Stress blir farlig når du mister troen på at du takler det

Hør intervjuet med Anette Harris som podkast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

En sykepleierhverdag kan mildt sagt være krevende: Kronisk underbemanning og tøff turnus. Tid som aldri strekker til. Bekymringer for pasienter, som ikke får pleien de burde fått. Medmenneskers lidelse og død tett på kropp og sinn. Omorganiseringer og stadig nye krav fra ledelsen.

Men hvor helseskadelig er det egentlig å stå i det?

– Stress er ikke farlig så lenge du kommer deg ned igjen, beroliger sykepleier og stressforsker Anette Harris.

Vi mennesker er rigget, mener Harris, til å tåle svært mye av det vi i dagligtalen kaller stress. Mer enn vi tror.

– Det å tenke at stress utelukkende er negativt, blir veldig feil. Når jeg utsettes for en belastning, så er selve stressreaksjonen kroppens måte å gjøre meg i stand til å håndtere den.

Hvordan man tar det

Det kan høres provoserende ut, men ifølge Harris og hennes forskerkollegaer, er det faktisk ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, som er avgjørende for om du blir syk av stress.

I så måte kan det se ut til at sykepleiere verken har det eller tar det så godt.

Ansatte i kvinnedominerte yrker i helse- og sosialsektoren, deriblant sykepleiere, er nemlig overrepresentert når det gjelder både muskel- og skjelettplager, hodepine, mageplager, psykiske plager og utmattelse, ifølge en rapport Statens arbeidsmiljøinstitutt ga ut i 2015.

Mens tre av ti norske sykepleiere oppgir at de føler seg psykisk utmattet etter endt arbeidsdag én eller flere ganger i uka, er tallet for alle yrkesaktive kun to av ti.

Å være sliten etter en beintøff dag på jobben er derimot ufarlig, ifølge Harris. Også om det blir mange slike dager på rad. Helseproblemene oppstår først når du selv mister troen på at du takler trøkket. På at det vil gå bra til slutt.

– Du kan da få det vi kaller en vedvarende stressreaksjon, og da kan du få helseplager, utdyper Harris.

– Mest sannsynlig vil du da komme inn i en negativ spiral, hvor det baler på seg. Mange kan bli syke og falle ut av arbeidslivet.

Travel, ikke stressa

Selv er Anette Harris en svært travel kvinne. Det merket Sykepleien da vi tok kontakt:

– La meg sjekke uka etter der igjen … da må det i så fall bli seint onsdag ettermiddag.

Vi klarte til slutt å få banket en intervjuavtale. Harris ankom en halvtime for seint. Hun ble sittende fast i et møte.

– Jeg har veldig mye å gjøre, men jeg vil ikke si at jeg er stressa.

I tillegg til jobben som førsteamanuensis på Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, er Harris for tiden også leder på instituttet. Det er lange og tettpakka dager. Men stressa?

– Begrepet skal ikke bli brukt på den måten, insisterer hun.

– Hva er stress for deg, da? Hvordan definerer du det?

– Stress handler om å ikke ha tro på at jeg vil lykkes med det jeg har påtatt meg. Hvis jeg har en negativ forventning til utfallet, vil jeg bli stresset.

Harris vet at hun har tatt på seg for mye. Men hun vet også at det er for en begrenset periode. Hun ser enden på det. Det har mye å si.

– Jeg har tro på at jeg vil komme i mål med dette. Da vet jeg at stressaktiveringen ikke blir for høy.

Det kan, med andre ord, virke som om Harris lever slik hun prediker.

Måten hun takler en hektisk arbeidshverdag på, klinger i alle fall godt sammen med CATS-teorien, som hun har forsket mye på.

Sunne stressreaksjoner

Cognitive Activation Theory of Stress – CATS blant venner – ser på stressreaksjoner som noe normalt og sunt.

Det som i dagligtale gjerne omtales som «stress», er ifølge CATS bare kroppen som går i nødvendig alarmberedskap når vi utsettes for noe uventet eller krevende.

Slike stressreaksjoner reguleres av tanker og forventninger, sies det. Forventningene styres av tidligere erfaringer.

Ifølge Harris har alle organismer med en hjerne liknende, fysiologiske stressreaksjoner.

– De minste vi har forsket på er akvariefisk, forteller hun.

– De reagerer akkurat som oss.

Kropp og hode trenger en ekstra boost for å takle krevende situasjoner. På engelsk brukes begrepet «flight or fight-respons».

Hormoner, som adrenalin og kortisol, sendes ut på oppdrag til sine målceller. Puls og åndedrett øker. Du kan blekne eller rødme. Huden blir klam og svett. Fordøyelse, libido og mindre viktige organer kan bli satt på pause. Blodtilførsel til hjernen og store muskelgrupper prioriteres.

– Vi har jo slike reaksjoner fordi vi trenger dem.

Når stress blir skadelig

Ikke dermed sagt at stress ikke kan være farlig:

Dersom du ikke klarer å komme ned igjen mellom slagene. Dersom du ikke innser at belastningen vil være midlertidig. Dersom du ikke tror du vil takle presset og at ting går ad undas uansett hva du gjør. At det er din skyld. Ifølge Harris er det da helseplagene kommer.

– Hva slags lidelser er det vi snakker om?

– Det korte svaret er «alt».

Hun ramser opp blant annet muskel- og skjelettplager, angst, depresjon, søvnproblemer, trøtthet, hodepine og mageplager.

– Det vi ser, det er at de som faller ut av arbeidslivet, har alt sammen, sier Harris.

– På sykemeldingen står det gjerne bare én ting, men hvis du spør, viser det seg at de har hele lista.

Nødvendig nedregulering

Ifølge Harris er det altså ikke arbeidsbelastningen i seg selv som gjør at sykepleiere kan bli sykemeldt som følge av stress. Farlig blir det først når frykten for de naturlige, kroppslige reaksjonene påvirker hjernen slik at du ikke får de nødvendige hvileskjærene.

– Dette kan i første omgang påvirke søvn. Enten at du forskyver døgnrytmen, at du ikke klarer å stå opp og legge deg til de tider du vanligvis gjør, eller at du rett og slett får dårligere og mindre søvn.

– Så kommer de andre plagene etter hvert.

Harris understreker at hun ikke tror gode tanker løser alt.

– I og med at det er forventningene dine som styrer nedreguleringen, så sier vi at «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Men det er jo lettere sagt enn gjort.

– Hvis du tenker positivt og løper rett mot veggen, så har du mye større fart når du treffer veggen.

Forskeren sier hun har full forståelse for at sykepleiere med en travel hverdag ikke alltid vil kunne klare å nedregulere seg.

– Men det er ikke noen annen måte å gjøre det på.

Lavere forventninger

Så hva gjør du om du aldri klarer å finne roen etter arbeidsdagens slutt? Om du kjenner at oppgavene bare tårner seg opp og at idealene du omfavnet på sykepleierhøyskolen, daglig får seg en trøkk seksten? Om søvnunderskuddet øker og hodepinen ikke vil gi seg?

Vel, du kan se om noe kan organiseres annerledes, se på avdelingens rutiner, kjempe for bedre grunnbemanning, engasjere deg politisk.

Men om du ikke klarer å endre belastningsnivået, må du ifølge Harris, senke forventningene til deg selv og akseptere at jobben ikke blir gjort hundre prosent.

Hun innser at dette kan være særlig vanskelig for sykepleiere.

– Det er en spesiell gruppe mennesker som søker seg til yrket. Man har et ideal om å gjøre noe godt for andre mennesker. Så kommer man ut og møter en hverdag som er nokså brutal.

Aller siste utvei er å finne seg noe annet å gjøre. Skulle det komme til det, håper Anette Harris innstendig at den nye jobben også er en sykepleierjobb.

– Vi trenger de sykepleierne vi har, men det kan jo ikke gå på helsa løs.