fbpx Går man baklengs inn i fremtiden? Hopp til hovedinnhold

Går man baklengs inn i fremtiden?

Fra 1. januar ble alle kommuner i Norge pålagt å tilby øyeblikkelig hjelp – døgntilbud. Kan tilbudet bli en sovepute når det gjelder å styrke det kommunale psykiske helsetilbudet? spør artikkelforfatteren.

Føringene har ligget der en stund, men fra nyttår ble det en realitet. Tilbudet om øyeblikkelig hjelp – døgntilbud er, ifølge veilederen fra Helsedirektoratet, «kommunenes plikt til øyeblikkelighjelp døgnopphold» ment for mennesker med lettere og moderate psykiske helseproblemer og/eller rusmiddelproblemer. Dette kan ofte være i kombinasjon med somatisk sykdom/plager. Pasienten kan ha behov for observasjon og miljøterapeutisk behandling, og oppfølging med omsorg, struktur og støtte. Andre kan ha behov for hjelp til å ivareta egenomsorg, støtte og til å mobilisere egne ressurser i en vanskelig livssituasjon. I tillegg hjelp til å opprettholde nære relasjoner til pårørende og andre. Pasienter med rusmiddelproblematikk kan ha behov for kortvarig innleggelse i et trygt miljø der fokus er motiverende tiltak/samtaler, for eksempel i påvente av oppstart av døgnbehandling i TSB. Andre kan ha behov for et kortvarig observasjonsopphold. For pasienter med behov for kortvarig og ukomplisert avrusning vil det være behov for tilgang på medisinsk-faglig kompetanse.

Ingen nye midler

I følge Helsedirektoratet er midlene til øyeblikkelig hjelp – døgntilbud i den somatiske helse- og omsorgtjenesten fra 2016 innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Og midlene er på totalt 1 206,644 millioner kroner. For psykisk helsevern og TSB er omfanget av oppholdsdøgn, som kan legges til grunn for en overføring til kommunene, svært begrenset. De økonomiske rammene vil komme i de ordinære budsjettprosessene. Hvordan dette vil bli prioritert i en trang kommuneøkonomi, gjenstår å se.

De skal i en travel situasjon avgjøre hvilket tilbud den enkelte brukeren skal ha.

Kompetanse

I veilederen står det at personellet bør ha god relasjonskompetanse og ferdigheter i å ivareta personer i en psykisk krise/vanskelig livssituasjon. Miljøterapeutisk kompetanse med vekt på omsorg, struktur og støtte er her helt sentralt. Spørsmål som dukker opp er om kommunene har vilje og evne til å prioritere dette, når vi vet at det nå er varierende og til dels lav kompetanse innen psykisk helse på legevaktene. De skal i en travel situasjon avgjøre hvilket tilbud den enkelte brukeren skal ha.

Direktør for førstelinjehelse i Helsedirektoratet, Svein Lie, mener på sin side at dette skal gå bra. Personell må ha rutiner for å håndtere psykiske lidelser inntil et visst nivå, og heller be om hjelp ved behov. Det er ikke lagt til grunn at det er behov for en psykiatrisk sykepleier på en slik avdeling, mener Lie. Rutiner for å håndtere psykiske lidelser, og ikke en prioritering av kompetanse, vitner om at det er liten forståelse for hvordan man bør møte mennesker i en slik situasjon, fra Helsedirektoratets side.

Større ansvar til kommunene

Det er flott at kommunene får større ansvar, også for denne viktige delen av tjenestetilbudet, men jeg spør meg selv om det ikke er å starte i feil ende? Spesialisthelsetjenesten, som vår historie viser, har i mange år bestått av ulike døgninstitusjoner – fra sykehusavdelinger til distriktpsykiatriske sentra. Disse døgninstitusjonene har de siste årene gradvis blitt bygget ned, til fordel for poliklinisk- og hjemmebehandling. Dette er føringer fra myndighetene og er både ønsket og riktig i dagens tankesett når det omhandler behandling og hjelp til personer med psykisk uhelse. Kommunal psykisk helsetjeneste består per dags dato ofte av tverrfaglig sammensatte oppsøkende team, hvor sykepleieren har en viktig plass. Og nylig forskning av Bengt Karlson (2015) viser at disse sykepleierne jobber tett på brukerne, har lang erfaring og innehar høy kompetanse og utdanning.

Blir dette et reelt behandlingstilbud eller kun oppbevaring noen døgn, med kun fokus på somatiske helseplager?

Sovepute

I tillegg er disse teamene godt kjent med mange av brukerne av psykisk helsetjenester i kommunene. Dermed har de en unik mulighet til å løse krisen på lavest mulig «nivå», og eventuelt før den eskalerer. Disse teamene har stort sett et tjenestetilbud på dagtid, hverdager, og mange arbeider etter vedtak med varierende ventetid. Kunne man ikke starte med å utvide disse teamene, slik at mennesker som har behov for rask hjelp, også kan få dette i hjemmet? Historisk sett vet vi at om vi først etablere døgntilbud, blir det fort en krevende øvelse å dreie dette tjenestetilbudet til være i hjemmene til folk igjen. Spesielt når tilbudet om kommunal øyeblikkelig hjelp – døgn skal være et tilbud til mennesker med lettere psykiske plager, som best bør behandles i hjemmemiljøet i tett samarbeid med pårørende og eget nettverk.

Jeg er redd tilbudet kan bli en sovepute for å styrke det kommunale psykiske helsetilbudet, men også for spesialisthelsetjenesten. Og blir dette et reelt behandlingstilbud eller kun oppbevaring noen døgn, med kun fokus på somatiske helseplager? Det vil tiden vise…

Saken har stått på trykk i Psykisk helse og rus 1/2017. Her finner du en oversikt over alle faggruppebladene.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse