Pårørende ønsker å se hvordan vi ivaretar intensivpasienten

Som intensivsykepleier på en intensivavdeling i flere år har jeg erfart hvor vanskelig det kan være for pårørende til et alvorlig sykt familiemedlem. Vi ønsker å legge til rette for at pårørende skal mestre å stå i den vanskelige situasjonen, som kan preges av både håp og fortvilelse.

Forskningsartikkelen Slik kan pårørende til intensivpasienter få en mer aktiv rolle til Kyrkjebø og medarbeidere bidrar til at vi får mer kunnskap og større forståelse for situasjonen til pårørende på en intensivavdeling. Vi får innblikk i hvordan pårørende opplever sin egen involvering, hva som er viktig på selve avdelingen, og hvordan de ønsker å bli møtt av helsepersonellet.

Nytt perspektiv på liberale besøkstider

Tillit var sentralt i studien artikkelen bygger på. Informantene opplevde at det var tillitvekkende med blant annet enerom og liberale besøkstider. De pårørende kunne observere at pasienten ble ivaretatt og var i gode hender.

Dette ga meg et nytt perspektiv på hvorfor det er viktig med liberale besøkstider. Det er ikke bare for at pårørende skal få lov til å være nær familiemedlemmet, men også for at det kan virke tillitvekkende å få se hva vi som helsepersonell gjør med pasienten, og dermed få bekreftet at pasienten blir ivaretatt på en god måte.

Informasjon var av stor betydning for at pårørende skulle ha tillit til helsepersonellet og helsevesenet. Det er kjent fra før at informasjon er viktig for å oppleve mestring i en vanskelig situasjon.

Pårørende ønsker mer informasjon 

Artikkelen tilførte meg ny kunnskap om at informantene ønsket forberedende informasjon før besøk, og samtale og informasjon etter besøk. Informasjonen kunne handle om for eksempel hvordan pasienten så ut, pasientens bevissthetsnivå, det medisintekniske utstyret som var i bruk, hvilke yrkesgrupper som inngikk i behandlingsteamet, avdelingens døgnrytme, egnede besøkstider, forventninger til de pårørende og hvorvidt det planlagte forløpet ble fulgt.

Samtaler burde foregå utenfor pasientrommet for at pårørende skulle få snakke om egne reaksjoner. Inne på pasientrommet følte pårørende at de måtte skjule sin egen uro overfor pasienten. Å få informasjon var tett knyttet sammen med opplevelsen av at helsepersonellet var kompetent. Det var viktig at det var helsepersonellet som tok initiativ til samtaler, da de pårørende ikke ønsket å forstyrre helsepersonellet i arbeidet med pasienten.

Gode verktøy for barn som pårørende

For mindreårige barn som pårørende har vi gode verktøy for å kartlegge og ivareta deres behov for informasjon i den elektroniske pasientjournalen. Kanskje kan vi opprette et tilsvarende system også for de voksne pårørende, der vi tilbyr informasjon og samtaler ut fra individuelle behov. Da vil vi kunne ivareta pasientens største ressurs: de pårørende, og imøtekomme deres behov for informasjon på en mer systematisk måte, både før og etter besøk.