Minneord over Gerd Semb

Det var gjennom historieforskning vi ble kjent med Gerd Semb. Først med sykepleieren Gerd som hadde opplevd store begivenheter i norsk krigs- og okkupasjonshistorie og siden med medmennesket Gerd gjennom private besøk og samtaler.

Gerd var født i Namsos og opplevde bombinga av byen den 20. april 1940. Et brennende ønske om å være til hjelp førte til at hun utdannet seg til sykepleier i Trondheim. Med selvstrikkede røde votter med et mønster i hvitt – som viste kong Haakon den sjuendes kongemerke – markerte hun gjennom hele krigen sin motstand mot nazismen.

Som Røde Kors-sykepleier måtte hun pleie tyske soldater. Skadede soldater fra Østfronten gjorde inntrykk. På spørsmålet om hvordan det var å pleie fiendens soldater når hun var så mot nazismen, svarte Gerd med klar namsosdialekt: «Jeg kan hate et system, men jeg kunne vel aldri bringe meg til å hate et medmenneske». Hun etterlevde virkelige Røde Kors’ motto: «Inter armas caritas» – «Medmenneskelighet mellom våpnene».

I 1944 flyktet Gerd til Sverige. Her ble hun sykepleier for de norske polititroppene før hun i 1945 ble fløyet fra Kallax utenfor Luleå til Kirkenes i Finnmark for å slutte seg til Feltsykehus 1. Etter å ha samarbeidet med russiske sykepleiere, dro feltsykehuset i båt langs ei skipslei som fortsatt var minelagt og hvor tyske styrker fortsatt patruljerte.

Sykepleien for de norske sivile som var blitt igjen i det nedbrente Finnmark var krevende og mangelen på mat og medisiner var stor. Likevel var det ting å glede seg over. Gitaren de hadde spleiset på i Luleå og som Gerd etter hvert kjøpt medeierne ut av, ble flittig brukt. Pasientbesøk på ski over Finnmarksvidda i fullmåne, kjøreturer langs de ennå minelagte veiene på sin militære motorsykkel og det å få være jordmor. Som hun sa: «Den vakreste delen av Norge ligger øst for Tromsø». 

Gerd fortsatte som sivil sykepleier ansatt i Forsvaret etter krigen. I 1947 var hun med Tysklandsbrigaden i okkupasjonsstyrkene i det som senere ble Vest-Tyskland. Arbeidet på brigadens sykestue var av en annen karakter enn å arbeide på et feltsykehus. Gjennom perm- og passersedler hun hadde tatt vare på, kunne Gerd fortelle om turer og om skiferie i Bad Gastein i Østerrike.

Hun oppsøkte også en av sine tidligere pasienter fra sykehuset i Trondheim. Han var mager og hadde trolig tuberkulose. Gerds omtanke for andre kom frem her også: «Jeg hadde med noe hermetikk til ham. De hadde jo ingenting». I mai 1951 dro Gerd med Det norske feltsykehuset, NORMASH, til Korea. Sammen med henne var hennes venn fra tiden i Finnmark – røntgensykepleier Unni Foss. Å reise gjennom det krigsherjede Sør-Korea gjorde inntrykk på sykepleierne som hadde opplevd nazistens nedbrenning av Finnmark. Det sier litt om hvordan det var i Korea.

Alt dette ble formidlet i reisebrev hjem til avisa Nordtrønderen. Både barns fortvilte situasjon og den uendelige tristhet «når den unge gutten dør på krigssykehus langt borte fra sin kjære». Gerd reiste til Korea som sivil sykepleier, men ingen sivile fikk komme nær fronten. De norske Røde Kors-sykepleierne fikk derfor offisersgrader av amerikanerne. Gerd Semb er en av få norske kvinner som har vært kaptein i U.S. Army. 

Som alenemor fikk ikke Gerd ansettelse som helsesøster etter Koreakrigen. Hun fortsatte som sivilt ansatt sykepleier i Forsvaret og i 1956 dro Gerd på sin siste reise som sykepleier. Den gikk til Ny-Ålesund på Svalbard. Ditt tok hun med sin sønn, Jon. Etter at siste båt var gått til Tromsø var de isolert for vinteren. Da var det bare hun og en lege igjen med ansvaret for liv og helse i en av verdens nordligste bosettinger.

Ny-Ålesund var utgangspunktet for Umberto Nobiles forsøk på å nå Nordpolen med luftskipet Italia i 1928. I ei vik ved Ny-Ålesund fant Gerd en kasse fra denne ekspedisjon merket med Nobiles navn. På den tiden så ingen verdi i slike funn. Gerd tok vare på den og skjenket den senere til Polarmuseet i Tromsø.

Da utstillinga INTOPS – internasjonale operasjoner – ble åpnet på Forsvarsmuseet 8. mai, 2012 var Gerd en selvskreven gjest. Hennes historie er den som illustrerer de 111 norske sykepleiere som tjenestegjorde ved NORMASH under Koreakrigen. Senere har hun gjestet Forsvarsmuseet for å fortelle om sin sykepleiegjerning med Tysklandsbrigaden.

På spørsmål om hva som har gjort størst inntrykk på henne som sykepleier, er det verken det å være i okkupasjonsstyrkene i Tyskland, sykepleier under Koreakrigen eller isolert i Ny-Ålesund som nevnes: «Det er tjenesten i Finnmark. Der måtte vi organisere alt selv og benytte vårt eget initiativ».

Som forskere på henholdsvis norsk okkupasjonshistorie og norsk sykepleiehistorie ble Gerd for oss en kilde som fortalte om store begivenheter i norsk okkupasjonshistorie og sykepleiehistorie, men også om de små ting og hverdagslivet i krig og fred.

Vi lyser fred over Gerd Sembs minne.