Psst! Det er noe jeg vil fortelle deg

Jeg husker det godt, den dagen jeg fikk vite at du skulle bli min nye behandler. Jeg var ferdig i behandling og skulle etableres ute i DPS. Alt i meg protesterte. Og ene og alene på grunn av at det var en mannlig sykepleier jeg skulle møte. Jeg husker hvor skeptisk jeg var. Brukte mange timer på å snakke om hvor forferdelig det var å ha fått en mannlig behandler.

Alle mine dårlige opplevelser projiserte jeg over på deg. Men du var der likevel. Alltid. Du ga deg ikke. Du ga meg ikke opp. Du som behandler tok meg på alvor. Du møtte meg ikke som psykiatrisk sykepleier. Du møtte meg som et medmenneske. Du var stabil når jeg var ute av vater. Du var trygg når jeg var redd. Du ga trøst når jeg var lei meg, og ikke minst – du var glad når jeg var glad.

Trua på meg

Tid er noe av det du har gitt meg mest av. Tid til å få bukt med min egen skepsis, tillate meg selv å bli kjent med deg og tid til å bygge relasjon. Du har samtidig brukt mye tid på meg. På for eksempel å utrede, skrive og sende henvisninger, formulere krise-/mestringsplaner, dialog med Nav og så videre. Tid er undervurdert.

Riktignok måtte jeg skrive utkastet til henvisningene selv. Jeg hatet det. Jeg skjønte ikke hvorfor og tenkte mye negativt rundt det. Nå, i dag, skjønner jeg at du aldri ville krevd dette hvis det ikke var for at du mente jeg ville klare det. Og så er det jo gullstandard for brukermedvirkning, for hvem kjenner vel meg bedre enn meg selv? Og hvem kan best beskrive mine behov, min situasjon og mine opplevelser? Jo, meg. Du hadde alltid trua på meg, du.

Du var opptatt av sårbarhet, og sammen utforsket vi hva mine sårbarheter er. Hva jeg må ta hensyn til. Du snakket om sårbarhet, uten å nødvendigvis nevne medisiner i samme setning. Med det mener jeg at du hadde en tanke om at ikke alt lar seg medisinere bort, noe må man bare jobbe med. Sammen. Jeg likte at du var opptatt av at medisiner ikke er noen quick fix. Minste, effektive dose, sa du ofte. Og det er veldig riktig. Medisiner løser ikke alt. Og det er viktig å kartlegge bivirkninger. Dette var noe du vektla.

Aldri glemt

Noe av det beste du lærte meg, var viktigheten av å avtale ny time før vi avsluttet. Hvorfor er det så viktig? Jo, fordi forutsigbarhet er med på å skape trygghet. Du skjønte nok at det å sette bena utenfor kontoret ditt og avslutte timen innebar en viss grad av utrygghet. Og det stemte jo. Derfor ga du meg alltid en lovnad om å møtes igjen, gjennom å alltid avtale en ny time før jeg gikk. Visst skulle jeg ut i den «virkelige» verden igjen, men med avtalen i hånda, visste jeg at om ikke lenge skulle jeg komme tilbake. Og du skulle være der.

Det er klart at vi hadde våre utfordringer, men det var ikke det som preget vår behandlingsrelasjon. Det er ikke alltid vi var enige. Men må man egentlig være enige? Det skjer mye utvikling gjennom diskusjon. Og å stå i en diskusjon og det å være uenig er en styrke.

Du holdt alltid det du lovte. Og svarte du ikke når jeg ringte – ja, da ringte du alltid tilbake. Var du fem minutter forsinket, sendte du alltid melding om at jeg ikke var glemt. Hvor mange behandlere tar seg egentlig det bryet? Én liten gest som kan forhindre pasienten fra å forlate venterommet og snu nesa hjemover igjen. Av og til skal det faktisk bare små handlinger til for å påvirke en situasjon. Takk for at jeg kunne ha tillit til deg, og takk for at du stolte på meg. 

Da jeg satt sammenkrøpet og med krum nakke, i stolen på ditt kontor, rommet du meg.

Da jeg skravlet som en foss, springende og ulogisk, rommet du meg.

Da jeg skalv av angst og selvforakt, rommet du meg.

Du ga empati i behandlerrelasjon en helt ny betydning for meg.

God nok

Vi er et godt team, sa du alltid. Og ja, vi var et godt team. For å spille på lag med behandleren sin, samt ha evnen til å spille hverandre gode, det er så ekstremt viktig. Jeg tror du var med på å spille meg god, i dine timer var jeg alltid god nok! For i tillegg til å kartlegge sårbarheter snakket vi også mye om mine ressurser.

Det kan kanskje høres klisjéaktig ut, det jeg skriver om behandleren min, men det er jo faktisk jeg som eier oppfatningen av vår relasjon. Klart er ikke alt rosenrødt, men det er ikke feil å si at det aller meste bar preg av rødtoner. 

Du har alltid vært opptatt av at jeg skal tenke på hvordan en fremtidig avslutning vil bli for meg. Vi må snakke om det, sa du. Snakke om det som kan bli vanskelig. Det var vanskelig å svelge. Kunne ikke bare behandlingen vare i uoverskuelig fremtid? Måtte vi forholde oss til en avslutning? Men jeg var fullt klar over at denne dagen ville komme. Og om vi ikke hadde pratet om det, tror jeg det ville vært veldig mye vanskeligere for meg. 

Aldri før hadde jeg opplevd å ha en så god relasjon til en behandler. Jeg gikk til deg over flere år. Og det er lenge, med tanke på at jeg tidligere hadde skiftet behandler oftere enn jeg omtrent skiftet på senga. Det er en overdrivelse, men behandling er sånn sett en risikosport. Min erfaring var at behandlere skifter jobb, avslutter behandlingen, flytter og så videre. Tid er et helt essensielt begrep og danner fundament for å skape gode relasjoner.

Takk til deg

Er det lov å si at du er og har vært spesiell for meg? At du har vært en klippe i livet mitt. At jeg er lei meg for at behandlingsrelasjonen vår er over. Det har blitt noen tårer. Smilet har dog alltid sittet løst, og det å ha humor kan være befriende, selv når alt føles så altfor tungt. Å kunne le sammen og huske på at livet også byr på gode ting, har vært viktig og riktig for meg.

Kjære Jon. Dette er min hyllest til deg. Takk for alt du har gitt meg. Alle krav du har satt, forventninger du har hatt. Du er en av de mest tålmodige menneskene jeg har møtt. Jeg er sikker på at hele DPS kunne ramlet i hodet på oss uten at det hadde satt deg ute av spill. Den tryggheten og roen du møtte meg med, fostret både et godt behandlingsmiljø og tilrettela for en god allianse.

Jeg vil avrunde dette med å si takk for at du utgjorde en stor forskjell i livet mitt. Tusen takk for alt du har stått i sammen med meg de siste årene, og ikke minst takk for latter og tårer gjennom mange timer med samtaler, SMS og telefoner. Din raushet har gitt meg et bedre utgangspunkt, et bedre selvbilde og et bedre liv. Jeg tar med meg så mye fra relasjonen vår. 

Tusen takk.