Å utvise godt skjønn?

Professor Per Nortvedt og forsker Lillian Lillemoen drøfter i innlegget « Når helsepersonell blir pårørende» i Sykepleien nr. 2-2016 og på sykepleien.no 2. februar helsepersonellets etiske dilemma som pårørende når pasienten har samtykkekompetanse, men ikke vil ta i mot hva som vurderes som beste behandling.

For meg framstår innlegget som forvirrende om pasientens autonomi når pårørende er helsepersonell.

Hvem er pasienten?

Det framkommer i en innskutt bisetning i første setning under avsnittet VERDIER, at de har en eldre pasient i tankene. I avsnittet GODE GRUNNER et stykke ut i artikkelen framkommer det at pasienten er godt oppe i alder og kan kanskje tenke at «nok er nok». Allikevel gjør de det vanskelig å se for seg pasienten her, og kanskje er ikke det hovedspørsmålet. Jeg tenker da på om det er en eldre døende mett av dage, eller om det er en mor eller far i voksen alder med dødelig sykdom som kan la seg behandle eller lindre, og dermed gi lengre liv og/eller bedre livskvalitet i den tiden som gjenstår. Forfatterne opplyser at pasienten er beslutningskompetent, det vil si at pasienten er samtykkekompetent, og jeg tenker da at pasienten også er i en kognitiv og emosjonell konstitusjon som gjør at vedkommende er i stand til å forstå sin situasjon og ta til seg den informasjonen som blir gitt. Og at pasienten forstår omfanget og konsekvensen av denne. Samtidig må pasienten forstå konsekvensen av det valg vedkommende gjør i forhold til dette. Jeg har hørt noen si at informasjon ikke er gitt før informasjonen er forstått. Å ikke respektere pasientens valg når disse vilkårene er oppfylt handler om en helt annen problemstilling. Det må ikke bli pasientens problem.

Helsepersonell som pårørende, eller pårørende som helsepersonell?

Forfatterne veksler mellom å trekke fram etiske og helserettslige aspekter ved helsepersonell/pårørenderollen, uten at jeg finner at de gjør det lettere eller spesielt tydelig for meg å se hvor skillelinjene går. Med litt mer kompetanse på helserett, enn etikk, vil jeg hevde at en tydeligere gjengivelse av de aktuelle helselover, spesielt pasient- og brukerrettighetsloven om rett til informasjon og medvirkning, langt på vei ville gitt en god ledetråd til rett forståelse og rett handling. Både for helsepersonellet som pårørende, og den pårørende som helsepersonell.

Godt skjønn?

Godt skjønn er svaret forfatterne anbefaler på sin drøfting. Men til hva og for hvem? Avslutningsvis appelleres det til å forsøke å forstå hva som er grunnlaget for pasientens aversjon mot å la seg behandle. Det kan jeg stille meg bak. Som helsepersonell. Som pårørende er jeg likestilt med de øvrige pårørende. Godt skjønn i min verden tilsier at man skal unne seg selv å være pårørende. Det kan godt hende pasienten også vil sette pris på det.

Jeg er åpen for en bredere utgreiing fra forfatterne på dette viktige temaet, da jeg gjerne vil bli klokere i å utvise godt skjønn. Som helsepersonell og som pårørende. Og ikke minst for det syke familiemedlemmets skyld.

Tillater meg samtidig å vise til kronikken « Den døendes ønsker og behov er retningsgivende» jeg har vært medforfatter til om pasienten i livets sluttfase, som jeg tror kan være med å belyse hva dette kanskje handler om.

Mer om pleie av døende HER.