Hvem bør skamme seg?

Dagen og dagene etter at forslag til statsbudsjett for 2015 ble presentert har vært utfordrende som politisk nestleder i Mental Helse. Jeg har hatt telefonsamtaler med fortvila medlemmer i organisasjonen som har fulgt nøye med på fremleggingen av Statsbudsjettet. Ironisk nok har jeg ikke fått sett det selv, da jeg har tilbragt dagen i Helse og omsorgsdepartementet. Jeg har representert ekspertgruppen bestående av brukere og pårørende. Jeg er altså ekspert og skal gi innspill til «Pasientens helsetjeneste».

Mobilen min har ringt med jevne mellomrom og det tikker inn med mail. Fortvila mennesker. Hvordan skal de klare å forsørge barna sine. Ikke bare blir det mer skatt, men fradrag minskes eller fjernes også. De kjenner på en følelse av skam. Hensikten er at det skal bli lettere for uføretrygdede mennesker å komme seg i arbeid. De som ringer meg i dag drømmer om en jobb og skikkelig inntekt. En trygg og stabil økonomi.

Det finnes noen utfordringer for oss med psykiske lidelser. Vi kan jobbe 100 prosent i perioder, men så blir vi sykemeldte 100 % i perioder også. Hvilke arbeidsgivere ser arbeidsministeren for seg at skal ansette med en slik uforutsigbarhet? Det er ikke tilstrekkelig å tilrettelegge med universell utforming for å få mennesker med psykiske helseproblemer inn i arbeidslivet.

Denne Nav-reformen legges i Arbeids- og sosialdepartementet. Vi sitter et annet sted i byen der Helseministeren har lagt frem planer for at det nå skal være «Pasientens helsetjeneste». Stort fokus på bruker- og pårørendemedvirkning. Vi jubler. Hovedfokus på psykisk helse og rus, som har segla akterut etter opptrappingsplanen. Vi jubler og bidrar med å løpe fra møte til møte. «JEG er ekspert!», for det har Helseministeren sagt at jeg skal være!

Arbeidsministeren derimot legger en undertone i Nav-reformen om at jeg er lat! Med aktivitetsplikt og redusering av fradrag og øking av skatteprosent. Jeg lurer på om han også tror at jeg er dum? Heldige uføretrygdede mennesker skal få skatte på lik linje med arbeidstakere. Ja, det er arbeidsministerens syn på medvirkning. Betal mer skatt! Med mindre at du er rik da, da skal du betale mindre. En slags motsatt Robin Hood?

Hva skal aktivitetsplikten inneholde? For mange mennesker med psykiske helseproblemer er et krafttak å komme gjennom dagen. Det er en bragd å komme seg til postkassen, til tider. Er det aktivitet nok, Arbeidsminister? Lavterskeltilbud og møtesteder legges også ned. Jeg lurer på «Hvor skal det aktiviseres?»

Brukermedvirkning er fint. Men kanskje det er på tide at de 2 ministrene setter seg ned sammen. Jeg kommer gjerne! Vi må jobbe mot samme mål! Latskap er ingen uføregrunn.

Selv trengte jeg over 10 år på uføretrygd før jeg nå «forsørger meg selv». Jeg lover at det var ikke trusler om aktivitetsplikt og en innskrenking av en allerede smal økonomi som fikk meg tilbake i arbeidslivet. Dette forteller jeg deg gjerne om, Robert Eriksson. Har du en kopp kaffe og to ører som lytter. Så har jeg mange gode eksempler fra vår organisasjon på mennesker som har kommet seg tilbake i arbeidslivet. Men husk at ikke alle kommer dit. Det du driver med nå er å påføre skam, mens vi jobber for å få bort skammen.

Skam er den eneste følelsen det ikke finnes medisiner imot!