Juks eller slurv – ikke vet jeg

Det stormer rundt helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap). De sterke vindkastene i Helse Nord hadde knapt lagt seg før hun igjen preger forsiden av aviser, TV, nettsider og sosiale medier. 

Som øverste ansvarlig for Helse-Norge må hun tåle både fakkeltog og kritikk når helsepolitikken hun og regjeringen fører, ikke passer helt med virkelighetsoppfatningen til dem som har skoene på i helsetjenesten, eller når lokalsamfunn mener deres sykehus ikke skal røres. Det er jobben hennes å stå i slikt. Knapt noen er likegyldige til helse og ikke minst plassering av sykehus, akuttberedskap og fødetilbud. 

Nå er det enkelte tekstutdrag i hennes masteroppgave ved Nord universitet fra 2021 som skaper overskrifter. En masteroppgave hun som en helt vanlig student leverte inn og fikk godkjent før hun ble statsråd. 

Skråsikre professorer med sprikende budskap

Flere medier har avdekket tekstlikhet mellom masteroppgaven til Kjerkol og hennes medstudent og en masteroppgave fra 2015. Det skal også være likheter med teksten i en rapport. Det er pressens oppgave å kikke dem med makt i kortene. Det må politikere som Ingvild Kjerkol tåle. Eksemplene som er kommet frem så langt, ser ikke umiddelbart bra ut. Men jeg er usikker på om omfanget av tekstlikhet er av en slik karakter at det voldsomme medietrykket kan forsvares. 

Dessuten lurer jeg på om Kjerkol og Nord universitet har brukt plagiatkontroll eller ikke. Dette burde de vel strengt tatt ha avdekket da oppgaven ble godkjent i 2021. 

Jeg har selv forskerbakgrunn og en doktorgrad i sekken, men har for lengst konkludert med at jeg ikke er kompetent til å trekke noen konklusjon om masteroppgaven til Kjerkol og hennes medstudent. Jeg har ikke finlest verken deres oppgave eller oppgavene som tekstene stammer fra. Og ikke minst: Jeg har ikke hørt Kjerkols og hennes medstudents detaljerte forklaring på hva som har skjedd.

Hvor går grensen?

La meg være helt tydelig på en ting. Jeg tar avstand fra plagiat og juks. Det skal ikke forekomme i akademia, og ikke andre steder heller for den saks skyld. Men hvor grensen går for hva som er plagiat og juks, eller bare slurv, er ikke på noen måte sylskarp. Det er ikke uvanlig i den akademiske verden at man bruker tekst fra ulike kilder. Snarere tvert imot. Selvsagt skal man lese hva andre har gjort. Men å klippe og lime inn andres formuleringer uten tydelig henvisning er ikke lov. Når det er sagt, er det grunn til å minne om at metodebeskrivelser ofte kan fremstå som like. Men hvis resultater og analyser av egen eller andres forskning blir til forveksling lik andres, er det langt mer alvorlig.

Dette til tross: Jeg er forundret over alle professorer og selvoppnevnte eller medieskapte «eksperter» som uten å nøle konkluderer med at dette er uakseptabelt plagiat og juks. Andre igjen er kommet til motsatt konklusjon. Noen endrer oppfatning etter hvert som mediedekningen turer frem. Det viser hvor vanskelig dette kan være. For meg ser det ut til at jussprofessorene har en annen og kanskje strengere vurdering enn dem som representerer faget. Det er kanskje ikke overraskende. 

Behov for enhetlig regelverk

Men det vi nå er vitne til, viser tydelig at det er behov for et felles regelverk på tvers av alle universiteter og høyskoler. Rutinene for plagiatkontroll, både fra studentenes side og fra universitet og høyskoler, bør standardiseres og dokumenteres. Ikke minst må dette følges opp. 

For dette er antakelig bare begynnelsen. Dagens, og ikke minst morgendagens, teknologi gir mulighet for å kontrollere tekster og plagiat på en helt annen måte enn før. Det åpner også for mer juks og muligheter for å skjule sine spor. Det er enkelt å be et av de mange verktøyene for kunstig intelligens (KI) å skrive en tekst, for så å sjekke om den samme teksten er publisert et annet sted. Er din tekst til forveksling lik en annens, er det bare å be KI om å skrive om. Hvordan dette skal kunne kontrolleres, vet ikke jeg. 

Det er åpenbart behov for mer kunnskap og bedre kontrollrutiner. Dagens og morgendagens studenter må vite hva som er lov og ikke, og de må vite hva som er konsekvensene dersom de ikke følger spillereglene. I dag er dette for tilfeldig. 

En vanlig student? 

Ingvild Kjerkol skal behandles som en helt vanlig student. Det er faglige vurderinger av hennes masteroppgave som skal avgjøre om dette er juks eller slurv. Og det er bare faglige vurderinger som skal ligge til grunn når det skal vurderes om masteroppgaven skal underkjennes eller ikke. At hun er landets helse- og omsorgsminister, og hva folk måte mene om hvordan hun gjør den jobben, skal ikke bety noe som helst. 

Spørsmålet er om det etter den voldsomme oppmerksomheten denne saken har fått, er mulig å skille de to rollene. Hun er ikke bare en vanlig student, men også en del av makteliten og en regjering som har stått steilt på strenge sanksjoner for en student som har kopiert sin eget tekst. Den saken skal behandles i Høyesterett. Det provoserer med rette mange og gjør ikke dette enklere for statsminister Jonas Gahr Støre. 

Nord universitet skal vurdere det faglige i Kjerkols masteroppgave. Mange mener deres konklusjon er avgjørende for hennes fremtid som helse- og omsorgsminister. 

Et vanskelig valg

Kjerkols omdømme er svekket. Verre blir det hvis hun tas for juks. Om det alene bør føre til hennes avgang som helse- og omsorgsminister, er jeg usikker på. Dette handler også om hva slags politikere vi vil ha, og om tillit. Som statsråd må du ha tillit i befolkningen og blant velgerne. Foreløpig vet vi ikke hva Nord universitet konkluderer med, men det alene kan ikke avgjøre Kjerkols videre skjebne. Til syvende og sist må statsminister Jonas Gahr Støres ta et vanskelig valg. Kjerkol er et sterkt kort i hans regjering. Hun har kanskje den vanskeligste ministerposten av alle.