Tilbudet i kommunene må styrkes

Den siste tiden har fremtredende politikere hatt innlegg i aviser med populistiske overskrifter som «de nederst ved bordet» og «vi tar de svakeste på alvor», hvor de fremhever regjeringens satsing på mennesker med psykisk helse-/rusproblemer. Det jeg undrer meg over, er i hvilken virkelighet disse politikerne lever. Politikerne fremhever blant annet satsing på kommunal psykologkompetanse og øket behandlingskapasitet i spesialisthelsetjenesten, og dette er vel og bra, men her mangler det totale bildet innen kommunalt psykisk helsearbeid.

Grunn til bekymring

Helsedirektoratet følger nøye med på utviklingen av kommunale tiltak innen psykisk helsearbeid, og rapporter fra 2014 viser en nedgang i antall årsverk knyttet til fagområdet psykisk helse i kommunene. Utviklingen er godt dokumentert fra 2007 til 2013 med reduksjoner hvert år, og nedgangen fra 2012 til 2013 i antall årsverk innen psykisk helse var på nær to prosent. I en rykende fersk rapport fra Sintef om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2015 er konklusjonene tilsvarende. Antall årsverk i 2015 innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid holder seg stabilt på drøyt 13 000, samtidig som kommunene sliter med å gi et godt tilbud til de med alvorlige psykiske helseplager og nedbygging av døgnplasser fortsetter. Uten økte ressurser, men økte oppgaver innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, må grupper nedprioriteres.

Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), som landsdekkende kompetansesenter for kommunene, bekrefter denne tendensen. De følger en bekymringsfull utvikling i antall årsverk i det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet, og da spesielt for voksne. I tillegg fastslår Riksrevisjonen i en ny rapport (2016) at mange kommuner ikke har styrket sitt tilbud innenfor rus og psykiatri.

Og det fremkommer ikke satsing på dette i statsbudsjettet.

Tenker politikere virkelig at dette løses ved å styrke psykologkompetansen i kommunen, jeg tviler på det. Tilskuddsordning for ansettelse av psykologer foreslås i statsbudsjettet, her er det lagt opp til et flatt årlig tilskudd på 300 000 kroner per psykologårsverk i 2016. Ordningen forutsetter betydelig kommunal egenfinansiering på langt over 50 prosent, spesielt om man tenker spesialistkompetanse. Jeg er meget skeptisk til at økningen ikke skjer gjennom friske midler, men tas fra andre viktige tiltak som skal styrke kompetanse og utvikling av kommunale psykiske helsetjenester. Dette er spesielt bekymringsfullt når vi ser utviklingen de siste årene. Kompetansesentrene får mindre, og midlene til utviklingstiltak reduseres med rundt 30 millioner ifølge NAPHA. Det er aller størst bekymring over at kommunalt psykisk helsearbeid for voksne virker nedprioritert.

Må bli bedre

Vi vet at omtrent halvparten av den voksne befolkningen i Norge vil rammes av en psykisk lidelse i livsløpet. Forekomsten av psykiske lidelser i Norge er relativt stabilt, men økende befolkningstilvekst vil føre til at flere mennesker rammes av psykiske lidelser og dermed har behov for tjenester.

Forskning viser at forventet levetid er omkring 20 år kortere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser enn for befolkningen for øvrig. Nesten 60 prosent av denne overdødeligheten kan tilskrives somatiske (kroppslige) sykdommer. Disse sykdommene innehar et stort potensial for forebygging. Mye tyder på at det svikter når det gjelder forebygging og behandling av somatiske sykdommer hos denne gruppen mennesker. Derfor må personer med psykiske lidelser få mer hjelp der de lever og bor, og fagfolk må ha mer fokus på hvordan personer med alvorlige psykiske lidelser kan leve et sunt og godt hverdagsliv. Dette understøtter viktigheten av å styrke det kommunale omsorgstilbudet innen psykisk helse, det virker som om politikerne ikke har fått dette med seg.

En av hovedoppgave de kommende årene vil være å redusere forekomsten av angst, depresjon og rusproblemer for å sikre enkeltmennesker livskvalitet og redusere belastningen for samfunnet. Psykologsatsingen i kommunene profileres for å løfte det helsefremmende og forebyggende arbeidet blant barn og unge, hvor blant annet helsesøstertjenesten er sentral. Dette er bra, men kan ikke prioriteres alene. «Rask psykisk helsehjelp», som er et kommunalt lavterskeltilbud til mennesker med angst og depresjon, får samme bevilgning som i fjor. Prioriteringen er ikke i samsvar med ambisjonene om videreutvikling av tilbudet, samt ønske om spredning til flere kommuner.

Blir ikke prioritert

Sintef slår fast i en rapport fra 2014 at mange kommuner ikke har tilstrekkelig tilbud til mennesker som skrives ut fra døgninstitusjoner innen psykisk helse- og rusbehandling. I tillegg til at mange mangler bolig, er det svært mange som mangler arbeid/aktivitetstilbud, hjemmetjenester og støttekontakt. Rapporten sier at for 60 prosent med slike behov, var tilbudene ikke på plass ved utskrivning. Kapasitetsproblemer rapporteres som årsak til manglende tilbud. Å bli overlatt til seg selv uten de tjenester mennesket har behov for, ender ofte med akuttinnleggelser og ikke sjelden knyttet opp mot tvang. Dette oppleves dramatisk for de involverte, og påfører mennesker med psykiske lidelser unødige krenkelser. Jeg tror neppe dette vil bedres med regjeringens mangel på satsing. Mennesker med psykiske helseproblemer blir ikke prioritert. Helse og omsorgsminister Bent Høie har tilsynelatende lenge frontet en stor satsing for disse menneskene. Denne satsingen er ganske usynlig for oss som jobber innen faget. Er det virkelig slik at satsingen kun er ment for behandlingsregimene, og ikke er prioritert der menneskene lever sine liv?

Jeg håper politikerne våkner opp i tide, og gjør sine prioriteringer for denne gruppen mennesker som helt klart også under denne regjering blir tilsidesatt. 

Saken står på trykk tidsskriftet Psykisk helse og rus nr. 1-2016. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene her.