I skyggen av Listhaugs salver

Det pågår nå et slags Europamesterskap i streng asylpolitikk. Det gjelder å framstå som den verste i klassen. Det handler om å få flyktninger til å forstå at sjansen for å bli returnert er større hos oss enn i andre land. De som likevel får lov til å bli, må være innstilt på å gi slipp på den drømmen som brakte dem til oss i utgangspunktet. De kan bare glemme familiegjenforening de første årene. Ingenting skal komme gratis.
Foreløpig leder Danmark og en del Øst-Europeiske land i denne uverdige skremmekonkurransen. Men innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug gjør sitt beste for at Norge skal ta innpå. Hun mener at vi ellers risikerer at «millioner» kan finne på å søke lykken i Norge. Det kan vi ikke ha noe av.
 

Ansvar 

Jeg er for så vidt glad for at jeg ikke står i Listhaugs sko. Hun bærer et tungt ansvar på sine skuldre. Hennes verbale skyts må ta utgangspunkt i en vurdering av hva Norge som nasjon tåler. Det er ingen eksakt vitenskap. Er 30 000 flyktninger for mange? 60 000? 100 000? Å beregne når vår velferdsstat rakner under vekten av en strøm av hjelpetrengende, er som å spå dommedagen. Det kommer helt an på den som spår.
Jeg vil ikke her og nå krangle om hvor mange flyktninger som er for mange. Det er uansett et akademisk spørsmål. Det jeg derimot er sikker på, er at jobben med å integrere de tusenvis av flyktninger som får lov til å bli, blir vanskeligere jo tyngre verbale skyts vi bruker mot dem som skal holdes borte fra grensene. Man kan ikke definere flyktninger i sin alminnelighet som uønsket uten at det også vil gå ut over dem som til slutt skal bli integrert. For ord som (kanskje) er ment til utvortes bruk i Kabul og Mogadishu, høres like tydelig i Verdal og Drammen. 

 
Lite kontroll

I fjor kom over 5000 mindreårige barn uten foreldre til Norge. Det er trolig den gruppen flyktninger som vil være mest sårbare for de holdningene vi utstråler. De fleste barna er gutter mellom 15 og 18 år. De har opplevd ting ingen av oss har lyst til å oppleve. De har trosset vanskeligheter vi ikke kan forestille oss, for å komme helskinnet til Norge. Håp om et bedre liv er trolig det eneste de har.
For helsetjenesten i Norge er asylbarna en gedigen utfordring. Barna bor lenge på asylmottak, under forhold som egner seg dårlig for barn. Barnevernet har lite kontroll med om deres interesser blir ivaretatt der. De skulle ikke vært der, men er der likevel.
Forskriftene i Norge sier at kravene for at barn uten foreldre skal få opphold i Norge, skal være mindre strenge enn for voksne. Så når alle nå er opptatt av at asylpolitikken skal være «streng og rettferdig», så skal kanskje det siste ordet slå ut i dette tilfellet. Likevel møtes barna med stor mistenksomhet. Listhaug mener at det finnes «ankerbarn» blant barna som har kommet hit, altså barn som foreldre bruker for å skaffe seg urettmessig tilgang til Norge senere. Som om barna er utsendinger fra kriminelle som har til hensikt å rane Norge for midler. Blant de fem tusen finnes også noen mindreårige som er gift – i strid med norsk lov. Det gjelder cirka ti personer, men rammer fort en hel gruppe. 
 

Jug 

Før myndighetene gir grønt lys til opphold, skal helsepersonell «ta» de barna som har kommet i skade for å juge om egen alder. Barneleger skal vurdere røntgen fra barnas hender for å avdekke om barnas egne opplysninger stemmer. Er du 18, men har sagt at du er 16, er det over og ut. Er du 15, må du fortsatt vente i tre år før du kan være sikker på at du får lov til å bli boende. Velkommen til Norge!
4600 flyktningbarn skal nå bosettes i norske kommuner. Men ordførere og rådmenn er skeptiske. Det vil kreve store ressurser å ta imot et foreldreløst barn som i tillegg kan ha pådratt seg psykiske skader på vei til Norge. Ulikt voksne asylsøkere, vil det kunne ta lang tid før de eventuelt kan forsørge seg selv. De trenger støttetiltak, fosterfamilier og tilrettelagte tilbud. De vil belaste kommunenes budsjetter i lang tid framover. Ordførerne vil derfor at staten spytter i kassa før de eventuelt sier ja til å ta imot barna.
 

Kartlegging 

Spør du meg, er det all grunn til å frykte hva som kommer til å skje med disse flyktningbarna. Hvordan vil det egentlig være for et barn å komme til et sted som signaliserer at de gjerne skulle vært dem foruten? Til en kommune som frykter at å ta imot flyktningbarn vil gå utover svømmehallen eller kulturhuset til «egne» innbyggere? Og hva vil denne mistenksomme mottakelsen gjøre med unge gutters holdninger til det samfunnet de senere skal være en viktig del av, når de blir voksne?
En kartlegging som helsesøstrene har gjort, viser at mange kommuner overhodet ikke er forberedt på det ansvaret som venter dem. Mens innvandringsministeren skremmer vettet av folk utenfor våre grenser, er integreringsministeren opptatt av å signalisere at vi ikke skal sy puter under armene på de stakkarene som skal få lov til å vokse opp her. 
Kommunene er fortsatt i villrede om hvilke plikter de har overfor flyktningbarna. Ansvarsforholdene er uklare, viser helsesøstrenes kartlegging. Helsestasjonene, som er underbemannet fra før, vil trolig få en nøkkelrolle i arbeidet med å sikre barna et forsvarlig helsetilbud. Også psykiatriske sykepleiere vil være viktige når dype sår skal heles. 
 

Malmö 

Om vi lykkes eller ei med integrasjon, vil kunne få avgjørende, langsiktige konsekvenser. Vi skal ikke lenger unna enn til Malmö for å se eksempler på barn som blir til sinte, unge menn når de skal vokse opp i omgivelser preget av fiendtlighet. Problemene som Frankrike og Belgia har med sin innvandringsbefolkning, skyldes i stor grad at ungdommene aldri ble en fullverdig del av samfunnet. De datt ut av skolen, fikk ikke jobber og fikk ikke være med i det gode selskap. Derfor synes jeg Listhaug bør passe sin munn. Små gryter har også ører. Barn er de første til å snappe opp om de er ønsket eller ikke. Til våren skal Listhaug legge fram en stortingsmelding om integrering. Her bør hun gjøre det klart at arbeidet med asylbarna skal ha førsteprioritet i Norge. Det er selvfølgelig best for de barna som nå skal bosettes i kommunene. Men til syvende og sist er det også best for oss selv. •
 
barth.tholens@sykepleien.no