Ulvetid i klinikken

I Norge og andre nordiske land er det tradisjonelt lite avstand mellom ledere og arbeidstakere. Vi liker å stole på hverandre. Så hvordan kunne det egentlig skje at politikerne byttet ut alt som fungerte så bra i helsetjenesten og importerte et styringssystem fra USA, som bygger på overdreven kontroll av og mistro til de ansatte? 

Det spørsmålet stiller den svenske sykehusforskeren Soki Choi. Hun mener at det er vanskelig å begripe hva som fikk politikere til å implementere et styringssystem som så til de grader kolliderer med den «nordiske måten» å tenke på. Fra tillit og omsorg har vi beveget oss mot et regime der alt skal telles og måles med sikte på mest mulig effektiv «produksjon». Choi mener at politikernes feilgrep trolig skyldtes at vi tar alt som kommer fra USA og Storbritannia for god fisk. Virket det der borte, så vil det sikkert virke her.

Frustrerte helsearbeidere

Forskeren var i Oslo i forbindelse med lanseringen av boka «Ny helsepolitikk. Det finnes løsninger», skrevet av en rekke leger, sykepleiere og forskere som bekjenner seg til et opprør under navnet Helsetjenesteaksjonen.

Lanseringen fant sted i en sal som var fylt til randen med frustrerte helsearbeidere. Flere tok ordet og berettet om meningsløst skjemavelde, voksende byråkrati, håpløse sykehusfusjoner og pasienter som blir ofret på økonomikonsulentenes alter. Et av kapitlene i boka, «Sykepleie er ikke industri!», sammenfattet stemningen i salen: Alt fokuset på økonomi i helsetjenesten har fortrengt det faglige skjønnet. New Public Management (NPM) må skrotes.

Det er ingen grunn til å undervurdere all den frustrasjonen og misnøyen med systemet som finnes blant helsearbeidere i dag. Akkurat hvor omfattende den er, lar seg vanskelig måle. De som målbærer frustrasjonen, er naturlig nok blant de mer ressurssterke, men min erfaring er at også mange helsearbeidere der ute kjenner seg igjen i bildet av den umyndiggjorte legen/sykepleieren. De er kanskje blitt leger og sykepleiere fordi de har ønsket å jobbe med pasienter – med faget. Nå truer budsjettfokuset, skjemaene, sjekklistene og kontrollene rommet for faglig skjønn. Mens stabene i administrasjonsavdelingene vokser, minsker den tiden hver enkelt helsearbeider får med en pasient. Det gir moralsk stress hos samvittighetsfulle ansatte.

Jeg aner derfor konturene av et stille opprør mot et helsebyråkrati som sitter på beslutningsmakten, mens administrasjonen sender kontrollskjemaer nedover i systemet. Kritikken mot dette skjemaveldet er heftig, men også en smule grovkornet. Det snakkes mye om at den faglige ledelsen i tjenesten er blitt borte; at bestiller/utførermodellen skaper fremmedgjøring og at foretaksmodellen for sykehusene ikke gir innsyn i viktige avgjørelser for befolkningen.

Problemer er bare hva vi skal erstatte det med. For det er jo ikke slik at vi får færre eldre, færre diagnoser, lavere forventninger til hva helsetjenesten kan gjøre og færre innleggelser den dagen vi kaster NPM ut av vinduet?

Frie hender

Kritikken mot styringssystemene er krass, men den ser ut til å ha lite gjennomslag i Stortinget. Ikke engang Sykepleierforbundet er stor fan av Helsetjenesteaksjonen. Forbundet kritiserer noen av de samme tingene, men vegrer seg for å gå i en allianse med et grasrotoppgjør som sabler ned det meste av det som er blitt gjort i helsetjenesten de siste 10–20 årene. NSF vil trolig ha hendene frie når de skal gå i dialog med myndighetene om tiltak som skal gjøre helsetjenesten bedre.

Personlig hadde jeg gjerne sett at Helsetjenesteaksjonen og deres støttespillere i debattspaltene og på sosiale medier hadde gravlagt begrepet New Public Management. Det er et upresist begrep som er lite egnet til å gi mening i en norsk debatt om helsepolitiske utfordringer i dag. Å gi New Public Management skylda for alt som er galt i helsetjenesten, er litt som å gi ulven skylden for alle problemene i Distrikts-Norge. Selv om flere helsereformer i utgangspunkt har vært inspirert av amerikanske produktivitetsøkonomer, er det en drøy påstand at «pasientens helsetjeneste» (Høies prosjekt) utelukkende blir dominert av økonomisk tenkning. Det er å dra det litt for langt.

Bjellen på katten

Boken «Ny helsepolitikk. Det finnes løsninger», med legen Torgeir Bruun Wyller og sykepleier Heidi Haukelien som redaktører, bidrar med en prisverdig analyse av skyggesidene av de siste årenes reformer. De henger bjellen på katten og beskriver en hverdag for helsearbeidere som kan virke absurd for ikke-innvidde. «Stadig flere detaljer blir styrt fra sentralt hold gjennom målsettinger, rammer og kontrollsystemer som ikke har sitt utspring i profesjonene, og som ofte måler noe annet enn det som oppleves som relevant for de ansatte å måle», skriver Erling Steen i boka. Her vil mange nikke gjenkjennende.

Boken hjelper oss til bedre å forstå helsearbeidernes betydelige frustrasjoner, men personlig mener jeg at den skuffer når den kommer til løsningene på problemene. I sitt sluttkapittel lister Wyller og Haukelien opp 20 tiltak som «til sammen vil bringe oss på et riktigere spor». Tiltakene kan i prinsippet vedtas nå, hevder boka, og gjennomføres uavhengig av hverandre. Dessverre bærer forslagene sterkt preg av en nostalgi etter det som en gang var.

De vil gjeninnføre fagbasert ledelse og skrote profesjonsnøytral ledelse, noe mange vil juble for. De vil fjerne bestiller-utfører-modellen, kutte konsulenter og slanke administrasjonen. De vil omgjøre sammenslåingen av sykehus, avvikle helseforetakene og gå tilbake til små sykehusorganisasjoner. De vil ikke ha færre, men flere sykehussenger. Innsatsstyrt finansiering skal bort og sykehusene skal igjen bli underlagt politisk styring.

Alternativ

Det minner meg mistenkelig om slik det var før. Det gjør meg skeptisk. Det er klart at mye var hyggeligere før, men ønsker vi oss virkelig tilbake til tiden da fylkespolitikerne styrte de små lokalsykehusene og legene kunne være konger på sine avdelinger? Å reversere et system som har gitt befolkningen økt behandlingskapasitet, hurtigere behandling, redusert ventetid og mer avansert helseteknologi, er selvfølgelig et alternativ. Men det spørs om folk flest er villig til å betale regningen for at helsearbeidere skal kunne bruke mer tid på dem.