Er du en stolt sykepleier?
Sykepleiere beskriver at de knapt nok klarer dekke de fysiske behovene til beboerne og at både toalettbesøk, medisinutdeling, måltider og stell er noe de ofte må overlate til neste skift.
I en ideell verden hadde sykepleiere på sykehjem hatt tid. Tid til alle oppgavene de var satt til å gjøre og tid til alle dem som bor der. De hadde hatt anledning til å aktivisere, til å være sammen med og til å høre om alt som var bedre før. Behov for latter, glede og samvær minsker nemlig ikke med alderen, og på mange måter er humor den beste medisin.
For noen år siden fikk jeg mulighet til å samle en fin bukett med damer i 80-årene til trening og sosialt samvær. Der traff jeg «Hermine» på 85 år. Jeg fikk vite at hun hadde vært sykepleier et langt yrkesliv og for å få kontakt sa jeg; «du var jo sykepleier du Hermine». Hun rettet seg opp i ryggen, så på meg med et stolt, men strengt oversykepleierblikk og svarte: «jeg var ikke sykepleier! Jeg er sykepleier». Jeg fikk kontant svar på tiltale.
Alle løper så fort
I en alder av 85 var Hermine fremdeles sykepleier. Og for mange er det sånn at det å være sykepleier ikke bare er et yrke. Å være sykepleier er en stor del av identiteten livet ut. For sykepleie er kompetanse, det er omsorg, det er lidenskap for faget og det er verdens beste yrke når ressursene står i forhold til oppgavene vi skal løse.
Hermine var tydelig stolt av yrket sitt mange år etter at hun hadde gått ut av tjeneste og etter at hun hadde kommet godt stykke inn i sin egen demensutvikling. Jeg er usikker på om hun hadde vært like stolt i dag dersom hun hadde visst hvordan det egentlig står til. Det jeg imidlertid er helt sikker på, er at hun ikke ville synes noe om at alle løper så fort. Hele tiden.
Strekker ikke til
Den siste tiden har det vært reportasje på reportasje i landets små og store aviser om bemanningen i eldreomsorgen. I Bergensavisen [bak betalingsmur] står mine sykepleierkollegaer Kristin Standal Søvik og Sandra Dyngedal Riise frem og beskriver en hverdag der tiden ikke strekker til. De klarer ikke å gi pasientene det de trenger og det er umulig å levere på det som kreves av dem.
Sykepleiere beskriver at de knapt nok klarer dekke de fysiske behovene til beboerne og at både toalettbesøk, medisinutdeling, måltider og stell er noe de ofte må overlate til neste skift. Hvordan de også skal klare å ivareta de psykiske, sosiale og åndelige behovene som helsepersonell også er pålagt å dekke. Ja det kan man bare spørre seg om. For ikke å snakke om hvordan de skal få alle områder av pasientbehandlingen til å kjennetegnes av kvalitet.
Totalbelastningen har blitt for stor
I Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer § 2 står det at sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til helhetlig sykepleie, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.
Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som fremme helse og forebygger sykdom og sykepleieren understøtter håp mestring og livsmot hos pasienten. Jeg tror ikke alle sykepleiere i landets sykehjem føler at retningslinjene er i tråd med deres hverdag.
Det kan se ut som om vi har passert grensen for hva som er både faglig og etisk forsvarlig. Og det å skrive avvik for å dokumentere manglende omsorg blir nødvendigvis nedprioritert når man ikke får gjort de viktigste oppgavene. Når sykepleiere forteller at de hver dag går hjem og føler seg utilstrekkelig, så har totalbelastningen allerede blitt for stor.
Alt henger sammen med alt
Ifølge fagtidsskriftet Sykepleien er bemanningssituasjonen så presset at mange sykepleiere faktisk ville valgt økt bemanning i stedet for økt lønn. Det sier det meste, men samtidig vet vi at god nok lønn er helt vesentlig om vi skal få flere til å velge å arbeide i helse og eldreomsorg. Alt henger nemlig sammen med alt.
Heldigvis opplever sykepleiere å få støtte og forståelse fra dem som leder tjenestene. I tillegg til at helsefagarbeidere og sykepleiere som jobber pasientnært har latt seg intervjue, så har også sykehjems- og etatsledere stått frem og beskrevet en virkelighet som er kritisk og på grensen til uforsvarlig.
Strikken er tøyd
Alphonse Karr – fransk kritiker, journalist og forfatter skrev de velkjente linjene sine for over 150 år siden;
Å ikke hedre de gamle
er som å rive ned om morgenen
det huset som vi skal
sove i om kvelden
Det er nok lite sannsynlig at han så for seg dagens eldreomsorg, men han peker på noe som er like aktuelt i dag som den gang og han minner oss på at før vi vet ordet av det er det vår tur. Vår tur til å måtte vente på å få gå på toalettet, til å ikke bli sett når vi trenger det, og til ikke å få den hjelpen vi trenger, når vi trenger det som mest. Det bør derfor være i hele folkets interesse å gjøre det vi kan for å rekruttere, beholde og ta vare på dem som jobber i eldreomsorgen.
Og det krever innsats – på alle nivå. Strikken er tøyd til det ytterste. Og strikk som er tøyd for langt over tid, vil ryke. Til slutt.
4 Kommentarer
Anne Ellen Staib
,Veldig godt skrevet og forklart. Slik er det.
Tor Engevik
,Takk for hyggelig tilbakemelding. Kronikken var delvis en oppsummering av hvordan det kunne vært og diverse avisartikler som beskriver det motsatte.
Lise Tingstad
,Så sant ,så sant !
Vi er mange hjelpepleiere / helsefagarbeidere som kjenner på det samme.
Vært i yrket siden 1976,men det er særlig de to tre siste årene det har gått så galt avsted.....
Tor Engevik
,Enig med deg Lise. De siste årene har bemanningen vært omvendt proposjonal med behover. Pasientene har blitt sykere og mer krevende å behandle og bemanningen har blitt dårligere. Noe må gjøres for snart er det vår tid - vår tid til å måtte vente.