På vikende front

Mange i Nordland er for tiden rasende på legen Mats Gilbert. Personer som får hjerteinfarkt i Nordland, må i dag fraktes helt til Tromsø for å få blokket ut sine årer. Men tiden det tar for å få såkalt PCI-behandling, er helt avgjørende for pasientens livskvalitet etter infarktet. Den lange reisetiden til Tromsø er derfor ikke gunstig. Nå ønsker Nordlandssykehuset i Bodø å bygge opp et eget senter for PCI-inngrep, som er blitt rene rutineoperasjoner i Tromsø.

Urettferdig 1

Men legene ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) – med Gilbert i spissen – sier nei. De mener at UNN trenger alle de hjertene de kan få fra hele Nord-Norge, Finnmark og Nordland inkludert, slik at de kan ha et godt grunnlag for å kunne drive forskning og dermed utvikle faget. Det budskapet blir ikke tatt nådig opp i Bodø. Gilbert er brått blitt Nord-Norges mest upopulære lege sør for Troms. Ledelsen ved Nordlandssykehuset, med god støtte fra leger, sykepleiere og politikere i Nordland, mener at det er urimelig at ikke innbyggere fra fylket skal ha tilgang til like god behandling for hjerteinfarkt som folk i Troms. Helse Nord måtte til slutt utsette et vedtak om saken, i håp om at gemyttene ville roe seg.

Urettferdig 2

Da styret i Møre og Romsdal i desember 2014 med fem stemmer mot fire bestemte seg for å bygge nytt sykehus på Hjelset i Molde, utløste det kraftige anklager om korrupsjon, feil ved saksbehandling og råttent politisk spill fra nabobyen Kristiansund. Der hadde man ønsket seg et sykehus midt mellom de to byene. Kristiansunderne mener at det blir helt feil at de i framtiden må reise fem kvarter for å få behandling de i dag kan få i hjembyen, mens moldenserne knapt trenger å forlate Molde sentrum.

Urettferdig 3

Det har vært strid rundt sentraliseringstiltak helt siden de første akutt- og fødeavdelingene havnet i kryssilden mellom kuttekåte helsebyråkrater og lokale helsepatrioter. Konfliktene bunnet ofte i at det som var rett for noen, ble til urett mot andre. Som eksemplet i Nord-Norge viser, herjer konfliktene rundt lokalisering fortsatt, men i dag er rett-mot-urett-debatten flyttet over på individnivå: Hvis du kan få, må også jeg kunne få.

Et godt eksempel er debatten rundt eggdonasjon. Kvinner med intakte egg kan få barn med sæd fra en donor. Betyr det at kvinner som ikke har det, er dømt til å bli barnløse? Det kan føles urimelig. Følelsen av urett forsterkes ved at ressurssterke damer uten gode egg, bare kan dra til utlandet for å få satt inn det som trengs for å få laget en baby. Så er du kvinne uten både egg, mann og penger, står du i fare for å bli «diskriminert», skal vi tro Arbeiderpartiets programkomité. Partiet vil gjerne likebehandle fruktbare kvinner med ufruktbare, og enslige med kvinner som lever i par. Ellers blir det jo urettferdig for noen.

Urettferdig 4

Det er lett å forstå kvinners lengsel etter barn, men følger vi likestillingens logikk helt ut, betyr det at også homofile menn som lever i parforhold må kunne regne med vår fulle støtte. De kan allerede adoptere barn, men må reise helt til Bombay eller Texas for å få et barn som de av helt naturlige årsaker ikke kan bære fram selv. Det strider visstnok ikke mot norsk lov at homofile par leier magen til en surrogatikvinne i utlandet, men da er de som ikke har penger til slike reiseprosjekter, ute å kjøre. Skal man få bukt med denne uretten, må man også tillate surrogati i Porsgrunn og Sandnessjøen. Men så langt har vi ikke kommet ennå.

Urettferdig 5

Kjønn og legning er to faktorer i prioriteringsdebattene der likebehandlingstrangen er særlig sterk. De siste ti årene har imidlertid retten til å få vite – og uretten om ikke å få vite – fått mer og mer oppmerksomhet. Det mest aktuelle eksemplet er at helseministeren nå vil tilby kvinner over 38 år, som har størst risiko for å føde et barn de kanskje ikke ønsker, en skånsom blodprøve som setter dem i stand til å velge det bort. Når vitenskapen har utviklet en ny prøve som innebærer mindre risiko enn den tradisjonelle fostervannsprøve, kan helseministeren vanskelig gå imot det, selv om det på sikt kan føre til at flere vil velge bort fostre med Downs syndrom. Her går kvinnens rett til å få vite foran samfunnets ønske om likebehandling av alle, uansett eventuelle kromosomfeil.

Demensgaranti

Å si nei, er politikernes tyngste bør. Finner forskere i Kina en metode som kan få kvinner til å føde barn som både er atletiske, musikalske, skoleflinke og sosialt vellykkete, kan du banne på at noen vil kreve å få innført en rettighetslov om nettopp det. Klarer leger å utvikle en pille som får oss til å leve i 110 år med demensgaranti, kan du være sikker på at det vil være et parti som vil kreve den på blå resept.

Når det umulige blir mulig, er det vanskelig å demme opp for krav om å få det. Det vet alle med uløste helsebehov. Politikere vil gjerne gi inntrykk av at de står fast på sine prinsipper, men det skjer som regel bare så lenge de ikke risikerer å måtte framstå som urettferdige overfor grupper som ser ut til å ha legitime behov. Konflikten om hvor de nordnorske infarktpasientene skal få blokket sine tette årer, viser i fullt alvor at det kan bli veldig stygt når alskens ordførere, direktører, avisredaktører og helsetopper barker sammen om samfunnets prioriteringer.

Ledetråd

Personlig og generelt mener jeg at politikerne ikke så lett må la seg presse av krav om likebehandling, men heller burde stå opp for de grunnleggende verdiene vi som samfunn har bestemt oss for. De er tøft, men de kan trøste seg med at selv Gud, ifølge Bibelen, utstyrte verden med arter som livnærte seg av å spise hverandre. Det var ikke rettferdighet som var ledetråden i skaperverket, men at alt skulle henge i hop.