«Sengen er fortsatt full av avføring, og pasienten prøver å trekke i snora for å få hjelp igjen»

Som pårørende synes jeg det begynner å bli litt for mange såkalte små svikt i pasienthverdagen, svikt som irriterer oss alle. Ved innleggelse på x sykehus ble 500 kroner borte ved to anledninger fra pasientens mobilfutteral mellom hjemmet og avdelinger pasienten hadde kommet til.

En ring har blitt borte, en mobiltelefonlader, og et par bukser og en jakke har også blitt borte eller kastet fordi det var avføring på dem. Det begynner da å bli svært kostbart å være pasient på sykehusene når ingen vet hvor ting blir av.

Klut som er brun av avføring

Når vi ligger på sykehus og trekker i snora, forventer vi at det kommer hjelp om en stund. Men hvis ingen sykepleier dukker opp, er det liten vits med den snora. En pasient kan dø før det blir reagert om det skulle være akutt behov for hjelp. Men uansett årsak bør noen vise seg på pasientrommet når det er nappet i snora. Er det ikke derfor den er der?

Vår pasient trekker i snora for å få hjelp til dobesøk. Det går lang tid uten at noen kommer. Da en sykepleier endelig dukker opp, er uhellet alt et faktum. Pasient og seng er full av avføring.

Pasienten har brudd i hofte, har dårlig lungekapasitet, lever-, nyre- og hjerteproblemer og er hjelpetrengende. Pasienten blir fulgt til toalettet av sykepleieren før hun går for å finne en ny bleietruse og vaskeutstyr.

Hun kommer tilbake med et fat med en truse og en vaskeklut. Hun vasker så pasienten på legger og bein med en klut som er brun av avføring, og tørker med baksiden av et håndkle som også er fullt av avføring.

Pasienten blir fulgt tilbake til stolen med avføring på skjorten og beskjed om at sykepleieren ikke har tid til mer fordi hun skal på et møte. Sengen er fortsatt full av avføring, og pasienten prøver å trekke i snora for å få hjelp igjen.

Utslitt

Fortvilet ringer pasienten sine pårørende og ber om hjelp til å ringe sykepleierne på vaktrommet for å gi beskjed. Pårørende ringer avdelingen og sitter 20 minutter i telefonen for å prøve å få kontakt med en sykepleier, uten å få svar.

Det går nesten en time før pasienten får hjelp til sengeskift og kan få lagt seg ned for å hvile. Pasienten er helt utslitt etter å ha klart å skifte skjorte selv, som pasienten fant i vinduet på rommet. Pasienten klaget selv til avdelingens leder om hendelsen.

Det opplevdes flere ganger at det manglet rene sykehusskjorter, kluter, bleier og så videre. Dette gjelder flere avdelinger på sykehuset.

Ved dobesøk en annen dag under visittiden var det heller ikke pleiere å oppdrive på avdelingen, og pårørende måtte hjelpe pasienten med bleieskift. Da vi hadde ventet 15 minutter etter å ha ringt på hjelp uten at noen sykepleier kom, blir vi som pårørende stående og vaske avføring av pasienten, mens en annen pårørende går for å finne en sykepleier. Det tar litt tid, men til slutt kommer en hyggelig pleier ilende og overtar videre dusj av pasienten.

Gått hjem for dagen

Dette skjedde på en akuttgeriatrisk avdeling på xxx sykehus i september 2018.

Pasienten blir flyttet til rehabilitering på y sykehus, men har kontrolltime på en gastromedisinsk poliklinikk ved x sykehus i begynnelsen av oktober, klokken halv tre.

Det blir gitt beskjed i god tid til leger og sykepleiere på begge sykehus om dette, men likevel bestiller de transport for sent, og pasienten kommer for sent til timen. Legen som skulle ta prøven, hadde gått hjem for dagen.

Pasienten har ikke fått krav enda, men venter å få et krav om å betale for ikke å ha møtt til timeavtale på cirka 750 kroner. Hvem skal i så fall betale dette?

Overnattingsbesøk

På avdelingen for rehabilitering på y sykehus hadde vi pårørende med oss lim for å lime ødelagt utstyr som pasienten skulle bruke under oppholdet på avdelingen. De hadde ikke mulighet til å reparere sånne ting der. Vi limte og knyttet et plastforkle rundt, da vi ikke hadde tau til å stramme til med. Vi håper at andre pasienter vil få nytte av en hel krakk i tiden fremover.

Ved ny innleggelse i oktober/november på x sykehus blir pasienten lagt på et tomannsrom på en indremedisinsk avdeling. Den andre pasienten hadde overnatting i samme seng av en kompis utenfra.

Vår pasient synes hendelsen bare var morsom, og det gikk bra denne gangen. Men vi som pårørende synes ikke dette er greit. Hvor var nattevakten denne natten, og hvor er sikkerheten blitt av på sykehuset?

Hjemmesykepleien

Så er jeg over på utskriving og hjemmesykepleie. Pasienten bruker mye medisiner, som pårørende har dosert frem til nå. Ved overgang til hjemmesykepleier, som skal overta disse oppgavene, opplever vi at pasienten ikke får alt som er forskrevet av medisiner, samt at hjemmesykepleien ikke har mulighet til å gi det tilbudet som pasienten trenger. 

Pasienten står på behovsmedisiner 3–4 ganger per dag. Det blir for mye for hjemmesykepleien, som ikke kan komme så ofte. De vet heller ikke når behovet for hjelp melder seg, og de kan være langt unna når det skjer, og har ikke mulighet eller ressurser til å stille opp.

Det samme gjelder når pasienten må ha hjelp til toalettbesøk eller bleieskift. Jeg har spurt om de har tenkt å flytte inn om dette skal bli mulig, men det kan de ikke. Skal pasienten da sitte uten behovsmedisiner og bleieskift fordi pasienten ønsker sterkt å være hjemme?

Mer belastning enn hjelp

Sykehjem er uaktuelt for pasienten. Pårørende har dosert medisiner og utført sårstell og pleie til nå, men siden hjemmesykepleien skal overta, får de ta alt eller ingenting. Som pårørende er jeg lei av å drive opplæring av, og å krangle med, uvitende hjemmesykepleiere angående medisinene til pasienten. Det blir mindre slitsomt å gjøre det selv, og det går mye raskere uten hjemmesykepleierne.

Det er mer belastning enn hjelp å ha dem gående her, og både pasient og pårørende ønsker å overta all medisinering og stell, slik det var tidligere.

Sykepleieren har bestilt multidose av medisiner på apotek til pasienten, men det hjelper ikke med multidose så lenge sykepleier klipper opp posene og legger til og trekker fra piller. Da er vel litt av vitsen med multidoser borte? Enkelte medisiner uteblir helt i flere dager.

Dette er heller ikke noe som passer for vår pasient, da pasienten er inn og ut av sykehus og medisinlisten ofte blir forandret. Det er mye medisiner som blir kastet.

Pårørende har igjen overtatt alt ansvar for stell og medisiner til pasienten, og vi fikk nesten sjokk da posen med medisiner ble levert fra hjemmesykepleien ved overtakelsen. Flere pakker med samme medisin var åpnet, og det var trykket ut masse piller som lå løst i eskene. At sterke morfinpreparater blir behandlet så skjødesløst av sykepleierne, er sjokkerende og uansvarlig.

Apotekene

Som et siste punkt vil jeg nevne apotekene. Stadig oftere får vi tilbakemeldinger selv eller via andre at apotekene ikke har eller ikke kan skaffe medisiner som er skrevet ut på resepter. Leverandørene er helt tomme og kan ikke skaffe medisinene på flere uker.

Hva skal pasientene gjøre i mellomtiden? Hvem har ansvar for dette, at folk får de medikamentene som legene forskriver? Er det kommet for mye sminke og dilldall inn på apotekene så de ikke har plass til medisiner, eller hvor er det skoen trykker? Hvor bærer det hen når livsviktige medisiner ikke kan skaffes lenger?

Et verdig liv

Det er ikke sykepleierne jeg vil til livs med mitt utbrudd, men et system som svikter i sin helhet. Jeg skjønner at en sykepleier ikke kan stelle pasienter og være på møter samtidig, men da må ledelsen sørge for at det er nok andre pleiere på vakt til å ta seg av de innlagte.

Hva om pasienten hadde fått hjertetrøbbel denne dagen? Da ville vi ikke hatt vår pasient i dag, i alle fall.

Det må settes av nok midler til å dekke behovet, og har ikke sykehus og avdelinger dette, må de gå videre med saken til Stortinget. Liv og helse må komme foran fete lønninger og annet dill som blir prioritert, det tror jeg de fleste vil være enige i.

Også i hjemmetjenesten er ressursene for små, og alle skjønner at tre på vakt ikke klarer tretti pasienter før klokken 12.00 når det er snakk om morgenmedisiner, frokost og eventuelt stell.

Det er på tide å sette foten ned og kreve et verdig liv, selv for dem som ikke er friske nok til å kjempe mot uholdbare tilstander. Hvordan vil du selv ha det om du skulle bli nødt til å ha et opphold på et sykehus eller en institusjon?