og det er ingen kjent behandling.

All helsehjelp vil i stor grad bli påvirket av diagnosen på grunn av fare for forverring og spredning av syndromet til ny kroppsdel. Likevel er det ingen «pakkeforløp» som sikrer oss grundig opplæring i hvordan vi skal leve med de store utfordringene.

Det er ingen som har ansvar for oppfølging med å informere om bruk av smertestillende medikamenter, hvordan man best bør legge opp hverdagen, eller om hvordan en skal forhindre forverring og en mer alvorlig grad av sykdommen.

Psykisk belastende

Å stå alene med alvorlig sykdom er ikke slik pasientrettighetene forespeiler oss at det skal være. Likevel opplever vi at mange mangler hjelp, oppfølging, kunnskap og forståelse fra fastleger, spesialisthelsetjenesten og fra forvaltningen.

Mange kroniske smertepasienter blir ikke bli trodd i møtet med helsevesenet. Dette er i seg selv en så vond og fortvilet situasjon at mange allerede gir opp her. Dermed er det ofte opp til pasienten selv å finne informasjon og muligheter for rehabilitering. Dette åpner for sekundære ekstrabelastninger som påvirker pasienten fysisk, psykisk og sosialt. Utenforskap på grunn av arbeidsuførhet og ekstreme smertetilstander er kjent for de fleste med CRPS.

Den psykiske belastninga med å stå alene med en slik sykdom er formidabel. I tillegg påvirker dette pårørende, arbeidsgiver og omgivelsene. Depresjon vet vi kan være resultat av denne belastninga som for CRPS pasienter er en livslang affære.

Høy risiko for selvmord

I tillegg er det for CRPS-pasienter ofte helt nødvendig med medikamentell behandling. I seg selv kan disse medikamentene gi sterke bivirkninger som, blant annet, øker faren for selvmord. I kombinasjon med sosialt utenforskap på grunn av smerte og funksjonsnedsetting sammen med manglende oppfølging fra helsevesenet, plasserer dette våre medpasienter i høy risiko.

Den populære Netflix-serien «Painkiller», som er basert på virkelige hendelser, retter oppmerksomheten mot sterke smertestillende og skremmende utfordringer med avhengighet og høyt forbruk. Som kronisk smertepasient blir disse medikamentene ofte en del av hverdagen.

En vond spiral

Det som er spesielt utfordrende med mange sterkt smertestillende medikamenter, er at de har god effekt, men at toleransegrensen øker, og etter en stund vil en derfor trenge sterkere og sterkere doser for å få effekt. Vi kjenner tilfeller der dette fører mennesker inn i en vond spiral der medikamentene etterhvert tar over og styrer hverdagen.

Målet må være å forhindre uhelse og sekundære plager. Vi håper at interesseorganisasjonen CRPS-Felleskap skal gjøre en forskjell slik at smertepasienter kan få god og trygg informasjon. Håpet er å bli et bindeledd mellom helseforetak og pasienter.

Det er viktig å komme i gang med tidlig opplæring og støttetiltak for mennesker med kroniske smerter slik at de klarer å stå i livet i en utfordrende hverdag med verdighet og livskvalitet.

6 Kommentarer

Anund Norheim

99718027
3 uker 1 dag siden

Flott artikkel , så sant så sant, kjenner meg igjen , diag med polynevropati 2013, 10 år eskalert ekstremt og nå invslidisert i rullestol fra 2020, ekstreme smerter døgnet rundt det verste, intet smertestillende funker bortsett fra sterke opiater som jo er et mess, men valgene er få for å kunne eksistere, lever gjør man ikke, forstår mange begår selvmord etter hvert, menge nevrologiske uholdbare sykdommer i denne kategorien, stakkars de som ikke får en diagnose eller bli trodd, et sant mareritt på toppen av det hele, man må selv oppleve slike sykdommer går ikke an å forklare, tvi til alle lidende ,denne artikkelen burde ledelse i helsevesenet , politikere , leger etc lese nøye

Gunn

Helsefagarbeier
3 uker 1 dag siden

Flott innlegg❤️ kansje det endelig blir tatt alvorlig ❤️

Randi Line Finnes

Agroteknikar
3 uker siden

Alt for mange mennesker lever med uuthaldelege smerter, -utan å få adekvat smertelindring.
Verte desse nekta nødvendig smertelindring, er det siste behandlingsalternativer, å sjølv avslutte smertene, -og livet!😪
Hugs at mange mennesker er heilt avhengige av sterke smertestillande, for å kunne velge å vere i live! 🌹❤️

Inga Ingeborg Pedersen

Kreft og sårsykepleier ( ufør)
3 uker siden

Flott skrevet artikkel og bra at noen tørr å ta opp dette temaet.
Jeg har selv diagnosen, etter en barndomsulykke som 9 åring. Fikk 250-500 kg fallende over korsryggen.
Da jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem, ble aldri denne skaden fulgt opp av lege eller dokumentert. Dette har skapt uendelig mange diskusjoner med -av og til svært arrogante leger/ såkalte spesialister. Jeg har følgelig nærmest blitt spesialist på egne diagnoser- noe som av og til blir svært dårlig mottatt. Man skal jo ikke stille diagnose sjøl..
Jeg har blitt anklaget for å være både hypokonder og medikament misbruker. Er jo bare tragisk. Jeg har ofte spurt direkte hva de begrunner mistanken i? Er det erfaringsbasert eller fagbasert kunnskap? Det er jo tross alt de som sitter med resept blokken.
Man må være sterk mentalt for å tåle såpass useriøse og faglig lite profesjonelle beskyldninger. Etter nesten 30 år med gjentatte prolaps og en stor stenose og død ryggvirvel- sto jeg i fare for å bli lam fra livet og ned. Ble operert i 2011.- på egen bekostning.
Jeg fikk 20 lærerike år som sykepleier og spesialist sykepleier,før skadeomfanget ble for omfattende. Det krevde utrolige mengder trening og utallige operasjoner, å holde meg i jobb. Da jeg tilslutt ikke klarte holde fokuset fra smertene borte, ble det en belastende 6 årig runde med NAV- de ville sjekke rest arbeidsevne. Jeg hadde et stort ønske om å bli lærer på sykepleie utdanningen, men til det krevdes pedagogikk. Det nektet NAV å være med på- og jeg ble 100% ufør. Behandlingen i NAV systemet var såpass belastende og følelsen av å ville snyte til seg uførhet, var formidabel- dette medførte at jeg vurderte selvmord. Fikk ikke tilbud om sorg terapi, over varig tapt arbeidsevne.
Så står man der med holdningene « friske» mennesker har til uførhet. Er jo bare syting og snylting- så nok en gang- kan man jo bare ta seg sammen.
Jeg har full forståelse hvorfor mennesker med kronisk smertesyndrom tilslutt gir opp og velger selvmord. Man blir kasteball i et lite fungerende system, for oss med denne diagnosen. Man kan jo tross alt bare tenke mer positivt, trene bort smertene og skadene. Og fysioterapeuter gjøres til mirakel - « fix it». - stakkars yrkesgruppe- blir nok litt av et belastende ansvar.

Linda

Selger
2 uker 5 dager siden

Etter en operasjon i foten fikk jeg diagnosen CRPS for halvannet år siden. Når jeg leser artikkel skjønner jeg at jeg har vært utrolig heldig. Har en fantastisk fastlege som tar dette på største alvor, samt lege Hege Framnes på Avd for CRPS på Haukeland som følger godt opp. Skriver dette for at folk skal vite at noen leger tar dette på største alvor, så behold håpet❤️

Jeanette

1 uke 3 dager siden

Værste er nå at mange smertepasienter nå blir fratatt medisiner fra sitt fastelegesenter. Selv om det er smerteklinikken og nevrolog som har skrevet at de og de typer bør brukes.
Ser der jeg har legesenteret sier de alle pasienter med smerte problemer ska av alle medisiner for å starte helt på nytt. Selv om flere av typene har gitt store bivirkninger før krever de at du ska prøve de. Og legene sier de har fått beskjed fra høyere hold at medisinering av smertepasienter ska endres samme hva smerteklinikken og nevrolog har sagt

Annonse
Annonse