fbpx Pårørende ønsker å se hvordan vi ivaretar intensivpasienten Hopp til hovedinnhold

Stemmen fra praksis Pårørende ønsker å se hvordan vi ivaretar intensivpasienten

Bildet viser en pasient i sengen, mens en pårørende holder ham i hånda. Ved siden av står en sykepleier.
VIL VÆRE TIL STEDE: Det er tillitvekkende når de pårørende ser hva helsepersonellet gjør med pasienten og får bekreftet at vedkommende blir godt ivaretatt. Foto: Doug Olson / Mostphotos

Derfor er det viktig med liberale besøkstider og mer informasjon, både før og etter besøk, skriver intensivsykepleier Marita Melbye.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Som intensivsykepleier på en intensivavdeling i flere år har jeg erfart hvor vanskelig det kan være for pårørende til et alvorlig sykt familiemedlem. Vi ønsker å legge til rette for at pårørende skal mestre å stå i den vanskelige situasjonen, som kan preges av både håp og fortvilelse.

Forskningsartikkelen Slik kan pårørende til intensivpasienter få en mer aktiv rolle til Kyrkjebø og medarbeidere bidrar til at vi får mer kunnskap og større forståelse for situasjonen til pårørende på en intensivavdeling. Vi får innblikk i hvordan pårørende opplever sin egen involvering, hva som er viktig på selve avdelingen, og hvordan de ønsker å bli møtt av helsepersonellet.

Nytt perspektiv på liberale besøkstider

Tillit var sentralt i studien artikkelen bygger på. Informantene opplevde at det var tillitvekkende med blant annet enerom og liberale besøkstider. De pårørende kunne observere at pasienten ble ivaretatt og var i gode hender.

Dette ga meg et nytt perspektiv på hvorfor det er viktig med liberale besøkstider. Det er ikke bare for at pårørende skal få lov til å være nær familiemedlemmet, men også for at det kan virke tillitvekkende å få se hva vi som helsepersonell gjør med pasienten, og dermed få bekreftet at pasienten blir ivaretatt på en god måte.

Dette ga meg et nytt perspektiv på hvorfor det er viktig med liberale besøkstider.

Informasjon var av stor betydning for at pårørende skulle ha tillit til helsepersonellet og helsevesenet. Det er kjent fra før at informasjon er viktig for å oppleve mestring i en vanskelig situasjon.

Pårørende ønsker mer informasjon 

Artikkelen tilførte meg ny kunnskap om at informantene ønsket forberedende informasjon før besøk, og samtale og informasjon etter besøk. Informasjonen kunne handle om for eksempel hvordan pasienten så ut, pasientens bevissthetsnivå, det medisintekniske utstyret som var i bruk, hvilke yrkesgrupper som inngikk i behandlingsteamet, avdelingens døgnrytme, egnede besøkstider, forventninger til de pårørende og hvorvidt det planlagte forløpet ble fulgt.

Samtaler burde foregå utenfor pasientrommet for at pårørende skulle få snakke om egne reaksjoner. Inne på pasientrommet følte pårørende at de måtte skjule sin egen uro overfor pasienten. Å få informasjon var tett knyttet sammen med opplevelsen av at helsepersonellet var kompetent. Det var viktig at det var helsepersonellet som tok initiativ til samtaler, da de pårørende ikke ønsket å forstyrre helsepersonellet i arbeidet med pasienten.

Gode verktøy for barn som pårørende

For mindreårige barn som pårørende har vi gode verktøy for å kartlegge og ivareta deres behov for informasjon i den elektroniske pasientjournalen. Kanskje kan vi opprette et tilsvarende system også for de voksne pårørende, der vi tilbyr informasjon og samtaler ut fra individuelle behov. Da vil vi kunne ivareta pasientens største ressurs: de pårørende, og imøtekomme deres behov for informasjon på en mer systematisk måte, både før og etter besøk.

Les også:
Related research article:

– For meg er intensivsykepleie den ultimate videreutdanningen

Bildet viser Anne Cecilie Strand.
INTENSIVSYKEPLEIER, IKKE SPESIALSYKEPLEIER: Anne Cecilie Strand vil kalles noe som forteller hva hun kan. Foto: Nina Hernæs

Anne Cecilie Strand gir intensivsykepleie til de sykeste barna i landet.

– For meg er intensivsykepleie den ultimate videreutdanningen etter grunnutdanning i sykepleie, sier Anne Cecilie Strand.

Hun står i gangen på barneintensiv på Rikshospitalet i Oslo.

– Intensivsykepleie bygger videre på grunnkompetansen, forklarer hun.

– Vi har grundigere kunnskaper om kroppen og kan i mer avansert grad assistere pasienten ved funksjonssvikt. Etter mitt syn kan hele intensivsykepleieren brukes overalt. Kunnskapen er så avansert og samtidig en base for hele sykepleieryrket.

– Burde alle hatt videreutdanning i intensivsykepleie?

– Hvorfor ikke?

Gir bredere kunnskap

Hun smiler litt, men stemmen er alvorlig.

– Hvis du sammenlikner med jordmor, er også det en videreutdanning som bygger på grunnutdanningen. Men den spesialiserer seg til en definert gruppe pasienter. Det samme med anestesi, som også er en del prosedyrebasert. Ulike videreutdanninger spesialiserer seg på ulike måter. Jeg synes intensivsykepleie gir en veldig bred kunnskapsbase. Den utfordrer og krever at man oppøver det kliniske blikket.

VELKOMMEN TIL BARNEINTENSIV: Her har alle sykepleierne videreutdanning, de fleste i intensivsykepleie.

Ingen vanlige sykepleiere

Til barneintensiv kommer barn med svikt i ett eller flere organer. Alvorlige drukningsulykker, nyfødte med store misdannelser, barn som er operert, med kreft eller sepsis.

Med rolige skritt går Anne Cecilie Strand inn på en av intensivstuene. En nyfødt er koplet til apparater som overvåker livsfunksjoner. To sykepleiere står rundt den lille sengen. På barneintensiv er det alltid en til to sykepleiere på hver pasient. Avdelingen er bemannet etter norsk intensivstandard, de aller fleste sykepleierne er intensivutdannet. Et par er barne- eller anestesiutdannet.

– Det vi driver med, er så avansert at det ikke er rom for annet, sier Strand.

– Det er som anestesi og operasjon. Det er ikke vanlige sykepleiere uten videreutdanning på de avdelingene.

Kommer fra hele landet

Hit kommer barn fra 0 til 18 år. Når det er ledig kapasitet, også voksne.

– Å yte intensivsykepleie med organstøttende behandling til voksne og barn handler om mye av det samme, men med barn er det mye mer å ta hensyn til, påpeker hun.

– De er ulike både i kilo og utvikling. Normalverdiene er helt annerledes.

En ekstra dimensjon er at hun også ivaretar foreldre og søsken. At de kan komme langveis fra, er en ekstra utfordring. De kan være langt unna familie og nettverk.

– Å ta imot et barn som kommer helt fra Finnmark, som er svært kritisk sykt, der mor har fått være med i helikopteret og far kommer etter, er en type situasjon jeg kan stå i. Den må jeg bruke alt jeg har lært i sykepleien, for å håndtere.

Beholde sin integritet

Hun har alltid visst at hun ville jobbe med den akutte biten av faget.

– Det har appellert til meg bestandig, å ivareta og gjøre en forskjell for de akutt og kritisk syke pasientene.

– Hva mener du med å ivareta?

– Å hjelpe dem til å beholde sin integritet, sin personlige hygiene, gi den behandlingen som er ordinert. Legge til rette for at de skal komme gjennom oppholdet med minst mulig skade på kropp og sjel. Målet er å gjenopprette, at de skal få tilbake det livet de hadde før, eller legge til rette for en verdig død.

Bildet viser Anne Cecilie Strand på barneintensiv på Rikshospitalet.
RASMUS ER MED: På gangen på barneintensiv sitter Rasmus klar til å bistå barna. Foto: Nina Hernæs

Ser pasienten i en sammenheng

– Hva bruker du fra grunnutdanningen?

– Alt. Bortsett fra kanskje de altfor teoretiske sykepleierteoriene, som må ha gått i glemmeboken.

Hun hever ørlite på øyebrynene.

– Den helhetlige tenkningen. Jeg ser pasienten som et selvstendig individ i en sammenheng.

Hun ivaretar det fysiske, det psykiske, det etiske og estetiske.

– Cathinka Guldberg sa noe sånt som at hvis det ikke er pent og rent rundt pasienten, er det ikke kime til godt humør. Det er kjempeviktig, også her.

Sykepleie for henne er å hjelpe mennesker til å kunne ivareta seg selv mest mulig oppe i en kritisk tilstand.

– Det er felles for alle sykepleiere. Forskjellen her er at de ikke bare er syke, men akutt og kritisk syke.

– Hva er ditt viktigste verktøy?

– Meg selv. At jeg er oppdatert, følger med og samarbeider med de andre her på tvers av fag. Det er hele tiden noe nytt. Nytt utstyr, nye medisiner. Intensivsykepleie er ferskvare.

Spesialsykepleier vil hun ikke kalles.

– Hva er egentlig det, spør hun og fnyser litt.

– Det er et møkkaord, det beskriver ingenting, verken hva jeg kan eller hva jeg gjør.

– Så du er?

– Intensivsykepleier, slår Anne Cecilie Strand fast.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.