Vår tillit står på spill

For en tid tilbake sto sykepleier Camilla Lien fram og fortalte om hvordan hun opplevde å arbeide i hjemmesykepleien ( Sykepleien nr. 5/2015).

Hun var bekymret.

Bakkebyråkrater

De ansatte i helsevesenet (sammen med andre profesjoner i det offentlige) er av den amerikanske sosiologen Michael Lipsky blitt kalt bakkebyråkrater. Det som særpreger den rollen er at de møter mennesker ansikt til ansikt, øye til øye, langt borte fra der makten sitter og beslutningene treffes når det gjelder hvilke tjenester pasientene skal få, tidsbruk og økonomiske kalkyler.

Arbeidet er i stor grad preget av uforutsigbarhet. Eksempelvis på vei til en pasient kan alarmtelefonen ringe, sykepleieren må gjøre vendereis og dra til en pasient som må prioriteres. En dag er aldri lik en annen, pasientenes tilstand kan svinge fra dag til dag, og behovet for å utøve skjønn på en klok måte og helt på sparket, er en nødvendig egenskap.

På grunn av uforutsigbarheten er samhandlingen mellom pasient og sykepleier vanskelig å regulere til fulle. Dagene er preget av tidspress, og det må gjøres løpende prioriteringer av behov og tidsbruk.

Emosjonell støtte

Sykepleierne gir også emosjonell støtte til pasientene de møter, til tross for at en slik oppgave ikke står skrevet på skjemaet over arbeidsoppgavene de har å forholde seg til. Flere studier omkring emosjonell støtte peker på at det å engasjere seg følelsesmessig, eksempelvis å møte pasienten med det denne har på hjertet av sorger og gleder, ikke regnes som «ordentlig arbeid». Verdien av slikt arbeid er derfor lite verdsatt. Dette er interessant sett på bakgrunn av ulike pasienthistorier som forteller om det stikk motsatte. Det som var av aller største betydning i sykdomsperioden var å bli sett og hørt, kan mange fortelle.

Helsearbeiderne opplever daglig å komme i det som populært er blitt kalt skvis: forventningene fra brukerne og pasientene de er satt til å ivareta på den ene siden og kommunens budsjetter og rammer på den andre siden. Hvordan løser sykepleierne og helsearbeiderne dette dilemmaet? Vanligvis bretter de opp armene og går på med friskt mot og en beundringsverdig innsats.

Noen forteller at de selv tar mindre pauser. Noen varsler og slår i bordet innad når arbeidsmengden er for stor og hvor de opplever at fagligheten er truet. Når dette ikke fører frem, hender det at allmennheten blir varslet om hvordan arbeidsdagene arter seg, slik sykepleieren jeg viser til innledningsvis gjorde.

Tillit

Sykepleierne er gitt stor tillit både fra samfunnet, arbeidsgiver og ikke minst pasientene de er satt til å betjene. De bidrar til å gi organisasjonen legitimitet. Ingen yrkesgruppe/profesjon kommer så til de grader inn i den enkeltes private sfære. De kommer inn i hjemmene til folk og bokstavelig talt like inn i folks soverom. Det fordrer tillit.

Tillit er viktig, fordi vi lever i en gjensidig avhengighet til hverandre. På en måte kan vi si at vi setter farge på hverandres liv, på godt og vondt. Noe står altså på spill når mennesker møter hverandre ansikt til ansikt, slik som sykepleierne og pasientene.

Tillit kan misbrukes, fordi tillit også innebærer mye makt. Tillit kan omskapes til mistillit. Å miste tilliten fra tillitsgiverne (pasientene og samfunnet generelt) vil være skjebnesvangert for alle parter, både for pasientene selv, sykepleierne og helsearbeiderne og deres kommuner. Tilliten kan gradvis forsvinne eller reduseres, hvis eksempelvis kvaliteten og fagligheten, som også inkluderer profesjonsetikken på tjenestene, ikke blir ivaretatt på en god måte.

Men det er ikke bare helsearbeidere og sykepleiere som står i en skvis. Kommunene, som velferdsstatens forlengete arm, skal gi brukere det de lovmessig har krav på. Dette er litt av en oppgave.

Velferdsstat

I Norge som en velferdsstat, råder en universalistisk tankegang. Det betyr, litt forenklet sagt, at alle uansett kjønn, inntekt, bosted og status skal ha samme rett til god helsehjelp. «Blir du syk, skal du kunne regne med å få den beste behandling så raskt som mulig», kan vi for eksempel lese i Soria Moria-erklæringen (2009).

Velferdsstaten vokste i sin tid frem med tanke på å redusere klasseskiller og til å løse sosiale spørsmål. Helsepolitisk har intensjonene vært svært gode, og politikerne har vært rause med lovverket og pasienters rettigheter. Det som likevel er interessant å merke seg, er at ingen regjering, verken rød eller blå, har valgt å følge opp lovverket med nødvendige økonomiske midler. Tvert imot, nye styringsideologier vektlegger betydningen av sterk økonomisk kontroll og effektivitet.

For å kunne oppnå bedre kontroll er virkemidlene mange. Ett tiltak er forsøk på å redusere bakkebyråkratenes skjønnsutøvelse og begrense alternativer til handling. Et annet virkemiddel er utstrakt kontrollvirksomhet i form av standardisering av arbeidsprosesser, kunnskap og kompetanse.

Økonomien er under ny styringsideologi blitt selve målet, ikke et middel, slik vi tradisjonelt tenker i en velferdsstat. I forlengelsen av den tankegangen er det verd å merke seg et tema som har vært drøftet mer og mer den siste tiden. Er en markedsbasert ideologi som helsevesenet styres etter, forenlig med den universalistiske tankegangen? Spørsmålet vil kreve inngående drøftelse, og jeg vil derfor la tematikken ligge for denne gang, men heller rette oppmerksomheten mot signalene vi nå får om kutt i velferdstjenester i fremtiden.

Storhetstiden er over, rasjoneringen er begynt og fremtidens velferdsstat vil se annerledes ut. Flere signaler peker mot større ansvar for den enkelte og deres familie, og ny forskning har vist at kvinnelige pårørende får mindre hjelp fra det offentlige enn mannlige pårørende. Dette er interessant både i et kjønnsperspektiv og i et samfunnsperspektiv.

Omsorgsarbeid ble jo i stor grad utført i hjemmene, før kvinnene kom ut i arbeidslivet. Å pleie syke var en kvinneoppgave nederst på rangstigen, og i sykepleiens historie kan vi lese om dager med offer, forsakelse og lange arbeidsdager. 95 prosent av dem som jobber i det norske helsevesenet er kvinner.

En av dem er sykepleieren jeg viste til innledningsvis, som varslet om krevende arbeidsforhold og hvor kvaliteten på faglighet og forsvarlighet ikke var etter den standarden det burde være. Hun er den, i likhet med alle de andre, som møter pasientene ansikt til ansikt, øye til øye, og er gitt et ansvar som er umulig å håndtere på en god måte.

Sosialantropolog og professor Hallvard Vike sier det så slående at sykepleierne bærer organisasjonens grenser i sin kropp. Kapasitetsproblemet kommunene står overfor, som igjen er et resultat av en manglende evne (?) og vilje hos statlige myndigheter til å etterleve lovfestete rettigheter, blir utøvernes dilemma.

Det er her symptomene avdekkes ved at de gode intensjonene ikke blir mulig å etterleve i praksis. Det er også her tillit står på spill, og det er derfor det er vel verd å merke seg når en sykepleier slår alarm til allmennheten.