Knut Are Romann-Aas: Helsevesenet har spilt fallitt – ja til privatisering!

New Public Management (NPM)(1), eller hva man nå velger å kalle det, er en mistenksomhetens ideologi. Man stoler ikke på at de som er satt til å gjøre en jobb, faktisk gjør jobben sin. Derfor skal alt måles og kontrolleres. Og laveste anbud skal velges. Dette er en tankegang som kan fungere når det gjelder statiske, tekniske tjenester som vann, vei, elektrisitet og liknende. Men når det gjelder helse, not so much.

Administrasjon og byråkrati

Staten har et visst antall kroner til disposisjon, og en viss andel av disse kronene går til helse. Det som gjerne ses bort fra av dem som forvalter disse kronene, er at hver krone brukt til administrasjon og byråkrati er en krone mindre til pleie og behandling.

At noe administrasjon og byråkrati er nødvendig for at helsevesenet skal fungere og oppleves noenlunde rettferdig, er selvinnlysende. Men etter at sykehusene ble statlige, har byråkratiet i og rundt dem hatt en eksplosiv vekst (2,3). Samtidig har det blitt flere pasienter, men færre leger, pleiere, etc., og dermed mindre tid til hver pasient. Men det tar seg godt ut å stå på Stortingets talerstol og si at vi tar helse på alvor, for vi har innført kvalitetsindikatorer! Om det er riktigere å kalle dem kvantitetsindikatorer er en annen sak.

Måle eller behandle

Samtidig som det blir flere pasienter per lege og sykepleier, pålegges disse stadig flere oppgaver som tar tid fra pleie og behandling fordi alt skal måles, kontrolleres, dokumenteres og rapporteres. Det er en variant av Heisenbergs usikkerhetsrelasjon (4) som gjør seg gjeldende her; man kan enten måle eller behandle, men man klarer ikke begge deler samtidig.

En annen ting er at måling i seg selv aldri har forbedret noe som helst. Og her måles det ting som er enkelt å måle, men som ikke er de viktige tingene å måle. Det måles med andre ord symptomer, som for eksempel sykehusinfeksjoner og overlevelse. Det er i og for seg vel og bra, men hvis man ikke bryr seg om å behandle årsakene, som for eksempel pleiefaktor, legedekning og overbelegg, så har det liten verdi.

Helseforetakene kan ses på som servicebedrifter som selger helsetjenester. New Public Management legger opp til at de skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, som om de opererte i et marked med konkurranse. Det gjør de ikke; de har monopol på spesialisthelsetjenester på samme måte som Vinmonopolet har monopol på salg av brennevin. Det finnes barer og det finnes private klinikker, men markedsmessig konkurranse er det ikke.

Og sykehusenes budsjetter har heller ingenting med tilbud, etterspørsel eller resultater i et marked å gjøre. Hva sykehusene skal tjene på å selge sine helsetjenester, styres av kunstige, statlig styrte priser i form av stykkprisfinansieringen.

Ineffektivt

Norske sykehus har dårlig ledelse og drives ikke effektivt (5). Ledelsen tar ikke hensyn til behov når den setter opp sine bemanningsplaner (6) eller til avviksmeldinger for å forebygge risiko og forbedre kvaliteten (7).

Det investeres heller ikke i bygninger eller utstyr for forbedring eller effektivisering (8). I servicebedrifter som opererer i et reelt marked, er det slik at den som ikke betjener kunden direkte, har ansvaret for å betjene den som gjør det (9). I helsevesenet, derimot, er ansvaret pulverisert (10) slik at den som ikke har pasientkontakt betjener sine overordnete og pasientene nedprioriteres.

Det er noe fundamentalt galt når de som har størst makt og krever mest lojalitet (direktørene og styrelederne) er de som har minst ansvar for dem som er viktigst (pasientene), samtidig som de som har størst ansvar for pasientene (leger og pleiere) er de som har minst makt og størst krav om lojalitet.

Det er vanskelig å lede et sykehus, en sengepost eller et helseforetak til pasientens beste når man styres av en instruks, et oppdrag eller en bestilling som sier at man skal ivareta helseforetakets interesser. De mange ledelsesnivåene gjør at de som har makt, sitter komfortabelt isolert fra det de burde ta ansvaret for, nemlig pasientene. Det sitter mange leger og sykepleiere i direktørstolene og styrerommene som har blitt forfremmet til de har nådd sitt inkompetansenivå (11) og hvis fremste egenskap er at de er lojale. Det sier seg selv at et offentlig sykehus eller helseforetak ikke kan gå konkurs hvis det leverer dårlige resultater, selv om det aldri så mye later som om det opererer i et marked med konkurranse.

Må levere kvalitet

Dette i motsetning til et privat foretak hvis budsjett har en direkte sammenheng med tilbud, etterspørsel og resultat. Private foretak er avhengige av å levere god kvalitet for ikke å miste kunder, og de er avhengige av effektiv og forsvarlig drift for ikke å tape penger. Dermed blir et godt resultat et resultat av godt arbeid og ikke et mål i seg selv, slik det er i de offentlige helseforetakene.

Private foretak trenger ikke det enorme byråkratiet og har dermed større og mer effektiv beslutningsdyktighet. De kan i stedet bruke penger på investeringer for forbedring og effektivisering, noe som igjen kommer kundene til gode.

Leger, sykepleiere og andre som har direkte pasientkontakt og er de som produserer og leverer helsetjenestene som helseforetakene selger, lider under foretakenes dobbeltkommunikasjon. Utad  reklameres det med visjoner og mål om kvalitet og «pasienten i fokus», men innad snakkes det om å spare penger og få budsjettet i balanse.

Det er mulig å tjene penger på helse, men det offentlig helsevesenet klarer det ikke. Det er mulig å levere gode og effektive helsetjenester, og det offentlige helsevesenet burde klare det, men kveles av sitt eget byråkrati. I mellomtiden viser innlegg i diverse fagtidsskrifter og tilsyns- og årsrapporter fra sykehus og helseforetak rundt om i landet at bygninger og utstyr forfaller, at det er vanskelig å beholde kompetanse og vanskelig å rekruttere, samt at landets største synder når det gjelder å strekke arbeidsmiljøloven og styringsretten så langt som overhodet mulig er staten selv.

Når skal Stortinget og regjeringen innse at de har spilt fallitt og privatisere sykehusene?

Kildehenvisninger:
1. https://snl.no/New_Public_Management
2. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/08/18/helsevesenet-trenger-en-tillitsreform/
3. https://snl.no/C._Northcote_Parkinson
4. https://snl.no/Heisenbergs_usikkerhetsrelasjon
5. http://www.healthpowerhouse.com/files/EHCI_2016/EHCI_2016_report.pdf
6. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Documents/2014-
2015/StyringPleieressurseneHelseforetakene.pdf
7. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Documents/2016-2017/Selskapskontrollen2015.pdf
8. https://www.nsf.no/Content/3290270/cache=20171003112441/Offentlige%20helseutgifter
%20Menon%202017.pdf
9. Richard Normann (2001): Service Management – Strategy and Leadership in Service Business,
Wiley.
10. https://www.gd.no/debatt/kronikk/sykehus/sikkerhet-tillit-og-sykehusorganisering/o/5-18-
490134
11. https://snl.no/Peter-prinsippet

Vil du skrive innspill til Sykepleien? Les hva du må gjøre her:  Send innlegg