fbpx Mindre matematikk – mer retorikk Hopp til hovedinnhold

Mindre matematikk – mer retorikk

Hvordan bør Unio opptre for å styrke egen posisjon som premisslegger i tariffoppgjøret? I dag er det tariffstart i kommunesektoren.

Det er store endringer på gang innenfor arbeids­livet og arbeidslivs­politikken. Elementer er nedgang i olje­aktiviteten og leverandørindustrien, stigende arbeidsledighet og press mot etablerte rettigheter. Vi ser presset på pensjonsordninger, lønnsnivå, ansettelsesforhold, både gjennom kommersialisering av tjenester og ved direkte angrep på kollektive avtaler. Et ferskt eksempel er at Expertgruppen i mars sa opp tariffavtalen med Handel og Kontor. Tjenesteproduksjon gjennom såkalt delingsøkonomi bidrar til utviklingen. Og vi ser omfattende endringer som en følge av automatisering og ny teknologi. Da OECD la fram sin siste landrapport for Norge, handlet deres anbefalinger stort sett om å forsterke ovennevnte tendenser.

Moderate rammer

Med dette som en viktig del av bakteppet nå går inn i et hovedtariffoppgjør. De som fikk med seg lederne i NHO og LO sin fellesopptreden under NHOs årskonferanse, kan ikke være i tvil om at dette vil bli et oppgjør med svært moderate rammer. En særegen utfordring for oss, som nettopp denne fellesopptredenen illustrerte, er at LO og NHO har et gjensidig ønske om å ha en posisjon som de eneste vesentlige premissleggerne for arbeidslivspolitikken i Norge. Det bør vi ikke tillate dem. Spørsmålet er hvordan Unio bør opptre for å styrke egen posisjon som premisslegger.

På Unios tariffpolitiske konferanse i mars hevdet Roger Bjørnstad fra Samfunnsøkonomisk analyse at frontfagsmodellen trolig er årsaken til små lønnsforskjeller og prioritering av lavlønnsgrupper. Så la han til at frontfagsmodellen likevel ikke står i veien for å rette opp skjevheter dersom det er vilje til det. Etter Bjørnstads oppfatning blir da årsaken til at Unios krav ikke fører fram, enten at kravene mangler legitimitet eller at forhandlingsmakten er svak (kanskje på grunn av manglende streikevåpen, antydet han).

Forhandlingsmakt

Disse konklusjonene mener jeg det er grunn til å ta på alvor i Uniofellesskapet. Og det var dette som fikk meg til å hevde at vi kanskje trenger mindre matematikk og mer retorikk i våre tariffpolitiske budskap framover. Fordi det etter mitt syn er den veien vi må gå om vi skal ta mål av oss til å skape den nødvendige legitimitet for våre krav.

Vi har den forhandlingsmakten vi har. Og vi vil, i overskuelig framtid, operere i et system der frontfagsmodellen er sentral premiss­legger. Dersom våre krav skal vinne fram, må det da skapes tilstrekkelig politisk erkjennelse av at det er nødvendig å løfte utdanningsgruppene og med det vilje til å ta særskilte grep for å rette opp skjevheter.

Mye står på spill

I dag er det ikke tilstrekkelig erkjennelse, verken i befolkningen eller i politiske kretser, av hva som står på spill dersom våre grupper fortsetter å tape terreng lønnsmessig. Det må vi erkjenne. Jeg tror ikke vi klarer å endre på dette ved tall og dokumentasjon alene. Og spesielt ikke i en tid der økonomien blir trangere.

Vi trenger å utvikle tydeligere og sterkere budskap rundt verdien av det arbeidet våre profesjoner utfører og hvor mye det faktisk betyr for hele samfunnsutviklingen – og ikke minst i krevende tider – at det rekrutteres dedikerte og kloke hoder til våre yrker. Ingen vet dette bedre enn oss. Denne innsikten er en potensiell maktfaktor. Men det er opp til oss å ta den i bruk.

Det må skapes tilstrekkelig erkjennelse for å løfte utdanningsgruppene.

Det må skapes tilstrekkelig erkjennelse for å løfte utdanningsgruppene.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse