Ann-Chatrin Leonardsen: Hvordan oppnå en effektiv helsetjeneste?

Jeg har lest et blogginnlegg fra «nurz» som er ansatt som sykepleier ved St. Olavs Hospital. Her har ledelsen vedtatt å kutte 15 minutter av arbeidsdagen til sykepleiere – noe «nurz» påpeker blant annet vil gå ut over tid til rapportering. Igjen går «effektiviseringstiltak» rettet mot å få mest mulig «pasientbehandling» for hver krone ut over ansatte i helsevesenet. Men: det som forundrer meg, er at ikke ledere og politikere kan innse at slike tiltak, som tilsynelatende «kun» går ut over ansatte, til slutt også vil gå ut over pasientene!

Etter å ha jobbet som sykepleier i over 20 år, anestesisykepleier i over 10 år, tatt utdanning innen helse- og sosialadministrasjon og -ledelse, master i tverrfaglig samarbeid og en doktorgrad i helsetjenesteforskning, vil jeg hevde at jeg har erfaring nok til å uttale meg om hva jeg mener skal til for å oppnå en effektiv helsetjeneste. For dette synes som det største og viktigste fokus blant ledere! Og ledere påvirkes igjen av sine ledere, som igjen påvirkes av politikere, som de som bevilger pengene!

«Pasientens helsetjeneste»

Bent Høies regjering har presentert «pasientens helsetjeneste» og nå senest reformen «leve hele livet».

Hva som skal til for å skape «pasientens helsetjeneste» er velkjent: Wilde-Larsson og medarbeidere forsket for eksempel på dette på 90-tallet. De fant at pasienter ønsker å motta helsetjenester av medisinsk-teknisk kompetent personell. I dette legger pasienter at personalet har kunnskaper og ferdigheter som fører til at pasienten blir rett undersøkt, får rett diagnose og behandling og god fysisk omsorg.

Videre ønsker pasientene omsorg og behandling i lokaler med tilfredsstillende fysisk-tekniske forutsetninger. Dette innebærer for eksempel nødvendig medisinsk-teknisk utstyr, at det er rent og pent, at mat, drikke og sanitære forhold er tilfredsstillende og at det fysiske miljøet er sikkert.

De ønsker også at personalet skal innta en identitetsorientert holdning. Dette kjennetegnes ved at personalet viser interesse, engasjement og har medfølelse for pasienten, men at de også viser egne følelser. Det kjennetegnes også av gjensidig forståelse og respekt, tillit og oppriktighet og et klima som preges av samarbeid.

Til sist ønsker pasienter å motta helsetjenester i en sosiokulturell atmosfære preget av «hjemlighet» fremfor et institusjonspreg, og at de har anledning til sosialt samvær, men også til å få være alene om man ønsker dette.

Ikke noe nytt

Hva gjelder «leve hele livet», som fokuserer på for eksempel ernæring hos eldre, innebærer heller ikke dette noe nytt: Det finnes utstrakt forskning som påpeker hva som er viktig av både innhold, mengde, anretning og hyppighet av måltider. Viktigheten av aktivitet hos eldre likeså.

Poenget mitt er at det er forsket masse over mange tiår, om ikke hundreår om vi ser tilbake til Florence Nightingales statistiske beregninger, fokus på organisering av helsetjenester og hygiene. Til og med Hippokrates, legekunstens far, som levde på 400-tallet før Kristus, var opptatt av dette. Det er forsket på pasienters helse, sykdom, opplevd kvalitet, konsekvenser av tiltak og manglende tiltak. Denne kunnskapen er også tema under sykepleiere og legers utdanning.

Det er også forsket på jobbtilfredshet, jobbautonomi og ulike psykososiale faktorers påvirkning på ansattes egenopplevde helse. Videre er det forsket på viktigheten av godt tverrfaglig samarbeid i helsevesenet for å forebygge komplikasjoner. Altså: For å få et effektivt helsevesen må sykepleiere og leger være til stede og få lov til å gjøre jobben sin! De må kjempe sammen for å ta tilbake fokuset på pasienten!

Og ledere bør vite at de ansatte har den nødvendige kompetansen, men at de selv bør oppdatere seg på hvilke faktorer som holder kompetent personale i jobb, og ikke i sykmeldinger (jf. forskning på muskel-skjelettlidelser-sykmeldinger) eller i masseflukt fra yrket (hvor mange utdannete sykepleiere er i yrket etter 10 år?).

Viktig rapport om pasientene

Når da ledere som ved St. Olav vedtar arbeidstidskutt som fratar sykepleiere tid til viktig rapport om pasientene, fraviker dette forskning som påpeker hvor viktig god informasjonsoverføring ved «handovers» er for å unngå utilsiktete komplikasjoner.

Når de vedtar arbeidstidsordninger som medfører at personalet blir utslitt, ikke klarer å ivareta pasientenes ønsker om kvalitet og det de selv vet kreves for god kvalitet, er kanskje resultatet sykmeldinger på grunn av det konstante presset om å jobbe mer og raskere. Det hjelper ikke å gå tilbake i tid å gjeninnføre tidtaking av ansatte (og ja: dette er virkeligheten ved flere sykehus!).

De handler om pasienten

Løsningen synes for meg ganske enkel: Sørg for å skape arbeidsplasser som gjør at sykepleiere og leger har lyst til å bli! Et miljø der pasientsikkerhet og kvalitet er høy, med nok tid til å ivareta dette, forståelse for at det er mennesker vi jobber med - ikke pakker eller bildeler! Tenk mer på hva som skal til for at pasienten skal bli frisk og mindre på effektiviteten!

Kvalitetsindikatorer er for eksempel pasienterfaring, infeksjonsforekomst og reinnleggelser. Om man har personale som opplever jobbautonomi, lite jobbrelatert stress og tid til å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, vil man score høyt på kvalitetsindikatorene. Dette vil skape pasientens helsetjeneste, redusere utgifter for å «reparere» utilsiktete skader og frigi sykehussenger som nå er belagt med «svingdørspasientene»

Å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet vil forebygge komplikasjoner for pasientene, sykmeldinger blant ansatte, og det vil beholde personalet i jobb. DETTE vil medføre et mer effektivt helsevesen!