Det kan være vanskelig å sende sine kjære på sykehjem

Min søster og jeg setter oss inn i bilen for å kjøre hjem. Vi har vært med på å få vår mamma innlagt på sykehjem. En innleggelse hun selv ikke har bedt om. 

Demens er den sykdommen flest av oss frykter, ifølge en undersøkelse fra 2016. Det finnes per i dag ingen kur mot demens. Det er derfor ingen grunn til å tro at denne frykten har endret seg. 

Cirka 101 000 personer med demens bor i Norge, ifølge Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. Hvis vi antar at hver av disse har fire pårørende, vil det si at vi er over 400 000 personer som er pårørende til et menneske med demens.

Den gnagende tvilen

«Jeg vil hjem». Baggen og et par poser er pakket. Hver gang vi har kommet på besøk etter innleggelsen, er klærne tatt ut av skapet og pakket. «Når skal jeg hjem?». «Jeg lengter hjem». Det er hjerteskjærende å ikke ta henne med. Det bedende blikket og de tryglende ordene. Men det er ikke mulig for henne å bo hjemme lenger.

Når er det rette tidspunktet for å flytte på sykehjem? Det finnes ikke et svar med to streker under. Jeg skulle ønske det gjorde det. Det kunne kanskje lettet tvilen og samvittigheten noe. Det er et spørsmål uten fasitsvar. Det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Det er så individuelt.

Pårørende vil ofte sitte med en rekke spørsmål før avgjørelsen tas. Er det forsvarlig at hun eller han fortsatt skal bo hjemme? Bør jeg som pårørende klare å stå i omsorgsoppgaven lenger? Hva med mitt løfte om å ikke sende hun eller han bort? 

Forskning viser at pårørende ofte har strukket seg svært langt for at den som er syk, skal kunne bo hjemme. Og mange kan selv ha fått ulike helseplager på grunn av omsorgsbyrden.

Jeg visste at dagen da mamma trengte sykehjemsplass, ville komme. 

Hele familier rammes

Jeg har jobbet med personer med demens og deres pårørende i mange år. Jeg har vært så heldig å få ta del i deres historier, deres oppturer og nedturer, gleder og sorger. Likevel er det noe annet når du selv opplever hele følelsesregisteret. Det er tøft. Veldig tøft. Demens blir ofte omtalt som en sykdom som rammer hele familien. Det er en presis beskrivelse. 

Å sende en av sine kjære på sykehjem vil kunne oppleves godt. Men for mange kan det også oppleves vanskelig. Kanskje spesielt der den som er syk, mangler eller har liten innsikt i egen sykdom og ikke vil flytte på sykehjem, tross omfattende omsorgsbehov. Enkelte kan føle seg sviktet av egen familie når de må flytte. Det oppleves tøft for alle parter. 

Å vite at det er helsepersonell med rett kompetanse, gode holdninger og med et hjerte og interesse for å arbeide med personer med demens er av enorm betydning. Det er viktig for at pårørende skal kunne senke stressnivået og føle seg trygge på at den som er syk, blir tatt godt vare på og blir behandlet med respekt og verdighet på stedet som er blitt vedkommendes «nye» hjem.

Dyktig og omsorgsfullt helsepersonell er av stor betydning, men også dyktige politikere – politikere som evner å satse på demensomsorgen så det virkelig monner både nasjonalt og lokalt. Det handler om utdanning og kompetanse, men også om nok, tilpassede og fleksible tilbud. Og ikke minst tilstrekkelige rammer for de som skal gi tjenestene. 

I 2050 vil oppimot 240 000 personer ha demens og om lag 950 000 være pårørende. Mange av disse pårørende vil, som søsteren min og meg, måtte kjøre fra sykehjemmet med en klump i magen og tenke på ordene og de bedende blikkene til den som så gjerne vil være med, men som må bli igjen.