Effektivisering, sa du …?

På min avdeling, for å bryte det ned til en enkel enhet, er det 16 sengeplasser fordelt på to like tun. Her er det stort sett 100 prosent belegg. På ett tun en vanlig dagvakt er det 4 ansatte. Gjerne 3 sykepleiere og 1 hjelpepleier eller 4 sykepleiere. Aftenvakt er 2 sykepleiere, og nattevakt 1,25 (det er en person som går imellom 4 tun(!) og hjelper til der det trengs). Dersom en hjelpepleier har aftenvakt, jobber denne som regel på kjøkkenet.

Det er vi som ..

Det er vi som skriver pasienter ut i PAS (pasientadministrasjonssystemet), vi håndterer e-meldinger inn og ut. Det er vi som serverer mat, vasker og skifter på seng samt mye av rommet ved utreise. Vi lager mat til dem som ikke var sultne eller våkne ved måltidet. Sammen med dette har vi jo medisiner, stell, observasjoner, pårørende, visitt – ja alt det vanlige. Så langt tror jeg ikke at jeg har beskrevet en unikt travel avdeling. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i denne hverdagen. Også i den som videre beskrives.

Noe krever stor oppmerksomhet

Vi jobber blant annet med kreft, smerte, infeksjon og palliasjon. Dette er tilstander som krever stor oppmerksomhet, tid, fleksibilitet og mentalt overskudd. Det er ikke så rart, fordi pasienten er i krise, det er som regel også familien. Kanskje har pasienten ett eller flere dren, en subkutan pumpe med morfin, oksygentilskudd på maske eller blærekateter. En annen er blitt pleietrengende, og det skal koordineres hjemreise med oppstart av tjenester, medisinskteknisk utstyr og hjelpemidler. En tredje har en alvorlig infeksjon som behandles med to forskjellige antibiotika intravenøst. Ja, og så var det de fem andre, da. Underernæring, sondemat, screening. Potente legemidler i høye doser.

Vi får det for det meste til

Vi får det jo til, vi er flinke. Vi synes vi gjør en god jobb – for det meste. Vi har god tone oss imellom, både sykepleiere, renholdere, hjelpepleiere, leger, fysioterapeuter, men mange begynner å bli slitne.

Effektivisering, ja. Jeg sier, ja takk! Det er kombinasjonen av budsjettinnsparing og effektivisering jeg ikke setter pris på. Det skremmer meg. Effektivisering for meg er at det er samsvar mellom kompetanse og oppgave. Det handler ikke om at jeg hever meg over kaffekoking, sengevask og bleieskift.

Alle skjønner at en restaurant krever mer enn en chef. Det jobber mange andre på kjøkkenet som forbereder råvarer og bistår i tilberedningen. Samtidig må noen håndtere bordreservasjoner, ta opp bestilling på mat og drikke, servere, vaske bord og vaske kopper.

Dersom hovmesteren må vaske kopper og skrelle potet i tillegg til å håndtere bord, hvordan blir det da? Ingen av oppgavene blir gjort 100 prosent – og det går utover effektiviteten. I prinsippet er ikke dét så forskjellig fra en sykehusavdeling. Den tid jeg må bruke på de "andre" oppgavene, stjeler av den tiden jeg skulle ha brukt til å gi " fremragende behandling" (min arbeidsgivers visjon).

Den ekstra tiden

Hva skal jeg bruke all denne ekstra tiden til, spør du? Vel, jeg kan få tid til å trygge pasient og pårørende, bygge et opplegg slik at de tør å reise hjem "den siste tiden". Jeg kan få tid til å jobbe mer systematisk for å unngå tilleggslidelser som forlenger lidelse og liggetid. Jeg kan få motivert pasienten til mobilisering og næringsinntak som styrker allmenntilstanden og mestringsevnen. Jeg kan få fulgt opp behandling og gitt mer presise tilbakemeldinger til lege under visitt, slik at behandlingen går raskere og blir mer målrettet, og dermed kanskje gir en raskere frisk pasient.

Jeg kan få tid til å gjøre jobben min, og på sikt kan flere pasienter få bedre behandling og mindre komplikasjoner. Kanskje får jeg også færre slitne og sykmeldte kollegaer?