Den unike pasienten

Illustrasjon Marie Rundereim

Om pasienter med psykiske problemer vil få nytte av såkalte pakkeforløp, vil vise seg først når helseministeren åpner pakkene.

Like før jul fikk jeg en e-post fra en psykiater. Han har ­jobbet i mange år på en psykiatrisk poliklinikk, en jobb han har hatt mye glede av. En av de tingene han gjør seg ekstra flid med, forteller han, er å skrive utførlige brev til leger som henviser pasienter til ham for behandling. 
«Jeg har alltid lagt listen høyt når det gjelder disse rapportene.­ Jeg vil at de ikke bare skal informere om hva som feiler pasienten, men at legen skal få et så skarpt bilde som ­mulig av hele pasienten. Det koster mye tid å gå i dybden på denne måten, men jeg tror at kommunehelsetjenesten har stor nytte av det. Det har banet vei for en helhetlig oppfølging rundt pasienter med utfordrende lidelser», konkluderte­ min venn. 

Sømløst 

Den sømløse helsetjenesten – det er pasientens, behandlerens og politikernes store, våte drøm. En helsetjeneste­ for personer med psykiske lidelser som ikke er fragmentert og tilfeldig; hvor pasienter ikke må oppleve å måtte vente unødvendig, for så å bli sendt hit og dit som en pakke mellom forskjellige nivåer. Kort og godt, en tjeneste som ser det unike ved hvert syke menneske, og som syr et behandlingstilbud som en hanske rundt pasientens behov – i stedet for å tre pasienten inn i en ferdigstøpt form.
Et fromt ideal, men virkeligheten er dessverre en annen. Antallet personer med psykiske plager eller lidelser her i landet øker, ikke minst blant unge mennesker. Både blant brukerne og blant de ansatte i psykisk helsevern er det mye frustrasjon over alt man ikke får til. Flere helseministre på rad har sverget sin troskap til feltet og lovet tunge satsinger. Men det har liksom ikke monnet. Fortsatt er det mye rot, ventetidene er for lange og altfor mange pasienter blir overlatt til seg selv. 

Ambisiøst

Så skulle man kanskje forvente at en ny helse­minister skulle høste stor applaus når han – med Ernas velsignelse – annonserer at regjeringen nå ønsker å innføre såkalte pakkeforløp, både for diagnostisering og behandling av psykiske­ lidelser. Riktignok er det for tidlig å si om reformen vil ledsages av økte midler, og vi vet ennå lite om hvilke diagnoser som vil bli omfattet av systemet. Angst og bipolare lidelser vil nok være blant disse. 
Men intensjonene er uansett ambisiøse: Gjennom tidfestete­, standardiserte forløp skal pasienten sikres den beste behandling, uansett hvor i landet man befinner seg. I likhet med såkalte­ pakkeforløp for kreft, som er blitt en suksess, må ­behandlere innen psykisk helsevern levere kvalitetssikrete opplegg innenfor bestemte frister. Det skal gi større forutsigbarhet og bedre­ kvalitet. 
Flere aktører i feltet har berømmet Bent Høie for planen, blant dem Sykepleierforbundet. Men ideen om å tilby pasienter «pakker» har også utløst mye arg kritikk. Reaksjonene gjenspeiler to forskjellige kulturer innenfor psykisk helsevern, slik psykolog Birgitt Valla beskrev i en artikkel i Morgenbladet: «Den ene kulturen, den humanvitenskapelige, er opptatt av å ­forstå mennesker og hvordan vi tolker verden rundt oss. Den andre kulturen, den naturvitenskapelige, har som ambisjon å forklare atferd (diagnoser), med sikte på prediksjon og ­kontroll. Dette skaper en kunnskapsmessig motsetning som fører til mye strid i feltet, og fagmiljøene klarer ikke å håndtere disse motsetningene». 

Toyota

Fra ståstedet til den humanvitenskapelige tradisjonen fortoner pakkeforløp for utvalgte diagnoser seg nærmest som en slags vaskehall hvor det tilbys et begrenset antall «behandlinger». De tar avstand fra en slik «industriell» samlebånds-tilnærming der reparasjon av mennesker skjer ved utskiftning av dårlige deler. Blant disse kritikerne er det en innbitt skepsis mot å gjøre diagnoser til eneste inngangsport for adekvat behandling. De frykter at «pakkene» vil undergrave behandlerens selvstendige skjønn som kan sikre pasienten den beste hjelpen selv når symptomene skifter og/eller er uklare. De mistenker også myndighetene for å tale med to tunger: Hvordan skal det hellige prinsippet om brukermedvirkning egentlig kombineres med fiks ferdige behandlingsopplegg?
På motsatt banehalvdel, i den naturvitenskapelige leiren, har man lenge sett seg lei på at pasienter havner hos behandlere som «leker Gud», uten at behandlingen de gir nødvendigvis er basert på den nyeste forskningen og/eller best practice. De mener at den psykiske helsetjenesten må ta innover seg at ­behandling ikke skal være «føleri», men kunnskapsbasert og systematisk. Bare da kan pasienten være trygg på å få den mest adekvate hjelpen, uavhengig av om man treffer en behandler i Brumunddal eller Bodø. Riktig diagnostisering er, i denne ­tankegangen, nøkkelen som skal sikre at hver pasient kommer på et riktig spor som sikrer det beste utfallet. Her er pakke­forløp nærmest for en slags togstasjon å regne, der diagnose-stillerne sitter med full kontroll over signalanleggene.

Hissig

Den til dels hissige debatten har foreløpig ikke tatt motet fra helseminister Bent Høie. Han forsøker å holde seg inne med begge fløyer, og har forsikret om at pakkeforløp ikke vil gjøre slutt på individuelt tilrettelagte behandlingsforløp. Han medgir også at det må lages mer sammensatte og kompliserte forløp enn dem vi har sett for kreft. 
Personlig mener jeg at fagfeltet i dag lider av en litt schizofren tilstand som til syvende og sist også kan gå ut over pasientene. Noen av vrangforestillingene på begge fløyene er mildt sagt unødvendige. Ikke all standardisering av tjenester er «blåruss», og behandlerens faglige autonomi er vel heller ikke å forakte? 
Det kan godt hende at det psykiske helsevernet rett og slett vil være tjent med den nye medisinen som helseministeren nå foreskriver, fordi den i større grad ser ut til å ta utgangspunkt i pasientens behov. Som alle nye medisiner, gjenstår det likevel også her å se om innføringen av pakkeforløp klarer å bringe oss nærmere den ideelle, sømløse tjenesten. Det får vi ikke svar på før vi får se innholdet i Høies pakker. •  

Les også: