Det er et svik mot de mest sårbare at rusomsorgen legges ut på anbud

Norsk rusomsorg står overfor et rungende paradoks. Helseminister Jan Christian Vestre lover å styrke rusomsorgen, men samtidig kutter helseforetakene døgnplasser og reduserer tilbudet til de mest sårbare over hele landet. 

Kvaliteten ofres

Helseforetakene har fått makten til å definere hva god rusbehandling er – og ikke de som faktisk jobber med pasientene og vet hva som fungerer. Dette ansvaret ligger nå hos byråkrater og ledere som først og fremst vurderer tall og budsjetter. 

Resultatet? Kvalitet ofres på effektiviseringens alter. Det er et svik mot rusavhengige som trenger skreddersydde og faglig forankrede behandlingstilbud og ikke standardiserte løsninger som passer budsjettene bedre enn menneskene de er ment for.

Mennesket forsvinner

Helseministeren har flere ganger sagt at rusbehandling ikke skal være en salderingspost. Men anbudskriteriene viser det stikk motsatte: Pris vektes 60 prosent, mens kvalitet kun teller 40 prosent. Hvor er logikken? 

Dette gjør rusbehandling til et spørsmål om kroner og øre, der kvalitet reduseres til et forhandlingspunkt, og de som taper på det, er pasientene. En behandling på anbud vil aldri kunne sikre den helhetlige og nødvendige kvaliteten som rusavhengige trenger. Når pris trumfer kvalitet, forsvinner mennesket.

Politisk dobbeltkommunikasjon

Vestre sier han har tillit til at helseforetakene vet hva god rusbehandling er, samtidig som han setter ned et utvalg for å finne ut nettopp dette. Hvis helseforetakene allerede har svaret, hvorfor trenger vi da et utvalg? 

Dette er ikke annet enn politisk dobbeltkommunikasjon og forsøk på å roe gemyttene mens tilbudet kuttes. Vi trenger handling nå – og ikke flere utvalg og rapporter mens flere plasser forsvinner og pasientene overlates til et svekket behandlingstilbud.

På tide å handle

Det er ikke å styrke rusomsorgen. Å overlate definisjonsmakten til helseforetakene, redusere antallet behandlingsplasser og svekke behandlingsmulighetene er et tydelig svik mot de som trenger hjelpen mest. Rusbehandling på anbud handler ikke om mennesker. Det handler om regnskap, og når det økonomiske kommer først, taper de mest sårbare.

Det er på tide å handle. Rusomsorgen må defineres av de som har fagkunnskapen og erfaringen til å vite hva som virker – ikke helseforetakene, som ser på budsjetter og pris. Hvis regjeringen og helseministeren virkelig mener alvor når de sier at rusomsorgen skal styrkes, må det vises i konkret handling og ikke i kutt og tomme løfter. Det er på tide å ta ansvar og sikre et mangfoldig og kvalitetsrikt behandlingstilbud før det er for sent.