Det er mye helse i nærvær

Bildet viser skyggen av et par med et barn på armen
GRATIS: Det som også er fint med nærvær er at det er helt gratis. Det er tilgjengelig hele tiden og overalt. Men for at det skal få vokse og gro i det offentlige helsevesenet, må det også valideres, skriver Synne Sun Løes.

«Nærvær» er et vakkert ord … å være nær … Samtaleterapi handler om det «å være nær». Om å være nær den andre og om å være nær seg selv. Ikke som grenseoverskridende nærhet, men som rommende nær-vær.

Det fins ikke noe spesifikt tiltak eller behandlingsmetode i psykisk helsevern som heter «nærvær». Hvis man skal tilby det, kan man tilby «mindfulness». Men da handler ikke nærværet først og fremst om relasjonen, men om individets nærvær til seg selv og tilværelsen.

Må ønskes og anerkjennes

Nærvær i relasjon blir sett på som en selvfølgelighet i hjelpeyrkene. Det er noe som ligger innebygd i den grunnleggende relasjons- og kommunikasjonskompetansen. Det handler om: etikk, kommunikasjonsevner/teknikker (verbale og nonverbale) og et grunnleggende humanistisk menneskesyn). Men nærværet kan ikke utelukkende læres. Det må også ønskes og anerkjennes, og det må aktivt velges i hver enkelt situasjon. Valget har sitt utspring i et bevisst ønske om et møte.

Nærvær blir lett ofret på effektivitetens og de målbare resultaters hellige alter. Det er ingen som får lønnsøkning av å være nærværende. Å være nærværende er heller ikke en kvalifikasjon man kan skryte av, eller selge inn på et jobbintervju. Å være nærværende er noe usynlig, noe som ligger i rommet mellom «oss», mellom «linjene». Utenfor ordene.

Det autentiske møtet

Boka Jeg og du er en klassiker fra 1923 skrevet av den jødiske filosofen Martin Buber. Her skriver han om «Jeget» som møter «Duet» – i et autentisk møte mellom to personer. Relasjonen som skapes, har en helt annen kvalitativ dimensjon og dybde enn møtet mellom et «Jeg» og et «Det». I møtet mellom et «Jeg» og et «Du» opplever man både sin egen og den andres væren som noe ureduserbart gjennom et aktivt nærvær.

I «Jegets» møte med «De-et» trengs ikke noe nærvær. Møtet er et møte mellom to objekter. Det er redusert til noe instrumentelt og/eller automatisert.

Det autentiske møtet står sentralt i samtaleterapi. Å anerkjenne seg selv som både et «Jeg» og et «Du» og å anerkjenne den andre som det samme. Å bevege seg mellom disse to posisjonene gir møtet et nærvær og en erkjennelse av både likheter, men også ulikheter (mellom Jeg-et» og «Du-et»).

Kan lære av Lerin

I flere år har jeg vært stor fan av Lars Lerin, ikke først og fremst som akvarellmaler, men som menneske. I serien: «Lerins lärlingar» på SVT Play møter vi Lerin som underviser en gruppe mennesker med ulike utviklingsforstyrrelser. Mange av dem sliter med store psykiske utfordringer som selvskading, selvfølelsesproblemer, skam og selvforakt. Lars Lerin møter alle sine «lärlingar» med en stille aksept, en åpen nysgjerrighet og en aktiv tilstedeværelse. Han ser ikke på dem som syke og ødelagte. Han har andre «briller».

«Lerins lärlingar» er en virkelig mesterleksjon i nærvær og nærværets helende kraft. (Se begge sesonger, og bli oppløftet på menneskehetens vegne! Og er du først i gang: se også «Kunsten som terapi» på NRK nett-TV.)

Mangelfullt nærvær

I dagens psykisk helsevern/spesialisthelsetjeneste er det lite fokus på begreper som: nærvær, lindring, lek, helse, omsorg, trøst, læring, kreativitet, glede, mening og mestring (myke verdier).

Det er istedenfor stort fokus på begreper som: diagnoser, utredning, behandlingstilbud, behandlingsplan, epikriser, spesialist-i-front, pakkeforløp, produksjonskrav, journaldokumentasjon, rettigheter, plikter, forsvarlighet, suicidalitetsvurderinger og voldsrisiko (harde verdier).

Jussens inntog og helsepolitiske føringer har ført til at behandlere bruker svært mye tid på skriftlig dokumentasjon – i kvalitetssikringens tegn. Dette istedenfor å behandle pasienter. Jeg er svært usikker på om det øker kvalitet. Men jeg er veldig sikker på at det gir mangelfull behandling. Og mangelfullt nærvær.

Er ikke svart-hvitt

Spesialisthelsetjenesten har blitt semantikkhelsetjenesten (førstelinjen får ta resten).

Standardisering av behandling gir en illusjon om kvalitetssikring. I praksis betyr det at man stiller seg inn mot et kvalitativt minstemål som kan gi tjenesten en slags falsk legitimering av å være målbart – «god nok». Men hva skal vi med et minstemål? Hvem trenger et minstemål? Jo; politikere og helsebyråkrater! Men for både pasienter og fagpersoner er et minstemål et lite tilfredsstillende mål. Samme hvor rettferdig og målbart dette minstemålstilbudet fremstår.

Selvsagt er ikke dette helt svart-hvitt. Fagfolk kan ikke få lov til å operere helt fritt uten at det stilles krav til effektivitet og innhold. Men det som skjer i dag er at innholdet forvitrer fordi selve kjernen i samtaleterapien – møtet mellom et «Jeg» og et «Du» – forsvinner. Vi går inn i et «Jeg-Det-forhold». (Å bruke begrepet: «produksjonstall» om pasienter i behandling, er bare ett eksempel på dette).

Mye helse i nær-vær

Forstå meg rett: Behandlingstilbudet bør stadig forbedres og utvikles. Men det må skje i tett samarbeid med fagfolk – de som arbeider direkte med pasientene. De som er nær. Det må skje en kunnskapsoverføring nedenfra og opp. Men det er selvsagt krevende. Det er mye lettere å banke igjennom krav og måltall – ovenfra og ned, leie inn dyre konsulentfirmaer som aldri noensinne har sett en pasient før, og gi dem makten til å forme dagens og fremtidens psykiske helsevern.

Det er mye helse i nær-vær. Jeg er redd dette er noe konsulentfirmaene glemmer i sine utregninger.

Det som også er fint med nærvær er at det er helt gratis. Det er tilgjengelig hele tiden og overalt. Men for at det skal få vokse og gro i det offentlige helsevesenet, må det også valideres.

Hvordan det skal skje i dagens psykiske helsevern, har jeg ikke noe fasitsvar på. Men det er kanskje derfor jeg også skriver et lite innlegg om det. Som et lite hjertesukk.

Innlegget er tidligere publisert på Psykobloggen til Mental Helse.

Les også:

Stress blir farlig når du mister troen på at du takler det

Portrett av stressforsker og sykepleier Anette Harris på Torgallmenningen i Bergen.
NULL STRESS: Stressforsker Anette Harris har det svært travelt om dagen, men vil ikke gå med på at hun er stressa.

Stress er i utgangspunktet naturlig og sunt, såfremt du klarer å finne hvilepulsen mellom slagene, mener forskere.

 


Hør intervjuet med Anette Harris som podkast her:

Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.


En sykepleierhverdag kan mildt sagt være krevende: Kronisk underbemanning og tøff turnus. Tid som aldri strekker til. Bekymringer for pasienter, som ikke får pleien de burde fått. Medmenneskers lidelse og død tett på kropp og sinn. Omorganiseringer og stadig nye krav fra ledelsen.

Men hvor helseskadelig er det egentlig å stå i det?

– Stress er ikke farlig så lenge du kommer deg ned igjen, beroliger sykepleier og stressforsker Anette Harris.

Vi mennesker er rigget, mener Harris, til å tåle svært mye av det vi