– Sykehjem trenger liv og latter

Det første jeg personlig ofte legger merke til når jeg går inn i en vanlig sykehjemsavdeling i Norge, det være seg som forsker eller pårørende, er fravær. Fravær av barn. Fravær av beboernes ektefeller eller partnere for dem som fortsatt har det. Fravær av grønne planter og kjæledyr. Fravær av den deilige duften av nystekt formkake fra avdelingens kjøkkenkrok.

Som forsker legger jeg videre merke til at det ofte er stor turnover i staben: mye sykefravær, mange vikarer i bitte små vikarstillinger. Som et resultat av dette, bli det fort for lite oppmerksomhet rundt det vi kan kalle relasjonell eller sosial omsorg for beboerne.

Dessuten ser jeg mange steder at det er et ganske tungt institusjonspreg i både arkitektur og innredning, samt når det gjelder bruk av farger, pynt og dekketøy. Alt skal være praktisk. Da blir det gjerne også litt pregløst og trist. I stedet for liv og latter, gode dufter og rolig musikk, møter jeg i mange sykehjem urolige beboere som vandrer rundt og leter etter veien hjem, eller de sitter og døser – søvnige av de mange medisinene de har fått.

Unødig medisinbruk

For norske sykehjemsbeboere får fortsatt veldig mange medisiner, til tross for at enkelte kommuner gjør et forsøk på å redusere medisinbruken. Studier viser at norske sykehjemsbeboere i gjennomsnitt får over ni preparater hver, og dette uten at vi, som vanligvis er så opptatt av «påvist effekt» når det gjelder medisinbruk, vet noe som helst om nettopp effekten av langtidsbruk av den cocktailen av preparater vi gir våre eldste.

Åpner vi øynene våre, legger vi merke til bivirkninger som døsighet, nummenhet, tåkehjerne og svimmelhet – som igjen kan forårsake fall og hoftebrudd som igjen kan forårsake smertefulle operasjoner og krevende sykehusopphold.

Så hvordan har gjennomsnittlig medisinbruk ved sykehjem blitt så høy når radikale sykehjemsledere i både Norge og andre land har fått preparatbruken ned i 1–2 medisiner per pasient ved å kutte ut all medisin som ikke er livsnødvendig? May Bjerre Eiby, som er en av disse radikale sykehjemslederne, beskriver i sin bok Omsorgsmanifestet en markant bedring i humør, engasjement og fysiske og kognitive evner blant beboerne kun få uker etter at all unødig medisinbruk ble utfaset.

Meningsløse bosteder

Mange sykehjemsleger og -ledere henger likevel fortsatt fast i tanken om at diagnostisering og medisinering er løsningen, selv blant våre eldste som nærmer seg livets slutt. Samlet sett fører disse forholdene til at sykehjemmene blir langt mer meningsløse bosteder enn de hadde trengt å være for beboerne og langt mindre meningsfulle arbeidssteder enn de hadde kunnet være for de ansatte.

Jeg har en drøm om at morgendagens sykehjemstjenester vil bli radikalt annerledes og langt mer gledesfylte enn i dag. Jeg tror at selve sykehjemmene vil se annerledes ut rent arkitektonisk og interiørmessig. Jeg tror det vil være kjøkkenkroker i alle avdelinger hvor ansatte og beboere kan putle på og koke kraft på kalvebein, eller bake en formkake som man i fellesskap kan nyte både duften og smaken av. Slikt har uendelig mye mer verdi enn det enkelte politikere later til å tro.

Nøkkelen til et bedre liv

Jeg tror videre at i morgendagens sykehjem vil barn og unge ha en naturlig plass. Kanskje vil sykehjem og barnehager eller barneskoler etableres i samme bygningskompleks. Kanskje vil også beboernes partnere eller andre nærmeste pårørende få en fast seng på beboerens rom om de ønsker det, slik at de kan overnatte ved siden av sin kjære når de har lyst.

Jeg tror at selve hverdagslivet ved sykehjemmene vil struktureres på en annen måte for både beboere og ansatte. For å realisere dette vil det utvikles bedre turnusordninger som igjen vil føre til mindre bruk av helgevikarer samt mindre stress og sykefravær blant de ansatte. For beboernes del vil det bety mer stabilitet i staben og gjennom bevisst endring av dagens praksiser, mindre overmedisinering og overbehandling.

Disse grepene vil være nøkkelen til et langt bedre liv. I tillegg også: at vi alle blir bedre i stand til å omfavne døden som en del av livet i stedet for å frykte døden – slik situasjonen dessverre er ved mange sykehjem i dag.

Vi må tenke nytt 

Vi trenger politikere som våger å stille spørsmål ved dagens prioriteringer og blindsoner. Vi trenger ledere som våger å se den enkelte ansatte og den enkelte beboeren som en ressurs. Aller viktigst: Vi må alle begynne å tenke på sykehjem på en ny måte, som en plass for trivsel snarere enn for overlevelse. Det er livskvalitet, ikke livslengde, som må stå i høysetet.

La oss sammen bidra til å fremme helhetlige helse- og omsorgstjenester der liv og latter, nærværende ansatte, meningsfulle aktiviteter, musikk, dyr, planter og ikke minst velduftende mat fra den lokale kjøkkenkroken gis behørig rom. For gode sykehjemstjenester handler dypest sett om å fremme et inkluderende fellesskap der vi omfavner alderdom, sykdom og død som en naturlig del av livet.

Dette innlegget ble først publisert av Dagbladet.