… men penger er ikke å forakte heller

Beklager, ingeniører i offentlig sektor – i år er det sykepleiernes tur til å få mest av lønnspotten!

Omtrent slik ser sykepleiere for seg at lønnsgapet mellom dem og mannsdominerte yrkesgrupper med samme utdanningslengde skal tettes. Men om de vil lykkes, avhenger av trykket som opinionen kan skape rundt årets forhandlinger. Spekter, KS og Oslo kommune vil neppe helt på egen hånd finne ut at det i år er sykepleiernes tur.

Ja, vi trenger …

Der er vi ved et vrient punkt. For hvordan kan vi få «folk flest» til å etterspørre kompetansen til en bestemt yrkesgruppe og dermed berede grunnen for tøffere lønnskrav – på bekostning av andre yrkesgrupper som også vil ha mer i lønn? 

I fjor høst gikk det norske folket til stemmeurnene og krysset av for partier som i varierende grad betonet sykepleiernes betydning i sine partiprogrammer. I forkant av stortingsvalget var mange krefter i sving for å få toneangivende politikere til å fremheve alle særinteressenes store betydning for samfunnet. Sykepleierforbundet deltok for fullt i spillet. Og ja, både Erna og Jonas tok ordene «vi trenger sykepleiere» i sine munner da de talte til folket. Men vil all lobbyvirksomhet og de kostbare kampanjene for det såkalte sykepleierløftet i 2017 virkelig løfte sykepleiernes lønn til nye høyder i 2018?

Good guys

Sykepleierforbundets renommé er åpenbart godt. Både blant folk flest, blant medier og blant politikere har NSF en høy stjerne. Sykepleierne er the good guys. Det er vanskelig å finne noen som vil si noe stygt om dem.

Dessverre er det ikke noen automatikk i at en yrkesgruppes gode omdømme fører til gjennomslag for ellers berettigete lønnskrav. Både Erna, Siv og Jonas kan synes at sykepleiere er supre, uten at Anne-Kari Bratten i Spekter eller Gunn Marit Helgesen i KS blar opp fra lommeboken for det.

Skal man se litt kritisk på hva NSF har fått til, var det ikke sykepleierne, men lærerne som satt igjen som seierherrer da røyken etter årets viktigste maktkamp, forhandlingene om statsbudsjettet for 2018, hadde lagt seg. Da forelå det plutselig en egen bemanningsnorm for lærere. Den gir dem atskillig bedre arbeidsvilkår med færre elever per lærer, i sannhet en reform som vil koste mye penger. En sykepleiernorm eller et sykepleierløft lå ikke på bordet. Her var det ikke noe parti som klemte til med en gavepakke til sykepleierne.

Kjøttvekt

Nå skal vi ønske lærerne alt godt. De får utvilsomt som fortjent. Men kampen om statsbudsjettet illustrerer at kampen om bedre betingelser også kan stå mellom venner innenfor samme hovedorganisasjon. Både lærere og sykepleiere holder til i Unio. Men Utdanningsforbundet har flere medlemmer som jobber i kommunene enn NSF. Derfor dominerer de og stiller sykepleiernes krav i skyggen.

Sykepleierne spiller andrefiolin, og blir dessuten truet av at kommunene stadig ansetter andre profesjoner i stillinger som skulle ha vært bemannet av sykepleiere. Sykepleiere som jobber i kommunene, sliter med kronisk manglende ressurser og sakker lønnsmessig akterut, også sammenliknet med sykepleiere som jobber på sykehus. Der er NSF største arbeidstakerorganisasjon. 

Halv million

Sykepleierforbundet har som mål å løfte sykepleiere med ti års ansiennitet opp til et lønnsnivå på minst en halv million kroner innen utgangen av 2019. I dag ligger de på 460 000 kroner på sykehusene og 438 000 i kommunene. Det er altså fortsatt et godt stykke frem, men så nærmer vi oss et nytt hovedoppgjør. Da gjelder det! Går det som NSF vil, vil sykepleierne i 2019 ha steget mer i lønn enn mannsdominerte grupper med samme utdanningslengde.

Men også der går utviklingen trått: Heltidsansatte sykepleiere henger fortsatt 20 prosent etter sine kolleger i mannsdominerte grupper med inntil 4-årig høyere utdanning. Også uttellingen for å ta videreutdanning eller master er beskjeden, selv om KS og Oslo universitetssykehus har tatt noen steg i riktig retning.

NSF har gjort sine krav svært konkrete, og det bidrar til å gjøre dem mer synlige og forståelige for folk flest. Alle skjønner at når sykepleiere gjør en viktig jobb, bør de også ha en lønn som i det minste gjør dem i stand til å leve som andre. Da kan det ikke være slik Dagens Næringsliv skrev i fjor høst; at sykepleiere med en inntekt på 500 000 kroner vil ha store problemer med å komme inn på boligmarkedet i de største byene. Tilbudet av så små leiligheter som sykepleiere har råd til, er rett og slett veldig begrenset.

Hyggelig bonus

I et mye lest innlegg på sykepleien.no skrev Mona Al-genaee nylig at hun «brenner for jobben» på slagposten på OUS: «Da jeg valgte å bli sykepleier, visste jeg at jeg ikke kunne forvente all verdens lønn. Men det som skuffer meg, er at vi alltid sliter med manglende tid og ressurser til å kunne gjøre jobben skikkelig.»

Den frustrasjonen er det nok mange sykepleiere som deler. Men om alle tenkte som Al-genaee, lover det ikke så bra for oppslutningen om NSFs lønnskamp. Sykepleiere vil naturlig nok se på faget sitt som det aller viktigste, men så lenge mange ser på faget som selve belønningen og lønnen som en hyggelig bonus, kan de etter min mening bare glemme hele sykepleierløftet.

Sykepleiernes retorikk må bli langt mer radikal hvis de skal ha håp om å slå gjennom med sine pengekrav. De må få befolkningen til å forstå at det er lønn som er det aller viktigste virkemiddelet for å få bemannet helsetjenesten med (nok) sykepleiere.

Sykepleiere og deres fagforening må bruke lommeboken mer kynisk. Om NSF ikke når sine mål innenfor Unio, bør forbundet seriøst vurdere å gå ut.

Om sykepleiere ikke når fram med sine lønnskrav på egen arbeidsplass, bør de vurdere å si opp og søke seg til et annet sted. I Sverige nektet nyutdannete sykepleiere for noen år siden å godta en begynnerlønn under et visst nivå. Det var ytterst effektivt og førte til bedre betingelser ved nyansettelser.

Slikt vil skje når sykepleiere aktivt bruker arbeidsmarkedets mekanismer om tilbud og etterspørsel. Der kan sykepleiere tross alt velge og vrake i jobber.