Vil vi ta vare på pårørende? Verktøy for kommunene finnes

Mitt hovedinntrykk er at kommuner generelt er bakpå med å ivareta og samarbeide med pårørende. Det skyldes ikke nødvendigvis mangel på vilje. Kanskje handler det om mangel på innsikt og en annen forståelse av hvordan man sørger for at pårørende blir ivaretatt.

Det kan være et gap mellom det kommuner mener de har på plass og er gode på og det pårørende faktisk opplever som mer eller mindre mangelfullt og som i mange tilfeller også er kritikkverdig. Men hvordan oppdage og bringe slike fakta frem i lyset?

Kan brukes som et verktøy

Ivaretatt?er en årlig pårørendeundersøkelse. Den er utarbeidet av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, Innlandet (Oppland) (USHT) i samarbeid med Senter for omsorgsforskning øst ved NTNU i Gjøvik. 

Pårørendeundersøkelsen Ivaretatt? skiller seg fra andre pårørendeundersøkelser ved at den kan benyttes av kommuner som et verktøy i deres pårørendearbeid. Den spør direkte om områder i den nasjonale pårørendeveilederen der pårørende svarer i forhold til kommunen de er pårørende i. Slik kan kommunene få vite hvordan de pårørende opplever seg ivaretatt med tanke på lovpålagte krav og sterke anbefalinger. Undersøkelsen er gratis å ta i bruk. Fra 2022 har 49 kommuner hatt tilgang til å hente ut statistikk fra undersøkelsen.

Pulsen på pårørende

Husk at det man tror fungerer, ikke nødvendigvis gjør det. Derfor må kommunen ta pulsen på tilstanden for å få et korrekt bilde.

Pårørende har ingen plikt til å påta seg omsorgsoppgaver utover foreldreansvar for dem som har det. Samtidig vet vi at vi trenger de pårørende, og vi må invitere til samarbeid. De er en viktig ressurs, men som må tas vare på ut fra egne ønsker og forutsetninger. God dialog, forutsigbarhet og avklaringer underveis med tanke på dette er viktig. Det samme er opplæring og avlastning for pårørende med krevende omsorgsoppgaver. Nasjonale funn fra Ivaretatt? i 2023 viste blant annet dette:

• Halvparten av nærmeste pårørende oppga at de ikke har eller ikke vet om de har en fast kontaktperson å forholde seg til.
• I overkant av 60 prosent av nærmeste pårørende opplevde at tjenesten ikke tilbyr tilstrekkelig antall samtaler. 26 prosent syntes det var vanskelig å spørre om samtale.
• På ulike spørsmål om hvordan pårørende opplever å bli møtt av ansatte i tjenestene, svarer mellom 36 og 50 prosent at det avhenger av hvem de møter.
• Bare 20 prosent av pårørende med krevende omsorgsoppgaver og vedtak på opplæring og veiledning opplever at de får dette i samsvar med vedtaket.
• 43 prosent oppgir at de synes det er fint å kunne være en ressurs. Samtidig er det mange som opplever å være utrygge og at det er belastende for dem å utføre omsorgsoppgaver.

En god investering

I intervjuer med kommunale ledere og rådgivere sa noen at funn i pårørendeundersøkelsen ikke stemte overens med det de hadde gått ut ifra. En fortalte at dette også var for områder der kommuner har rutiner og prosedyrer på plass.

Flere av de som ble intervjuet, var også overrasket og formidlet en viss uro over at påfallende mange pårørende svarte at det er avhengig av hvilke ansatte de møter for hvordan de opplever å bli møtt i tjenestene.

Undersøkelsen viser altså forbedringsmuligheter, men den gir også innsikt i det kommunene lykkes med. I sum kan dette gi god treffsikkerhet for hvordan tjenestene ivaretar og samarbeider med pårørende. En rådgiver i en kommune sa:

«Det er viktig når det er et slikt tilbud, at vi bruker det. Ikke bare gjennomfører undersøkelsen, men bruker resultatene.»

God bruk av tallene fra pårørendeundersøkelsen kan bidra til å redusere belastningen og øke tilfredsheten hos pårørende samtidig med at de vil kunne være den ressursen som de faktisk er for den de er pårørende til. Er ikke det en god investering?