Fra 19. oktober jobber alle Unio-medlemmer gratis

8. mars-toget med barteaksjon. Hovedtillitsvalgt Line Orlund i forgrunnen.
BLE ALDRI NOE AV: – I 2008 foreslo den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen en likelønnspott. Så kom finanskrisen. Dermed var det ikke klima for å snakke om en likelønnspott, skriver forfatterne på vegne av Unio-organisasjonene i Østfold. Bildet er fra barteaksjonen i 8. mars-toget i 2009.

Hvordan skal vi forberede våre barn på urettferdigheten de vil møte i arbeidslivet? Akseptere forskjellene, eller slåss for likeverd og rettferdighet? spør kronikkforfatterne.

Skal gutter og jenter ha like mye i ukepenger? Tenk dere en familie med tvillinger, Kari og Ola, på ti år. Kari får 80 kroner i ukepenger, mens Ola får 100. – Urettferdig! vil de fleste si.

Men i Norge er det faktisk slik at for hver hundrelapp en mann tjener, tjener en kvinne med inntil fire års høyere utdanning 80 kroner. Kvinner tjener systematisk mindre på å ta høyere utdanning enn menn.

Jobber gratis fra 19. oktober

Den store forskjellen kalles for likelønnsgapet. Likelønn handler om å sammenlikne kvinners og menns lønn. Det handler om at både kvinner og menn skal få lønn etter utdanning, kompetanse og ansvar. Likelønn betyr ikke at alle skal tjene likt.

Verden over arrangeres det Equal Pay Day for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio – hovedorganisasjonen for blant andre lærere, sykepleiere, politi, prester, ergoterapeuter og fysioterapeuter – har i år valgt å markere Equal Pay Day den 19. oktober. For fra denne datoen og ut året jobber våre medlemmer gratis om vi sammenlikner oss med de mannsdominerte gruppene med like lang utdanning.

Truer velferdsstaten

Norge har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Europa. Mange anbefaler unge jenter å la være å velge typiske kvinneyrker. Hvis Kari velger å bli ingeniør, vil hun sikre seg en livslønn på topp blant yrkesgruppene med bachelorgrad, det vil si tre års høyskoleutdanning.

Hvis Ola velger å bli sykepleier, vil han rammes av den samme uretten som hans kvinnelige kolleger. Som sykepleier vil han få en livslønn som er lavere enn dem som aldri har tatt utdanning. Det samme gjelder om han velger å bli prest eller lærer.

Det store lønnsgapet mellom yrkesgrupper med like lang utdanning svekker rekrutteringen til viktige offentlige tjenester. Hvis dagens unge følger lommeboka når de skal velge yrke, vil både lærermangelen og sykepleiermangelen bli enda større.

Hvem skal lære barn å lese og skrive eller pleie gamle og syke dersom flinke ungdommer velger andre jobber? Skal vi opprettholde velferdsstaten, er Norge avhengig av at både kvinner og menn vil jobbe der.

Feilslått forhandlingssystem

Både røde og blå regjeringer har gjentatte ganger vært oppfordret til å engasjere seg i arbeidet for å fremme likestilling og likelønn. «Det er det opp til partene i arbeidslivet å gjøre», er standardsvaret vi får. Men fravær av likestilling og likelønn er et samfunnsproblem, ikke et tariffproblem.

I alle år har det vært frontfagsmodellen som har styrt lønnsoppgjørene. Det betyr at privat sektor, ved LO og NHO, legger premissene for alles lønnsoppgjør. Frontfagmodellen har vært en bremsekloss for likelønn. Skal vi oppnå likelønn, må andre fordelingsmekanismer på banen enn bare dagens forhandlingssystem.

Ti år siden likelønnspotten

I 2008 foreslo den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen, ledet av tidligere statsråd Anne Enger, en likelønnspott som et strakstiltak for å fremme likelønn. Det likte statsminister Jens Stoltenberg dårlig. Og så kom finanskrisen. Dermed var det ikke klima for å snakke om en likelønnspott.

Før Høyre ble et regjeringsparti, foreslo partileder Erna Solberg en kompetansepott for å heve de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor. Statsminister Erna Solberg har imidlertid vært stille om det etter at hun ble sjef i landet.

Må våge å prioritere

Ola og Kari skal ikke bare ha like mye i ukepenger. De skal også møte et arbeidsliv som verdsetter kvinners og menns innsats like mye, basert på utdanning, kompetanse og ansvar.

Det krever politikere som ikke bare er opptatt av likestilling og likelønn i festtaler, men som også viser det i praktisk politikk, og som våger å prioritere et likelønnsløft for de kvinnedominerte yrkesgruppene i offentlig sektor.