Vi må kjempe for et godt Sykehus-Norge

Året var 1980. Jeg var 28 år gammel og gjennomgikk en ryggoperasjon. Jeg ble innlagt på nevrokirurgisk avdeling dagen før operasjonen, noe som var helt vanlig da. Jeg fikk snakke med kirurgene, anestesipersonalet, fysioterapeuten og andre. Det viktigste for meg var at jeg fikk roet meg ned. Jeg ble kjent i avdelingen og fikk vendt meg til at her skulle jeg få hjelp. Jeg våknet opp i sykesenga og slapp å bekymre meg for avreisen. Jeg var innlagt i ti dager og ble senere overført til et flott rehabiliteringssykehus.

Året er 2019, og jeg var i et selskap. Her kom jeg i snakk med en dame på 80 år. Hun fortalte meg følgende: At hun en kald januardag i år gikk gjennom en ryggoperasjon. Hun måtte møte på sykehuset klokken 7.00. Fastende. Hun ble operert på en onsdag, og planen var at hun skulle skrives ut fredagen, to dager senere. Hun fikk mast seg til en dag ekstra. Men hun fikk ikke tilbud om rehabilitering.

En av verstingene

Eksempelet over illustrerer virkeligheten for mange tusen nordmenn. For hver dag møter engstelige mennesker grytidlig til operasjoner. Dette er brutalt.

Hva har skjedd med Sykehus-Norge i perioden 1980 og frem til 2019? Hva har skjedd med rike Olje-Norge?

Liggetiden i Norge er sterkt redusert, og mye av forklaringen er at sykehusene har for få senger og for mange pasienter. Dette skyldes, blant annet, befolkningsvekst og et økende antall eldre. Men er det en stor overraskelse?

Norge er dårligst i Vest-Europa når det gjelder liggetid, enda mange av disse landene har dårligere økonomi og en høyere befolkning enn oss.        

Dårligere psykisk helsevern

Året var 1855, og Norge var et fattig jordbrukssamfunn. Likevel tok de seg råd til å bygge Gaustad psykiatriske sykehus. Det var i sin tid landets første statlige sykehus for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. I dag går psykiatrien for lut og kaldt vann. Fra 1980 til 1996 har antall sengeposter blitt halvert.

Det samme gjelder liggetiden på psykiatriske sykehus. Denne nedbyggingen fortsetter, og cirka 100 plasser forsvinner hvert år. I 2017 var det totalt 3746 sengeplasser igjen. Dette skjer uten at man har styrket hjelpetilbudet i brukernes nærmiljø og hjemkommune tilsvarende. Terskelen for å få hjelp på poliklinikkene er svært høy.

Og i de fleste tilfeller blir pasientene skrevet ut til det store intet. Samtidig øker befolkningsveksten. Det samme gjør antallet mennesker med psykiske lidelser og traumatiserte flyktninger.    

Et spørsmål om prioritering

Men har Norge penger til å styrke helsetilbudet? Svaret er «ja». Norge mangler ikke penger. Det Norge derimot mangler, er politisk vilje til å fordele landets rikdom på fellesskapet. Hvert år forsvinner milliarder av kroner til skatteparadis, svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet. Sverige er et land Norge kan sammenlikne seg med. Undersøkelser fra Sverige viser at Norge årlig taper 150 milliarder kroner i skatteinntekter. Store selskaper flytter overskuddet sitt til skatteparadis fordi de slipper å betale skatt.

Da Frp og Høyre fikk regjeringsmakten i 2013, ble arveavgiften fjernet fra 1.1.2014, noe som innebar tapte inntekter til fellesskapskassa. En fattig fellesskapskasse betyr at færre med psykiske helseutfordringer kan få forsvarlig helsehjelp.

Fellesskapet fungerer

Veien å gå for å gi et godt og forsvarlig helsetilbud til alle er å styrke offentlig sektor gjennom økt skattekontroll, fjerne smutthull i skatteloven, gjeninnføre arveavgift for dem som arver mer enn 5 millioner kroner, kjempe mot skatteparadis og private profittinteresser og øke beskatningen av de rikeste. 

Rødt er partiet som har skjønt at veien til et godt og trygt Sykehus-Norge er å styrke offentlig sektor. Fordi fellesskapet fungerer!