Rus og psykiatri: I behandlingen av foreldre må barneperspektivet forankres i ledelsen

I forskningsartikkelen Uklare rammer gjør det vanskelig å ivareta barn som pårørende av Hjelmseth og Aune fremkom det at det ofte ikke er avsatt nok tid til barneansvarligrollen i en hektisk arbeidshverdag. Det er en av hovedgrunnene til at barn som pårørende ikke blir tilfredsstillende ivaretatt og får den oppfølgingen de har krav på. Informantene fortalte at de også måtte forholde seg til mange andre pasientrelaterte oppgaver, som miljøterapeut eller poliklinisk behandler.

Viktig med kontinuitet

Jeg jobber som spesialsykepleier på Seksjon døgn ved Klinikk for psykisk helse og rus, DPS Stjørdal (distriktspsykiatrisk senter). Pasientgruppen er voksne med psykiske vansker og rusproblematikk. Jeg har hatt rollen som barneansvarlig på sengeposten siden 2007.

Det jeg opplever som ganske unikt ved min arbeidsplass, er at tre av oss som startet som barneansvarlige i 2007, fortsatt innehar denne rollen. Vi fikk opplæring, fast veiledning og fortløpende kompetanseheving på området i regjeringens satsingsperiode fra 2007 til 2010. Jeg mener at DPS Stjørdal var tidlig ute med å få barneansvarlige implementert i virksomheten. Det kan være medvirkende årsak til at jeg ikke i stor grad kan identifisere meg med resultatene i studien til Hjelmseth og Aune.

Faste rammer og møter 

For å kunne ivareta det viktige barne- og familiearbeidet valgte ledelsen på min arbeidsplass å ansette en spesialbarnevernspedagog i en 100-prosentstilling i 2008. Hun fikk det overordnede og koordinerende ansvaret for pårørendearbeidet, både for barn og voksne. I en oppstartsfase der nye arbeidsoppgaver skulle implementeres, skapte dette noen forutsigbare rammer for oss.

Per dags dato er vi fire stykker som fungerer som barneansvarlige, og vi dekker da behovet både for sengepost og poliklinikk. Spesialbarnevernspedagogen er en stor ressurs for oss. Vi har dannet et lite nettverk med faste møtetidspunkter i perioder, der vi drøfter aktuelle saker og problemstillinger.

Men jeg vil poengtere at også mine kollegaer og jeg kjenner på utfordringen med å finne tid til disse møtene. Vi blir skviset mellom flere roller som vi skal fylle i arbeidet vårt som miljøterapeut, på samme måte som informantene i artikkelen. Det hadde helt klart vært hensiktsmessig å definere tydeligere hvor stor stillingsprosent rollen som barneansvarlig skal ha. Ut fra funnene i studien til Hjelmseth og Aune virker det som om en slik stillingsprosent etterlyses, som kanskje er nødvendig for å kunne kvalitetssikre arbeidet med barn som pårørende.

Noen foreldre må motiveres

Mine kollegaer og jeg som er barneansvarlige, har ikke opplevd det som noe gjentakende problem å få foreldrene til å forstå viktigheten av at barna blir inkludert i behandlingen deres. De få gangene det har vært utfordrende, har vært med pasienter som har hatt problemer med sykdomsinnsikt, selvinnsikt og foreldrefungering. Vår pårørendekoordinator har mulighet til å ta tak i og følge opp i slike situasjoner.

Noen ganger trenger foreldre lengre tid til å fordøye informasjonen de får, og innse at sykdommen deres kan påvirke barna. Da kan foreldresamtaler være et aktuelt tiltak. De kan motivere foreldrene til å ta imot støtte til å prate med barna sine om psykisk sykdom og/eller rus og utfordringer i familien knyttet til dette, som beskrevet i forskningsartikkelen: «[Det er] nødvendig å bruke tid i samtaler for å komme frem til egnet nivå for videre hjelp».

Personalet må dra lasset sammen

Artikkelen sier noe om at individperspektivet fortsatt står sterkt i voksenpsykiatrien. Jeg vil fremheve at forankring i ledelsen og deres vilje og evne til å fronte barneperspektivet i behandlingen kan være nøkkelen til å få til et bedre fungerende arbeid med denne gruppen av pårørende. Samtidig har jeg sett viktigheten av at hele personalgruppen må inkluderes og informeres, slik at alle drar lasset sammen.

I de nye lovparagrafene av 2010, som artikkelen refererer til, står det at den barneansvarlige skal fremme og koordinere arbeidet med barn som pårørende. Det legger føringer for at oppgaver kan delegeres, og for at alt helsepersonell kan innlemmes i mye større grad enn de blir i dag. Tilbakemeldinger fra informanter i studien tyder på at oppgavene og ansvaret hviler mest på den barneansvarlige, som de kunne føle var en litt «ensom posisjon». 

Les hele artikkelen her:  Uklare rammer gjør det vanskelig å ivareta barn som pårørende