Sykepleierløftet: Høyere lønn og muligheten til heltids­stillinger er viktig, men ikke viktigst

Sykepleierløftet er NSFs storsatsing, og det er på ingen måte vanskelig å stille seg bak dette. Det som derimot kan være litt vanskelig å forstå, er det store fokuset på lønn og retten til 100-prosentstillinger.

Løftet består av sju punkter, men likevel er det stort sett lønn og retten til heltid vi hører om. Når jeg spør mennesker i mitt nettverk hva sykepleierløftet er, kommer svaret kontant: Høyere lønn til sykepleiere. Min opplevelse er at de aller fleste forbinder sykepleierløftet utelukkende med en lønnskamp.

Lønn er viktig, men helsen vår er viktigere

Høyere lønn og muligheten til heltidsstillinger er viktig, men ikke viktigst. Det viktigste er at vi skal ha en arbeidshverdag som gjør at vi klarer å stå i en 100-prosentstilling; som gjør at vi klarer å stå i jobben frem til pensjonsalder; og som gjør at vi ikke velger bort faget vårt til fordel for andre jobber.

Vi vet at en av fem sykepleiere slutter i løpet av de ti første årene, og det er nok ikke lønnen som utelukkende er årsaken til dette. Vi finner igjen disse sykepleierne i mange ulike jobber. Mange har gått ned i lønn for å få en jobb de klarer å stå i. En jobb der helsebelastningen er langt mindre. En jobb der arbeidstiden er langt bedre.

Vi vet også at gjennomsnittlig pensjonsalder for sykepleiere er 57 år, mens den for resten av befolkningen, ifølge Nav, er 66 år. Betyr det at sykepleiere er latere eller svakere enn folk flest? Neppe. Det er nok heller et symptom på en arbeidshverdag som er langt fra helsefremmende. En hverdag der arbeidsbelastningen bare øker, dag for dag.

Mange sykepleiere velger å jobbe deltid. Årsakene til dette er ulike, men stadig flere sier at de ikke klarer å jobbe 100 prosent. Guro Dølen er en av sykepleierne som har fått kjenne på kroppen hva en 100-prosentstilling kan gjøre med en.

Det er et alvorlig symptom når unge sykepleiere i sin beste alder ikke klarer å stå i en 100-prosentstilling. Dette må vi ta på alvor, for arbeidsbelastningen vil trolig ikke bli mindre i årene som kommer.

La lønn og heltid ligge

Jeg tror at vi skal tørre å la lønn og retten til heltid hvile litt og heller rette blikket mot det som gjør at sykepleiere forsvinner fra yrket. Det som gjør at vi pensjoneres ni år før andre, og ikke minst det som gjør at vi ikke klarer å stå i 100-prosentstillinger.

Løsningen er kompleks, men likevel tror jeg mye kan gjøres med tre relativt enkle grep:

• Grunnbemanningen må styrkes

Den stadige utvidelsen av arbeidsoppgaver og ansvarsområder er en tidstyv som stjeler den tiden vi skulle brukt sammen med pasientene våre. Mens arbeidsoppgavene har økt, har grunnbemanningen blitt redusert eller stått stille.

Konsekvensene av dette er en arbeidsbelastning som det blir krevende å stå i. En evig dårlig samvittighet fordi vi sitter med en følelse av å svikte pasientene våre. Stresset som driver sykepleiere fra skanse til skanse, i et forsøk på å nå over alt man er pålagt. Dette er langt fra helsefremmende, og vi må ha respekt for at det ikke er alle som tåler dette over tid.

• Vi må ta i bruk ny teknologi

Markedet oversvømmes av stadig nye hjelpemidler og velferdsteknologi. Til tross for dette ser mange avdelinger ut som en blåkopi av etterkrigstidens helseinstitusjoner. Vi har hjelpemidler som minner om dem vi ser i land som vi helst ikke vil sammenlikne oss med.

Vi vet at muskel- og skjelettplager er blant de største årsakene til sykemeldinger hos sykepleiere – et fravær som i tillegg til den menneskelige lidelsen koster kommuner, helseforetak og storsamfunnet enorme summer.

Likevel står vi krokbøyd og regulerer gamle og utdaterte senger med muskelkraft. Vi løfter opp tunge kropper fra gulvet etter fall. Vi dokumenterer på arbeidsstasjoner som er tilpasset et gjennomsnittsmenneske som ikke eksisterer.

• Tid til faglig oppdatering er helt nødvendig

Stadig nye arbeidsoppgaver. Prosedyrer som endres. En forskning som går hurtigere og hurtigere. Dette krever en stadig større innsats for å holde seg faglig oppdatert.

I de etiske retningslinjene og helsepersonelloven blir vi pålagt å holde oss faglig oppdatert. I arbeidshverdagen er det lite rom for dette. Fritiden må tas i bruk.

Vi jobber mye, vi jobber hele døgnet, og vi jobber når andre har fri. Det er helt urimelig at vi i tillegg må bruke den tiden vi skal lade batteriene på, til å følge med i den faglige utviklingen.

Lærerne har selvstendig tid i sin arbeidsplan. Denne disponeres av læreren selv og skal blant annet brukes til faglig ajourføring.

En slik løsning må vi også få på plass: et fast antall timer avsatt i turnus til å lese relevant fagstoff, delta på forelesninger eller hospitere. Tid vi selv disponerer ut fra hva vi selv mener vi trenger å lære mer om.

For fremtidens sykepleiere

Vi må tørre å la kampen om lønn og heltid få hvile litt. Vi må derimot tørre å kjempe for en arbeidshverdag vi kan tåle og ikke minst bli gamle i.

Vi må tørre å stå i kampen for å beholde våre kolleger. Og vi må ønske å kjempe for at yrket vårt igjen skal bli attraktivt, for oss selv, og for dem som i fremtiden skal vurdere om de skal bli sykepleiere.