fbpx Når de slutter å lytte Hopp til hovedinnhold

Når de slutter å lytte

Hodet med puslespill

De er dessverre ikke mange, men de finnes! De menneskene som lytter til deg, virkelig lytter til deg, skriver artikkelforfatteren.

Jeg møtte psykiatrien for første gang da jeg var 25 år. Jeg hadde en sønn på fem måneder, småbruk, en fantastisk jobb – så gikk jeg på en skikkelig smell. Fødselsdepresjon, tiltakende selvmordstanker, insomnia og til slutt total utmattelse. I tre måneder ble jeg oppbevart på akuttposten. Ble forsøkt utskrevet tre ganger, forsøkt overført til døgnenhet tre ganger før de lyktes å få meg inn. Jeg ble misforstått – i bunn og grunn. «Du trenger bare å sove litt», fikk jeg høre. Men hva om man da ikke klarer å sove fordi flashbacks, tankekjør og kaos tvinger deg til å være våken?

Da behandleren sluttet

Jeg kom omsider til døgnenheten og møtte noen helt fantastiske mennesker – for selv om man hører mange skrekkhistorier, hvor min ikke er et unntak – finnes de virkelig der ute. De er dessverre ikke mange, men de finnes! De menneskene som lytter til deg, virkelig lytter til deg, og ser deg for det mennesket du er. De ser mennesker som har det vanskelig – ikke vanskelige mennesker!

Behandleren jeg fikk var en av disse menneskene og noen av sykepleierne var også i denne kategorien. Syv måneder hadde jeg denne behandleren, og i store deler av denne tiden var jeg i tydelig bedring. Jeg lærte mye om meg selv, om hvordan kroppen og hjernen fungerer. Jeg fikk lære at mine reaksjoner var legitime og forståelige. En lettelse jeg ikke kan beskrive! Jeg var ikke gal – det var en grunn til at jeg reagerte og tenkte som jeg gjorde. Og jeg fikk lære teknikker for å mestre! I perioder gikk det også nedover, og etter å ha gått igjennom journalen min er det ikke vanskelig å finne fellesnevnerne. Stabilitet, trygghet, forutsigbarhet, forståelse og tett konstruktiv oppfølging sto til bedringsperiodene, nedgangsperiodene var preget av det motsatte.

Etter syv måneder sluttet denne behandleren, og da fulgte også min virkelige nedgangsperiode. Tapet av denne trygge gode relasjonen gikk hardt innpå meg. Nå ventet et kaos av oppfølging. Ti måneder av min førstefødtes liv hadde jeg tilbrakt på institusjon. Det var ikke det jeg hadde sett for meg da jeg skulle bli mamma for første gang. Nye tester ble gjort, nye diagnoser ble satt. Og tiden som fulgte ble også fylt av utallige behandler-bytter, perioder uten behandler i det hele tatt, og endelig utskrivelsesdato.

Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse

Koste hva det koste ville, jeg måtte ut. Jeg hadde fått en diagnose, Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (EUP) med kronisk forhøyet suicidalfare, og den tilsier at lange innleggelser skal være uheldig. Som om alle med denne diagnosen er helt like. Jeg trengte disse innleggelsene, jeg fungerte ikke hjemme, jeg klarte ikke ta vare på min lille sønn lenger. Jeg klarte i hvert fall ikke ta vare på meg selv. Jeg hadde aldri før truet med å ta mitt eget liv, jeg har ikke vært oppmerksomhetssyk, snill pike-syndrom er hardt innarbeidet. Så da jeg fikk suicidale tanker, selvskading og gråt, panikkangst-anfall og fortvilelse, var det virkelig alvor. Jeg fikk isteden beskjeden som ville tatt motet fra ethvert menneske uansett diagnose: «Behandlingen din har mislyktes, innleggelsen din har mislyktes, nå må vi bare få deg ut herfra».

I mine ører lød de ordene som «Du kan ikke hjelpes, du kan ikke få det bedre, nå må vi skrive deg ut så du ikke tar livet ditt mens vi har ansvaret for deg». Jeg visste med meg selv at ved god og riktig oppfølging ville jeg bli bedre. Fikk likevel stempel som trassig, lite samarbeidsvillig og motarbeider av planene. Jeg motarbeidet ikke – jeg nærmest skrek om hjelp til å lykkes. Jeg ville mer enn noe annet hjem til min lille gutt og klare å være en god mamma for ham, men jeg visste også at med det lidelsestrykket jeg opplevde ville ikke det være mulig.

Fortvilelsen, håpløsheten og ikke minst maktesløsheten vokste seg enorm. Jeg ble ikke lenger hørt, jeg ble ikke lenger sett, jeg ble ikke lenger prioritert, jeg var «a lost case». Hva tror de det gjør med et menneske som i utgangspunktet har selvtillit lik null å få den beskjeden? Jeg kom med forslag til hvordan dette kunne gjøres bedre, jeg kom med konkrete eksempler – men kapasiteten på avdelingen var sprengt, og igjen – jeg ble ikke lyttet til.

Makt

Helsevesen og behandlere har mye makt. Jeg er ikke sikker på om de er klar over hvor tydelig det er for oss pasienter. Det er de som sitter med muligheten til å utgjøre en forskjell for oss – på godt og vondt.

Det er skremmende at noen andre har så stor innvirkning på din psykiske helse, din fremtid og din nåtid. At noen andre skal bestemme hva du trenger og ikke trenger, uten å lytte til dine meninger.

En sykepleier sa til meg en gang at det var ikke meningen å spørre så mye – men hun ville så gjerne forstå akkurat hva jeg mente, hun ville ikke dra egne slutninger og mene etter egne observasjoner – hun ville vite hva jeg tenkte og følte. Der og da ble jeg målløs, for en slik genuin oppmerksomhet for meg, for mitt unike tilfelle, min egne opplevelse av situasjonen, det er virkelig ikke noe man møter hver dag. Hun gravde ikke i skuffen etter forklaringer for generell oppførsel ved EUP, hun ville forstå hvordan jeg opplevde det.

Alle burde lytte på den måten, alle burde vise den respekten for individet. Ta et skritt bort fra teori du lærte på sykepleien eller psykologistudiet, lytt til pasienten. Det er jeg som lever i denne kroppen og jeg som må kjenne det jeg kjenner hver eneste dag. Mange ganger har jeg ønsket at det gikk an å bytte kropp bare for en dag, for hvis behandlerne og andre i helsevesenet fikk kjenne det man selv lever med – så hadde de forstått på en helt annen måte, og oppført seg deretter. Men det er ikke mulig og det nærmeste man da kommer er å lytte, prøve å forstå. Hver pasient er et unikt tilfelle, ingen er like, men alle trenger respekt, tillit og troa på at de er verd å hjelpe. Troa på at det finnes håp – at det kan bli bedre.

Nebb og klør

Det finnes selvfølgelig også fantastiske mennesker i psykiatrien og helsevesenet. De som kan se noe i deg du tror har forsvunnet for godt, de som forstår deg bedre enn du forstår deg selv, de som kjemper for deg med nebb og klør når resten av systemet motarbeider deg. Disse menneskene har satt dype spor i meg.

Miljøpersonell har stått ved min side selv i denne nedgangsperioden og båret håpet for meg, gjort alt som står i deres makt for å hjelpe. Disse fantastiske personene gir meg troa på at det finnes noen der ute som ser meg for det mennesket jeg er, som har troa på meg og som genuint jobber for at jeg skal få det bedre. De er englene i samfunnet vårt, og det er skammelig og fryktelig trist at de er i mindretall. Det er trist at du, som i russisk rulett, vel så ofte kan møte mennesker som dytter deg utfor stupet, fremfor dem som hjelper til å dra deg opp. Jeg har vært heldig og møtt på noen av disse fantastiske menneskene. De er grunnen til at jeg fremdeles er her, de er grunnen til at jeg ikke har gitt opp. De er mine skytsengler!

Bidragsyteren er kjent for redaksjonen, men ønsker av forståelige grunner ikke å stå fram med navn.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse