Maler minner om krig og flukt

Vi har tidligere skrevet en artikkel i Tidsskrift for helsesøstre nr. 3, 2011. I denne artikkelen skal vi fortelle om våre erfaringer og gjennomføring av gruppene. For å ta dere inn i historien gir vi en kort repetisjon av det som sto i bladet i 2011.

Kort om metoden

• Den er utarbeidet av psykolog Kjerstin Almqvist fra Göteborg og er basert på doktoravhandlingen hennes Refugee children.
• Male- og samtalegruppa skal gjøre barna/ungdommene bedre i stand til å mestre hverdagen, slik at de kan frigjøre tid og ressurser til læring og relasjonsbygging.
• Tanken bak male- og samtalegruppene er altså at barna skal få kontakt med følelsene sine gjennom å uttrykke seg ved hjelp av bilder.
• Gruppene holdes i skoletida og er en del av elevenes skoletilbud. 

Temaer for samlingene

1. Presentasjon, lage fargeklatter og navneskilt

2. Mal fra ditt hjemland, eller landet dine foreldre kommer fra (ditt hjem, din skole, din by)

3. Mal deg selv og din familie

4. Mal deg selv på skolen

5. Mal en gang du var veldig redd

6. Mal noe trygt og godt som gjør deg glad

7. Mal krig og soldater, eller flukten

8. Mal noe du vil gjøre

9. Mal deg selv som stor/voksen. Fremtidsutsikter?

10. Avslutning og evaluering

Erfaringer

• Erfaringene har stort sett vært positive, men vi har av og til måttet tenke «utenfor boksen», og i noen tilfeller gjort tilpasninger. Vi kan oppsummere noen gjennomgående erfaringer:
• Elevene får en pause fra stress i hverdagen.
• Mange lærere rapporterer om motorisk uro og lærevansker.
• Lærere melder tilbake til oss om at barna gleder seg til å komme i gruppe.
• Tilbudet er etterspurt av rektor og lærere, det rapporteres om bedre oppmerksomhet og bedre sosial fungering hos mange, men ikke alle.
• I gruppa får elevene mulighet til å være seg selv, og det er fokus på hvordan de har det. De får bekreftelse og trygghet på at alle følelser er normale, og at det er helt greit å snakke om alt.
• Mange viser at de trives i gruppa, til tross for både motorisk og verbal uro. Vi ser at de kan «senke skuldrene», de får et pusterom.
• Barna blir sett og hørt, og erfarer at de ikke er de eneste som har hatt både vonde og gode opplevelser.
• De deler tanker om krig og frykt, samtidig som mange av dem klarer å dele gode tanker om hjemlandet.
• De forteller om savn av familiemedlemmer og venner, og kan ofte beskrive landet sitt som både godt og vakkert, samtidig som de viser engstelse for dem som er igjen i hjemlandet. 

Uvant for mange

Mange av elevene har jobbet lite eller ingenting med maling og pensel. Det kan for noen ta tid før de føler at dette er en god uttrykksform for å få tak i egne følelser. Når barna først har forstått betydningen av å bruke maling som et uttrykksmiddel, blir de mer konsentrerte. De bruker mindre tid på å male «fint», og bruker heller tiden til å tenke og kjenne på egne følelser.

Maling er en god uttrykksform og et godt hjelpemiddel også utenfor gruppa. Noen barn forteller at de har begynt å male hjemme, samt at de snakker mer med foreldrene om det de har inne i seg.

Tydelige bilder

Bildene er ofte veldig tydelige. Vi har sett flere eksempler på at barna maler seg selv som små og redde mennesker, mens for eksempel soldater fremstilles som kjemper med maskingevær.

Av hensyn til barna kan vi ikke publisere bilder de har malt, men forestill dere et detaljert bilde, der barnet plasserer seg selv som svært liten, liggende gjemt under dyna, der kun noen skremte øyne synes. Utenfor huset er det malt en kjempestor soldat, i grønne klær, med skummelt ansikt, og han bærer på et stort maskingevær.

Minner fra hjemlandet er likevel ofte fargerike, og barna forteller om gode opplevelser med leker og sklier. De snakker om vennene sine og skolen de gikk på, der de lekte mye. Sol og fargerike blomster er fremtredende i svært mange bilder.

Dette var vanskelig for oss gruppeledere å forstå i starten, da vi også er preget av nyhetsbildet, og har dannet oss en forestilling av hvordan det er der barna kommer fra. Vi kan ha et indre bilde av istykkerbombete bygninger og lite farger, der kun frykt er gjeldende. Det er derfor svært viktig at vi ikke legger føringer eller tviler på det barna forteller.

Barna forteller

Vi spør ofte om barna ønsker å utdype det de forteller. Det er lettest for barna å snakke om de gode opplevelsene, vanskeligere å snakke om det som er vondt og skremmende. Barn kaster gjerne ut et utsagn, for så å trekke seg igjen.

Noen barn trenger tid på å tørre å fortelle, og de trenger å være trygge på at de voksne tåler å høre historien deres. Når de først er blitt trygge, forteller de fleste om både vonde og gode tanker og opplevelser.

Noen barn maler skrekk og frykt, og sliter med å klare å finne noe positivt med hjemlandet. Disse bildene males ofte i grått og svart, og hvis de bruker farger, er det innslag av kraftig rødt eller mørke farger.

I tilfeller der barna ikke bruker farger, og ikke klarer å finne noe positivt, vurderes det tiltak i form av ekstra oppfølging lokalt, eller henvisning til BUP.

Ulike opplevelser

Barn fra samme land kan ha ulike opplevelser, der noen har sett og opplevd krigen, mens andre har kommet seg ut før krigen nådde deres område. Når disse barna er samlet i samme gruppe, kan vi oppleve at de korrigerer hverandre, og benekter det noen forteller.

Gruppelederne må da være tydelige på at hver enkelt har sin opplevelse, og sin egen forståelse av det de har sett, hørt eller opplevd. Det er normalt å huske forskjellige ting, og det betyr ikke at kun den enes oppfatning av virkeligheten er den riktige.

Når vi gjør barna oppmerksomme på dette, viser de mer omsorg for hverandre, og de aksepterer at den samme historien kan ha blitt forstått forskjellig fra person til person. De lærer at følelser er det vi har inne i oss, at ingen kan bestemme hvilken følelse vi skal ha.

Kjønnsforskjeller

Vi har observert at det er en forskjell på gutter og jenter når man skal snakke om følelser. Dette er ikke spesielt for flyktninger, vi ser det samme i grupper for norske barn. I våre grupper har vi erfart at gutter på 4.–7. trinn har lett for å legge lokk på følelsene, der de for eksempel benekter at de har vært redde.

Imidlertid kommer frykten til uttrykk i andre sammenhenger. Gutter forteller at de har lært strategier for å forsvare seg, som ikke passer inn i norsk skole. Kidnapping er for eksempel vanlig flere steder, og guttene forteller at de har lært at de må slå dersom de kommer opp i truende situasjoner.

Dette skaper utfordringer i skolehverdagen, der vold ikke aksepteres, selv om det er for å forsvare seg. Mange barn sliter med å omstille seg og med å tilpasse seg det nye livet.

Enslige mindreårige

I forbindelse med at vi en periode hadde mottak for enslige mindreårige asylsøkere, ble det gitt et tilbud til barn under 15 år. På grunn av kapasitet deltok ikke helsesøster på dette, det var et opplegg i skolens regi, men May Bente var ansvarlig for gjennomføringen.

Alle disse er flyttet ut av kommunen, og vi vet ikke hvordan det har gått med dem siden. Imidlertid ga de uttrykk for at de syntes det var godt å få snakke om flukten. Det lettet på det indre trykket, sa de.

Samarbeid med foreldre

Gjennom forsamtale og samtaler med foreldrene underveis opplever vi økt forståelse for at det er viktig for barna å få mulighet til å uttrykke seg på en trygg arena. For barna kan det være vanskelig å snakke om vonde følelser hjemme, da de instinktivt forstår at foreldrene kan bli triste av det de forteller.

Kulturen, og forståelsen i mange land, er gjerne at man skal prøve å glemme, og mange tror at det man ikke snakker om, blir glemt. Forskning viser imidlertid at dette ikke stemmer, noe vi bruker tid på å forklare foreldre og barn.

Hvordan er status i dag?

Vi har hatt ulik størrelse på gruppene, som oftest fem, men også fire og seks deltakere. Seks deltakere ble for mange, vi har kommet frem til at det kan være maksimum fem deltakere, i alle fall på barneskolenivå. På ungdomsskolenivå har vi kun hatt ei gruppe som har fulgt dette programmet.

Siden starten i 2011 har vi hatt tilbud om en gruppe hvert skoleår. Erfaringene og tilbakemeldinger både fra skolens personell og foreldre er stort sett positive. Dette begynte som et prosjekt, men er nå tatt inn som et fast tilbud i Østre Toten kommune. Fra skoleåret 2017/18 gis det tilbud om gruppe både på høst- og vårhalvåret.

Gjennom årene vi har drevet gruppe, har vi henvist flere barn til BUP. Vi erfarer at barna tas tidlig inn til vurderingssamtale, og det er et godt samarbeid mellom behandler på BUP og lokal støttetjeneste. Noen av barna trenger kun kortvarig tilbud ved BUP, mens andre har vært pasienter der over flere år, med komplekse utfordringer.

De første deltakerne har gått ut av grunnskolen, og ut av helsestasjonstjenestens oppfølging. De fleste klarer seg bra, og følger normal skolegang, men vi ser også ungdommer som strever psykisk også etter grunnskolen.

Årsakene kan være sammensatte, og det er vanskelig å si sikkert om vanskene skyldes traumer, om de er et resultat av lang venting på avgjørelse i asylsaken, eller en kombinasjon av flere faktorer.

Veien videre

Gruppene er etterspurt av skolen, og vi ser at det er behov for et utvidet tilbud. Fra høsten 2017 har vi fått økte ressurser, slik at vi nå kan tilby to grupper per skoleår. 

Alder på elevene varierer fra 2. trinn opp til 7. trinn, men det tas hensyn til felles bakgrunn og funksjonsnivå i utvelgelsen. Helsesøsters kunnskap om familiene er avgjørende for planlegging og sammensetning av gruppedeltakere.

Det er nytt at vi har hatt grupper for nylig ankomne barn, kvoteflyktninger. Det er behov for evaluering av om vi skal fortsette å gi tilbud til barna så tidlig. Med «tidlig inn»-perspektivet tenker vi at det er viktig med tidlig innsats, for på den måten å kartlegge, fange opp og sette inn tiltak overfor de barna som har ekstra behov for oppfølging. Det må likevel gjøres en evaluering av om vi bør vente til barna er blitt tryggere i sitt nye liv.

I ei gruppe hadde vi en blanding av elever med felles bakgrunn, men ulik lengde på botid. Vi så både positive og negative aspekter ved denne blandingen, der de nylig ankomne lett ble overveldet av de med lengre botid og dermed større kunnskap om det norske systemet. Samtidig kunne de med mer erfaring hjelpe sine venner til å forstå mer av hvordan det er i Norge og på den norske skolen. 

Vi har flere ganger drøftet om vi skal tilby søsken å delta i samme gruppe. Det er fordeler og ulemper med dette, men vi har kommet frem til at det, av hensyn til barna, er nødvendig at de får tilbud samtidig. Bakgrunnen for dette standpunktet er at kommunen har bosatt mange familier som har kommet som kvoteflyktninger fra områder der det er aktiv krigføring.

Vi ser det som nødvendig med tidlig innsats overfor disse barna, og deres familier. Barna er nokså jevne i alder, og det blir vanskelig for dem å forstå at én får tilbud, mens den andre ikke får. Når vi nå har mulighet til å drifte to grupper per skoleår, vil vi se om vi skal endre praksis for søsken i samme gruppe.

Endringer siden starten

Vi er strenge på valg av deltakere. Det er svært viktig at vi ikke blander barn som aldri har opplevd krig og flukt, med barn som har hatt slike opplevelser. Det kan skape frykt i stedet for trygghet.

I grupper med barn der foreldre har opplevd flukt, men ikke barna, tilpasses temaene til dem. Krig og soldater er et tema uansett, fordi disse barna vet at det er krig der foreldrene kommer fra, og gjør seg tanker og forestillinger det er viktig å snakke om. De fleste foreldre vil skjerme barna, men de får likevel med seg mer enn foreldrene tror, blant annet gjennom tv, radio og sosiale medier.

Tverrfaglig samarbeid

Vi vil understreke betydningen av det gode tverrfaglige samarbeidet i organiseringen og gjennomføringen av gruppene. Skolens medvirkning og velvilje er avgjørende for at det er mulig å gi dette tilbudet. Kommunens ledelse er positiv, viser god innsikt og ser nytten av tilbudet, slik at vi har mulighet til å gi disse sårbare barna en arena for samtaler og en tettere oppfølging.

Våren 2017 fikk to kommunalt ansatte sertifisering som ICDP-veiledere, minoritetsversjonen (International child development programme). Dette er et program vi har ønsket oss i mange år, for å kunne gi bedre og målrettet veiledning til foreldre med minoritetsbakgrunn. Alle foreldre som følger introduksjonsprogrammet, får nå denne veiledningen som en del av skolens fagtilbud.

Helsesøster Anne-Grete F. Engtrø er en av veilederne, og har dermed en unik mulighet til å treffe foreldrene og barna parallelt. Dette ser vi allerede nå er en stor fordel. Barnas fortellinger kan anonymiseres og trekkes frem i veiledningen. Barns utfordringer og behov, og hvordan foreldre kan gi omsorg, bekreftelse og støtte, drøftes i veiledningen med foreldrene.

I tillegg blir veileder godt kjent med foreldrene, og terskelen for å ta kontakt senkes. Gjennom foreldreveiledning økes forståelsen for barns spesielle situasjon som flyktninger.