Sykepleieryrket skremmer meg

Jeg er en sykepleierstudent, og jeg er faktisk litt redd for min egen fremtid. Hvorfor? Jo, fordi sykepleieryrket skremmer meg. Utdanningen er svært tøff. Jeg skulle ønske vi hadde et år ekstra. Vi har mye praksis, men dette går dessverre på bekostning av den teoretiske delen. Vi må gå gjennom store eksamener, store fag med mye teori, men har dessverre lite tid å komme oss igjennom det. Hadde utdanningen vært et år lengre, tror jeg vi hadde følt oss mer beredt på det yrket vi skal inn i.

Er det virkelig vår feil?

Igjennom praksis og jobb har jeg fått en viss forståelse for hva det innebærer å jobbe i helsevesenet. Veldig ofte er arbeidsmengden stor. NRK fortalte nylig at hele 15 prosent av sykepleierne vurderer å slutte. Det handler om både psyke og fysiske forhold. Arbeidsmengden blir for stor. Flere helsepersonell jeg har møtt, skylder på seg selv når de har for mye å gjøre, eller når de jobber overtid. «Jeg kan det for dårlig, jeg har planlagt dagen for dårlig, det er min feil».

Men er det virkelig «vår» feil? Helsedepartementet sier til NRK i samme artikkel at det er opp til arbeidsgiverne å organisere arbeidet godt nok. Men hva har de å organisere med? Lederne våre slites ut av oss ansatte som klager på arbeidsmengden, og deres sjefer som klager på pengebruken. Hvordan skal lederne våre få gjøre arbeidsdagen lettere når de ikke har noe å lette det med? 

Store krav

På jobben min, i et sykehus i Norge, hører vi om ansatte som møter så store krav på arbeidsplassen at de til slutt bryter ut i gråt. Folk blir sykemeldt på grunn av arbeidet. Jeg er selv en av dem som kan løfte tungt alene, fordi å vente på hjelp kan bety at pasienter må vente. I ferier blir avdelinger slått sammen for å gi de ansatte ferie. Er det slik at antall innlagte pasienter også minsker i ferier? Vel, som en student som jobber hver ferie, kan jeg si at nei, det er fortsatt stor pågang av pasienter i ferier. Mindre plass, mindre folk, men like mange pasienter. Noen som ser hvordan dette ikke går opp?

Hvor skal jeg passe inn?

Tanken på at jeg skal ut i et yrke som kan være svært utakknemlig, med store arbeidsmengder og mye ansvar, gjør meg faktisk litt redd. For hvor skal jeg passe inn, hvor skal jeg føle meg kompetent til å jobbe som nyutdannet sykepleier? Jeg er redd for å bli en av dem som jobber meget hardt, men som ikke klarer å gjøre jobben godt nok. Jeg er redd for å være en belastning for avdelingen fordi jeg ikke er god nok i mitt fag og ikke får til å jobbe raskt nok til at det skal gå rundt.

Det verste som finnes i helsevesenet, er når arbeidsoppgaver henger igjen fra en vakt til en annen. Her er det stor fare for at viktig arbeid blir glemt eller svært forsinket. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde ut i yrket når jeg må gå hjem fra jobb og ikke orke noe annet enn å restituere. Når jeg skal sitte igjen med følelsen av å gjøre en dårlig jobb fordi jeg ikke rekker alt som skal gjøres. Når jeg får kjeft av en pasient fordi vedkommende må vente lenge. Når jeg møter sinte pårørende som ser at ting blir glemt hos sine kjære. Eller når jeg kommer på noe viktig jeg skulle ha gjort i alt styret som skjedde på vakt i går. Hvor får vi tid og rom til å være den flotte sykepleieren vi lærer om på studiet?

Må høre vår bønn

Det er varslet om stor sykepleiermangel i årene som kommer. Flere burde utdanne seg til sykepleiere. Men hvor skal alle disse jobbe når de er ferdig med studiet? Hvordan skal vi få regjeringen til å høre vår bønn om at vi trenger et bedre helsevesen? Regjeringen må gi flere jobber til de flotte sykepleierne der ute og gi dem lønnen de fortjener.

Jeg ønsker en fremtid som gir sykepleiere trygghet til å gi god helsehjelp til menneskene som trenger det. Min forståelse av situasjonen er slik: For å gjøre vårt helsevesen bedre må vi ikke ta tak i arbeidslederne eller sykepleierne, det må skje noe med systemet høyere oppe. Vi kan ikke spare på helsevesenet! 

Hilsen en fortapt sykepleierstudent som ønsker en arbeidsplass der det er rom for å være ny, ønske trygghet og utvikling, uten at det skal gå på bekostning av andre.