Er det noe sykepleien har lært meg, så er det at jeg må ta beslutninger om å handle

Det nærmer seg jul, og jeg er snart i ferd med å runde av min siste praksis i somatikken før jeg er ferdig utdannet sykepleier. Både lærer og veileder har oppfordret meg til å «tette» hullene som gjenstår når det gjelder sykepleiefaglige prosedyrer slik at jeg når kompetansemålene og er mest mulig rustet til yrket.

Sykepleie er et yrke jeg har blitt rimelig usikker på gjennom disse tre årene. Kanskje noe pretensiøst av meg å hevde, men det viktigste er ikke å dekke over sykepleiefaglige prosedyrer. For meg handler det om å forstå hva sykepleie egentlig handler om. 

Stiller etiske og juridisk spørsmål

Jeg har jobbet som pleiemedhjelper ved siden av studier i ni år. Gjennom disse årene har jeg tilegnet meg enorme mengder kunnskap og naturligvis stilt spørsmål ved både etiske og juridiske problemstillinger knyttet til egne erfaringer og opplevelser.

Jeg har også møtt et utall av mennesker som har berørt meg på godt og vondt, og ikke minst har jeg blitt klokere på meg selv og hva jeg vil. Det er først nå – etter åtte uker i hjemmesykepleien – at jeg har erfart at det ikke er en selvfølge å kunne «føle seg hjemme i eget hjem» og at enkelte sykdommer har en sosial slagside. Det positive er, imidlertid, at patogenesen ikke er betinget av sosioøkonomisk status, og det synes jeg er fint.

Usynlige utfordringer

Tidligere i år stilte foreleseren min spørsmål om hva vi som studenter legger i begrepet «sykepleie» og hva vi anser som sykepleieoppgaver. Umiddelbart tenkte jeg at sykepleie er teori satt ut i praksis og at sykepleierens oppgaver avgrenses mot øvrige profesjoners domener. Men om dette stemmer, er jeg fremdeles usikker på. Når det er sagt, føler jeg meg imidlertid mer ydmyk hva gjelder å definere egen rolle i relasjon med pasienter og profesjoner for øvrig.

Bakgrunnen for dette er den kompleksiteten og alle aspektene som ikke nevnes i lærebøkene: De utfordringene som oppleves usynlige før man har måttet forholde seg til dem i realiteten.

Som sykepleier kan du risikere å være uforberedt i møte med alvorlig syke mennesker hvor du må agere umiddelbart. Kanskje befinner du deg i situasjoner som i teorien engang ikke er et alternativ, og kanskje mangler du nødvendig utstyr.

Hva anses som viktig?

Man møter mennesker som er prisgitt deg og din tid. Det finnes dessverre altfor mange som ikke har noen som bryr seg og der en samtale om været kan utgjøre en enorm forskjell. Dette ble tydelig for meg da en sykepleier i praksis spurte meg om jeg hadde gjort noe spennende. Jeg svarte at det hadde vært en rolig vakt med små oppdrag og «bare» et par telefonoppdrag med noen brukere. «Det er ikke bare et telefonoppdrag. For noen kan det bety alt», svarte sykepleieren.

Sykepleiere treffer pårørende som bare ønsker det beste for sine eldre mødre og fedre, men som kanskje ikke forstår rekkevidden av hva hyppige sykehusinnleggelser og stadige antibiotikakurer innebærer for den geriatriske pasienten. Og kanskje kan pårørendes ønsker overskygge pasientens ønsker? For jeg husker godt den gangen din gamle mor var i stand til å svare adekvat. Hun satt på sengekanten og ymtet beskjedent frempå «søster, nå orker jeg ikke mer».

Det beste for pasienten

Som sykepleier må du kunne ivareta alle parter på en tilfredsstillende måte uten å tråkke over grenser selv om du innerst inne har en formening om hva du selv tenker er til det beste for pasienten. Dette vet du. Ikke fordi du har seks års utdanning, men fordi du har fulgt pasienten over lang tid, og erfaringsbasert kunnskap skal ikke neglisjeres. Men du er sykepleier og ikke lege, og du har derfor ikke myndighet til å ta beslutninger om dette.

Hva skal man gjøre som sykepleier i situasjoner der personen foran deg, ut ifra dine faglige vurderinger, trenger bistand fra det offentlige, men så fort du berører temaet skjønner at dette blir en kamp? Hva er egentlig det beste for pasienten, og hvem er nærmest til å ta disse avgjørelsene?

Hvor mye skal man involvere pasientens rett på brukermedvirkning, og hvordan går man frem for å styrke pasientenes helsekompetanse uten å være formynder? Og er det riktig observert at pasientens ressurser i form av forventningsfulle pårørende som vet hva dem har krav på, blir prioritert?

Er det mitt ansvar?

Og hva gjør en sykepleier i situasjoner hvor den tverrfaglige kommunikasjonen svikter og der beskjeder blir gitt, men tiltak ikke fulgt opp. Er det da mitt ansvar å ta grep?

Er det noe sykepleien har lært meg, så er det at jeg må ta beslutninger om å handle. Ikke fordi det nødvendigvis er en sykepleieroppgave, men fordi problemstillingene krever at noen gjør det.

Hva som er sykepleie, kan vel derfor betraktes å være i kjernen av det Florence Nightingale tok til orde for i sin tid: «Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av er kjærlig hjerte».