Slitne kvinner, skadde menn: Yrkesskader er ikke for alle

Du har sikkert opplevd det: Plutselig må du «fange opp» en pasient under forflytning, eller løfte pasienter som egentlig er for tunge for én. For noen kan det ende med at ryggen blir ødelagt for alltid. Hadde det skjedd i industrien, og en arbeider hadde fått en tung gjenstand over seg, hadde skaden fort blitt godkjent som yrkesskade. Men sykepleieren som plutselig må løfte en altfor tung pasient, kan overhodet ikke være trygg på å slippe gjennom nåløyet som yrkesskade-kriteriene representerer.

Ingenting «uvanlig»

Det er nemlig kun ved en konkret ulykke, eller når sykepleieren er utsatt for en hendelse som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i arbeidet som sykepleier, at en skade blir godkjent som yrkesskade.

Om tunge løft av pasienter er det vanlige i sykepleiernes arbeid, kan man bare glemme å få yrkesskadeerstatning når nettopp et slikt løft gjør at kroppen blir skadet. Er stress en del av hverdagen, og det er nettopp er stresset som gjør at du ikke får tilkalt flere til å hjelpe deg med å løfte herr Hansen, kan du godt bli ufør – men som oftest kan du bare glemme den yrkesskadeerstatningen som menn i industrien ville fått.

Det betyr dårligere økonomiske kår når du må jobbe redusert som følge av den skavanken du pådro deg.

Flest uføre, færrest yrkesskader

Sykepleierforbundet behandler årlig cirka 180–200 saker der sykepleiere enten er blitt skadet på jobb eller har fått en såkalt yrkessykdom som følge av jobben. I 2018 ble  37 sykepleiere tilkjent erstatning. Året før var det 45. I et internt notat til NSFs forbundsstyre nylig blir problemene knyttet til å få yrkesskader godkjent, betegnet som en «likestillingsutfordring».

70 prosent av dem som er uføretrygdet på grunn av yrkesskader i Norge, er menn, selv om det er flere kvinner som blir arbeidsuføre enn menn. Setter du det på spissen, blir menn uføre fordi de blir skadet på jobb, mens kvinner blir uføretrygdet fordi de «bare» blir slitne. Det gjør overhodet ingen uttelling forsikringsmessig – eller hos Nav.

Les mer om hva du kan gjøre når du blir skadet på jobben.

Minst sykefravær, mest skadet

Skjevheten mellom tradisjonelt mannsdominerte og kvinnedominerte yrker er godt kjent. Allerede i 2012 slo FAFO fast at kvinner sjeldnere får en diagnose som gir rett til yrkesskadegodkjenning, til tross for at menn og kvinner ofte har de samme symptomene i skjelettet.

Lavest sannsynlighet for godkjenning av yrkesskader var det i helse- og sosialsektoren, slo FAFO fast i rapporten «Yrkesskade – mest for menn?».

Ironisk nok er sykefraværet nettopp i denne sektoren langt høyere enn i industrien. Sykepleiere er med andre ord oftere syke enn gutta i fabrikker, skipsverft og verksteder, men når sistnevnte faktisk blir sykmeldt, ender det mye oftere i en godkjent yrkesskade.

Hva er usedvanlig?

Problemet med å få godkjent en yrkesskade for sykepleiere, er definisjonene som ligger i kriteriene. Her blir ordet kjønn overhodet ikke nevnt. Hvor man jobber hen, spiller heller ingen rolle. Det som vektlegges, er om det har foreligget en faktisk ulykke, og om vedkommende som søker erstatningen, har vært utsatt for en belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt.

Når en wire i et transportbånd plutselig rykker i industrien, blir det fort en ulykke, men er det tilfeldigvis for få folk på jobb for å bistå en sykepleier med et tungt løft, blir en eventuell skade bare regnet som vanlig slitasje. Belastningslidelser i muskel-/skjelett-systemet er uttrykkelig unntatt regelverket.

I notatet fra NSFs forhandlingsavdeling går forhandlingssjef Harald Jesnes i NSF så langt til å skrive at «dårlige arbeidsforhold blir (…) brukt mot den enkelte sykepleier når hun/han skader seg. Disse arbeidsforholdene blir ikke ansett som usedvanlige for sykepleiere og gir derfor ikke rett til yrkesskade-godkjenning og rettmessig erstatning».

Trygderetten, som tolker yrkesskadebestemmelsene, mener åpenbart at det ikke er noe «usedvanlig» i at sykepleiere jobber under stort tidspress, at avdelingen er underbemannet eller at pasienter med demens kan være voldelige.

Moden for revidering

Yrkesskadeerstatning kan bety mye for sykepleiernes økonomi når de blir rammet, og regelverket er derfor modent for revidering. Det er vanskelig å forstå at et land som bekjenner seg til likestilling, kan se seg tjent med en ordning som så til de grader begunstiger mannsdominerte yrker.

En urettferdig ordning står nå i fare for å bli enda mer urettferdig, fordi også andre forhold nå tolkes inn i «slitasje-sporet». For eksempel ville man normalt se på det som en dramatisk arbeidsuhell når noen på jobben påfører en arbeidstaker slag og spark, slik at vedkommende blir ufør. Men ikke så i helsetjenesten.

I psykiatrien og i eldreomsorgen opplever stadig flere sykepleiere vold fra pasienter, i form av slag, spark og andre overfall. Sykepleiere som er blitt utsatt for dette, og som søker yrkesskadeerstatning, er blitt møtt med en kald skulder så lenge forholdet ikke er blitt politianmeldt.

NSF mener at myndighetene legger opp til at vold skal anses som en del jobben – noe en må regne med når en arbeider med demente eller personer som er psykisk syke. For mange sykepleiere vil det dessuten ikke være naturlig å gå til anmeldelse av personer som de har ansvar for, og som tilhører en sårbar pasientgruppe.

Plutselige skader

Sykepleierforbundet har overfor Arbeids- og sosialdepartementet foreslått at det innføres en særregel om godkjenning av «plutselige løfteskader» på muskler, sener, nerver eller ledd. Det ville bidra positivt i et likestillingsperspektiv. Men departementet har vært heller lunken til å justere yrkesskadeforsikringsloven.

Regjeringen er åpenbart mer opptatt av sine egne budsjetter – merkostnadene ved å gjøre loven mer anvendelig for helsesektoren – enn av de berørte ansattes lommebok. Kanskje regner de forskjellene i utbetalinger til manns- og kvinnedominerte yrker som lite «usedvanlige»?