Det finnes selvfølgelig ingen mastersyke

Vi er to sykepleiere som begge har tatt mastergrad innen psykisk helse og rusarbeid. Vi ønsker å bidra i debatten om mastersyke versus utdanning, fordi vi er nysgjerrige på eget fag og kan bidra til å utvikle tjenestene.

Vi mener debatten nyanseres godt av professor emeritus Svein Jentoft i Nordnorsk debatt-innlegget «Mastersyken» – hvem er pasienten?» og vil legge til våre synspunkter. 

Arbeidsgivere undergraver nytteverdien

Vi tok ikke masterutdanning for å få økt status eller tjene mer penger. På vårt sykehus, som i helsetjenester ellers, får vi en brøkdel igjen etter endt mastergrad i forhold til hvilket arbeid og tid som er brukt ved siden av jobb. De færreste arbeidsgivere anerkjenner mastergrad i lønn eller tilrettelegging for å fullføre studieløpet, i hvert fall ikke i den grad det burde blitt.

I Helse Bergen får sykepleiere med fullført mastergrad 25 000 kroner ekstra i året. Men det er ikke alltid like lett, for mange ledere ser ikke verdien og gir tydelig uttrykk for dette selv om relevansen er åpenbar og anvendbarheten er til stede. På denne måten undergraver arbeidsgivere nytten av at sykepleiere tar mastergrad og bidrar til at begreper som «mastersyke» benyttes. Det er sånn sett ikke verdt det. 

Men, som sykepleiere innen et fagfelt hvor flere barn og unge får alvorlige psykiske lidelser, hvor overdosetallene stiger, hvor flere eldre har flere alvorlige tilstander samtidig og hvor kompleksiteten øker i takt med kompetansemangel, ser vi en verdi. Vi har noe å bidra med som sykepleiere. Kunnskapen og ferdighetene som tilegnes gjennom et fullverdig masterløp, er viktig. 

Uttrykket gir et feil inntrykk

Ifølge Store medisinske leksikon er sykdom «en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale, organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte».

Vårt samfunn er kritisert for å diagnostisere livet. Utstrakt og tilfeldig bruk av begrepet sykdom knyttet til for eksempel utdanning og skole tilfører en avsporing og tildekking av noe som er viktig. Aviser og mediene har i senere tid hyppig benyttet seg av ordet «mastersyke». Det kan forstås som et uttrykk for at noen har en oppfatning av at denne graden tas av statushensyn og ikke nysgjerrighet på egen arbeidshverdag. 

Ordet eller betegnelsen «sykdom» kan sikkert brukes på en tilfeldig måte i samfunnssammenheng. Det kan sikkert fremme et poeng enkelte ganger, for å spisse et synspunkt. Men når uttrykket brukes på en tilfeldig måte, uten videre refleksjon over hvordan uttrykket oppsto, kan det være viktig å påpeke at sykdom er reelt for mennesker som går igjennom den.

Det finnes selvfølgelig ingen «mastersyke». Det er fullt mulig å ha en konstruktiv debatt om utdanning og læring uten å popularisere begreper. Det vil bare ta oppmerksomheten vekk fra kjernen i diskusjonen. 

Spisskompetanse er viktig

Sykepleiere jobber tettest på mennesker med somatisk sykdom og psykiske utfordringer. Sykdomsbegrepet utforskes gjennom utdanningen i praksisperioder og teori. På videreutdanning og i masterprosjekter bygger sykepleieren videre på sin kunnskap. Praksis er inkludert også i dette forløpet. Spesialisering er bredt i ulike sykepleierretninger, som kreftsykepleier, helsesykepleier, intensivsykepleier, spesialsykepleier i psykisk helse- og rusarbeid for å nevne noen. 

Spisskompetanse er viktig, særlig der spesialisert behandling tilbys og der mennesker med komplekse og alvorlige lidelser får hjelp. I et samfunnsperspektiv er utvikling av tjenestene viktig, både for å sikre ny og kunnskapsbasert praksis, men også for å utnytte de ressursene vi har på best mulig måte. 

Vi er glade at forskning- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel trekker frem at sykepleiere med mastergrad er en ressurs som vi trenger for å utvikle tjenestene i et intervju med Klassekampen 26. januar i år [bak betalingsmur]. Vi håper hans entusiasme vil smitte over på arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. 

Vi må motivere, tilrettelegge og lønne masterutdanning for sykepleiere og ikke devaluere den ved å bruke uttrykk som «mastersyke». For vår egen yrkesgruppe og fagfelt håper vi flere utdanningsinstitusjoner vil tilby det nye masterprogrammet i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet. Og at mange, mange sykepleiere vil ønske seg denne.