«Shitty nursing» eksisterer også i Norge

Illustrasjonen viser en sykepleier i uniform, der ansiktstrekkene er utvisket.
GLOBALT PROBLEM: Vi debatterer ofte hva sykepleiere bør gjøre eller ikke, men sjelden hvordan vi kan utgjøre en forskjell på god og dårlig helse og livskvalitet.

Vi må innse at det finnes dårlig sykepleie og diskutere hva som er god sykepleie, skriver Edith Roth Gjevjon, ny redaktør i Sykepleien Forskning.

I en nylig publisert artikkel med tittelen Shitty Nursing – the new normal? argumenterer sykepleieforskerne David Richards og Gunilla Borglin overbevisende for at noe kan være alvorlig galt med moderne sykepleie. Forfatterne baserer argumentasjonen på publisert forskningslitteratur, og på deres erfaring som sykepleiere og sykepleieforskere.

Deres egne, relativt nylige pasienterfaringer i England og Sverige forsterker det utrivelige budskapet. Det er ubehagelig å få vite at sykepleiere ikke ivaretar pasientens grunnleggende behov når pasienten selv ikke er i stand til det.

Pasienter blir oversett og får ikke informasjon. Det er skremmende at sykepleiere ikke observerer eller vurderer om pasienten er blitt dårligere, eller har tilstrekkelig kompetanse til å observere eller vurdere om pasientens tilstand er forverret. Sykepleiere svikter selve kjernen i sykepleie, vi bryter vår kontrakt med samfunnet. Vi ivaretar ikke vårt sosiale mandat.

Dårlig sykepleie er et globalt problem

Forfatterne viser til både offentlige rapporter og forskning når de presenterer evidens for «shitty nursing», her oversatt til «dårlig sykepleie». Slik sykepleie er et globalt problem – vi ser det også i Norge. Forfatterne ønsker med sitt spissede og kanskje noe provoserende budskap å starte en debatt om dårlig sykepleie. Det er en betimelig debatt.

Forfatterne har fått kritikk på Twitter, @ShittyNursing, for at de svartmaler sykepleie og sykepleiere, er for negative og ødelegger sykepleieres gode rykte og anseelse.

Jeg leser ikke artikkelen slik. Slik jeg leser den, mener ikke forfatterne at all sykepleie er dårlig, og at alle sykepleiere er inkompetente. Men de presenterer evidens for at dårlig sykepleie finner sted, og tar til orde for at vi må innse og diskutere problemet og forsøke å gjøre noe med det.

Debatt om sykepleie

Tidsskriftet Sykepleien ga nylig ut temanummeret Hva er egentlig sykepleie?, som har startet en debatt om sykepleie i Norge. Når vi diskuterer eller debatterer sykepleie, ender vi ofte med å diskutere hva sykepleiere bør gjøre eller ikke. Vi diskuterer sjelden hvorfor og hvordan sykepleiere kan utgjøre en forskjell på liv og død, på god og dårlig helse og livskvalitet.

Kanskje vi nå skal la oss inspirere av Richards og Borglins tydelige og modige budskap og heller debattere hva god og dårlig sykepleie er, og på den måten sette pasientene foran oss selv og våre interesser?

Forskerne kan bidra

Sykepleieforskere kan bidra til debattens kunnskapsgrunnlag ved å forske mer på hvordan sykepleien utøves, hva effekten eller konsekvensene av sykepleieutøvelsen er, hvordan utøvd sykepleie oppleves av pasienter og pårørende, og hvordan sykepleierstudenter lærer sykepleie. Vi må diskutere hva resultatene fra forskningen betyr, og hvordan de kan benyttes til å styrke kompetansen og kvaliteten.

Forskere kan utvikle modeller og metoder for både utøvelse og læring samt utvikle nye forsknings- og analysemetoder. Sykepleien Forskning ønsker å publisere slik kunnskap og ønsker flere artikler som omhandler sykepleieutøvelse, utdanningsforskning og teori- og metodeutvikling.

Fagartikkel Grunnleggjande sjukepleie gjeld liv og død

Sykepleier gir pasient noe å drikke
FREMMAR TILFRISKNING: Alvorleg sjuke treng menneskeleg kontakt. Det kan ikkje robotar erstatte.

Hovedbudskap

Grunnleggjande sjukepleie er avgjerande ved alvorleg sjukdom: for overleving, tryggleik og menneskeleg kontakt. Men han har aldri gitt seg sjølv. Grunnleggjande sjukepleie krev kyndig sjukepleiepersonale døgnet rundt og er svært arbeidskrevjande og kostbar. Derfor er den under sterkt press i den globale omstruktureringa av helsetenestene.

Dei siste åra har det dukka opp nye diskusjonar om kva sjukepleie er. I essayet «Når sykepleie redder liv» skriv Finn Nortvedt om då han låg dødssjuk på sjukehus:

«Det var gjennom den grunnleggende sykepleien, det kroppslige stellet, mobilisering og leiring i senga at jeg opplevde sykepleiens betydning på kropp og sjel. Det å bli berørt og tatt på i en slik situasjon av kyndige, faste og gode hender var det som forankra og holdt meg fast til livet […]» (1)

Han fortel om ei natt på intensiven då sjukepleiaren var kontinuerleg til stades og tilgjengeleg. Det forstyrra han ikkje; han slappa av gjennom natta:

«Et lite vink eller bevegelse fra min side så var hun der, forhørte seg, la meg til rette i nye leier, rettet på hodeputen og uten at jeg behøvde å bruke unødvendig energi selv.»

Dette er både ei personleg sjukehistorie og ein analyse av sjukepleie på individnivå, frå ein erfaren sjukepleiar og forskar. Det var på spesialavdeling. Men er det vanleg at alvorleg sjuke menneske får slik merksemd og kontinuitet, for eksempel på vanleg sengepost?

Ikkje nødvendigvis. Går vi frå individet til organisasjonen