Læring i praksis

I Helsepersonelloven § 4 stilles det krav til at sykepleieren er faglig ansvarlig for utøvelse av eget fag (1). Helsevesenet er blitt mer spesialisert og det kreves økt handlingskompetanse hos sykepleierne. Selv om praksis har fått større plass i utdanningen, kan det stilles spørsmål ved om den har god nok kvalitet. Ifølge Mekki et al. (2) er den nyutdannede sykepleier ofte kastet ut «på dypt vann», og har behov for mer praksis og mer kunnskap. Disse kravene gjenspeiler seg i Rammeplan for sykepleierutdanning (3).

Problemorientert veiledning
I to prosjekter har vi derfor fokusert på hvordan man gjennom veiledning kan øke kvaliteten på studentenes læring i praksis. Vi valgte en problemorientert veiledningsform. Ifølge Handal & Lauvås (4) er praksis kjennetegnet ved at problemene ikke er gitt, det må oppdages. Studentene må lære å oppdage problemene, men dette trenger de veiledning til. Denne artikkelen handler om to utviklingsprosjekter fra studentenes praksisperiode.
Hensikten med prosjektene er å få studentene mer bevisste på den fremtidige sykepleierrollen.. Problemstillingen er: Hvordan kan vi som lærere og veiledere i en problemorientert veiledningsgruppe bidra til å legge til rette for en god læringsarena i praksis, slik at studentene får reflektert over egen yrkespraksis? Det er en unik mulighet å få være tilstede som veiledere fra skolen når studenter lærer i praksis. Praksismodellen
Vi ønsket å gjøre studentene bevisste på egen praksisteori. Praksismodellen vi bruker er inndelt i tre nivåer; P1-, P2- og P3-nivået. Modellen blir ofte kalt praksistrekanten. Nivåene representerer henholdsvis handling (P1), kunnskap gjennom teori og egne/andres refleksjoner (P2) samt etisk og politisk rettferdiggjøring (P3). Handal & Lauvås (4) kaller de to første nivåene for PYT som betyr praktisk yrkesteori. Veiledning dreier seg først og fremst om P2- og P3-nivået. Modellen utgjør en beredskap for våre handlinger, og vil kunne være et redskap for bevisstgjøring av hvordan vi opptrer i praksis. Den kan også være til hjelp for å artikulere vår tause kunnskap. Det betyr at vi alle har en PYT som aktualiseres i bestemte situasjoner og som kan gjøres til gjenstand for bevisste refleksjoner. Modellen til Handal & Lauvås (4) er sentral i begge prosjektene.  Prosjektene
Prosjekt 1
Dette prosjektet går i hovedsak ut på å samle mange studenter på samme avdeling. Vi ønsket å prøve ut nye læresituasjoner og endre organisering av praksisperioden til studentene, samt endre sykepleier og lærers veilederolle i praksis. Prosjektet gikk over seks uker og åtte studenter i 1. års praksis deltok. Veileder fra sykepleierhøgskolen var tilgjengelig tre timer per dag. I tillegg kunne studentene få veiledning fra en sykepleier som var tilknyttet avdelingen. Studentene fikk i denne perioden ansvar for seks pasienter. Morgenrapporten var en felles arena for lærer, sykepleier og studenter. Studentene måtte planlegge arbeidsdagen og utarbeide mål og tiltak som skulle iverksettes overfor pasientene. Studentene hadde et grupperom der de kunne ha med seg skolebøker i tillegg til at dette rommet ble brukt til gruppeveiledning.   

Prosjekt 2
I dette prosjektet fikk studentene ansvar for en avdeling i to dager, der dagvaktene skulle dekkes. Det ble leid inn en hjelpepleier til hver vakt som var kjent med avdelingen. I tillegg kunne avdelingssykepleier på den nærmeste avdelingen på sykehjemmet kontaktes i forbindelse med medisinansvaret og i tilfelle det skulle oppstå uventede hendelser med pasientene. Lærer var til stede i avdelingen begge dagene. 
Studentene var i to ulike praksisperioder; to var i ledelsespraksis på 3. året, mens fire var i sykehjemspraksis på 1. året. Dette gjorde det mulig for studentene i ledelsespraksis å være reelle gruppeledere for 1. årsstudentene. Hvert team bestående av fire studenter hadde omsorg for seks beboere. Sammenliknet med ordinær bemanning var de en person mer på jobb. Dermed fikk studentene virkelig oppleve hvilke utfordringer en står overfor i praksis til daglig. Studentene hadde en planleggingsdag sammen med lærer og avdelingsleder før oppstart, der de gikk gjennom avdelingens grunnfilosofi og fokuserte på verdier og mål for arbeidet i avdelingen.  Bevisstgjøring
Studentene mente de lærte mye av å planlegge arbeidsdagen selv. De ble ansvarliggjort og måtte være mer bevisste på hvordan de skulle møte pasienten. Det å være en større gruppe studenter styrket fellesskapet. Med lærer tilgjengelig fikk de veiledning der og da. Læreren kjente til deres teori og kunne veilede dem slik at praksis ble mer meningsfull. Veiledningen var med på å bevisstgjøre studentenes individuelle holdninger. Yrkesetiske retningslinjer var et viktig redskap som de ofte hadde med seg inn i diskusjonene. Det kom fram at studentene så flere kvalitetsforbedringspotensialer i de ulike avdelingen; at praksis ikke var slik de hadde lært på skolen, og at det var travelt ute i det virkelige arbeidsliv . Studentene ble bedt om å skrive logg, men de syntes det var veldig vanskelig å få tid til det fordi de ble så opptatt av praksis. For å bøte på dette ble det i stedet arrangert flere evalueringsmøter. Man tok studentene med på å planlegge og iverksette sine egen praksis. Det felles redskapet var praksistrekanten: Hva sier teorien, hvilken holdning og hvilke verdier har vi? Lærernes rolle var å veilede i forhold til holdning, teori og å utfordre studentene. De pårørende ble orientert om at avdelingene skulle være studentstyrt, og stilte seg positive til prosjektene.   
Som lærere så vi fordelen ved å være tilstede for å kunne veilede og støtte studentene underveis. Studentene opplevde at de i begge prosjektene ble utfordret i forhold til ansvar i eget fag og i sykepleierollen. Det å bruke PYT aktivt bevisstgjorde studentene på hvilken betydning teori, erfaringer og hvilke handlinger som utføres i praksis har. Dette erfarte vi som et viktig redskap i gruppeveiledningen.  Reelle læresituasjoner
Sykepleierutdanningen skal ifølge Rammeplanen (3) ha som mål og ansvar å bidra til at yrkesutøveren skal kunne fungere selvstendig. Den nyutdannede sykepleier skal ha handlingskompetanse til å ivareta og utøve oppgaver som er sentrale i yrkesfunksjonen. Kompetansen er i hovedsak rettet mot pasienter og pårørende og mot ivaretakelse av grunnleggende behov. Handlingsberedskap er knyttet til de områdene hvor nyutdannede sykepleiere har kunnskaper om feltet, men mangler nødvendig erfaring og mer spesialisert opplæring til å kunne handle selvstendig. Ved å legge til rette for mer reelle læresituasjoner vil utdanningen i større grad kunne forberede sykepleierstudentene på hverdagen i en avdeling. 
I evalueringssamtalene med avdelingene i etterkant av prosjektene kom det fram at med så mange studenter i avdelingene oppstod det ulike ideologiske debatter med praksisfeltet. Prosjektene økte engasjementet både blant studenter og i praksisfeltet. Det ble også satt ord på konfliktene mellom teori og praksis. De ansatte opplevde at det var spennende og utfordrende å bidra til igangsetting av utviklingsprosjekter. I den ene avdelingen trakk de frem at rapportsystemet ikke var godt nok, i den andre trakk de fram at tilbudet var mangelfullt med hensyn til det faglige tilbudet, for eksempel tilbud om logoped og fysioterapi.  Økt selvstendighet
Lærerne så at sykepleierlærerollen endres i forhold til hvilken kontekst en opererer innenfor. Det er andre utfordringer i praksis med høyt tempo, hurtige avgjørelser og mangel på fagfolk. Tiden til refleksjon kan bli mangelfull. Det er noe annet enn å stå i et klasserom og formidle teori og forskningsbasert kunnskap.
Med disse to prosjektene opplevde vi at studentene ble mer selvstendige og sikrere i forhold til utøvelsen av faget. Vår erfaring tilsier at det å videreutvikle denne typen organisering av praksisperiodene vil skape en større trygghet fordi studentene kan spille på hverandre og veileder fra høgskolen er mer tilgjengelig. Studentene fortalte at de at de fikk utfordrende oppgaver i praksis og at de nå skjønte mer av teorien. De kunne ta i bruk noe av det de allerede hadde lært på demonstrasjonsrommet på høgskolen. 
Vi så at studentene i prosjektene ble utfordret både i forhold til selvstendighet og faglighet. Endringene i det pedagogiske opplegget bidro til økt fokus på studentenes læring i praksis. Denne typen prosjekter fører til store endringer av lærerollen, fra undervisnings- til veilederrolle. Utfordringene krever at vi som lærere har høy faglighet, og kan være fleksible og tilgjengelige. 

Utvikle praksis
Studentene gav uttrykk for at det å være deltakere i slike utviklingsprosjekter var meget lærerikt. Noen av studentene sa i ettertid at dette var den beste læringssituasjonen de hadde hatt. Denne formen for praksis kan bidra til å endre studentenes handlingskompetanse og handlingsberedskap.
Som veiledere i prosjektene opplevde vi at det å ha god veilederkompetanse var veldig avgjørende. Vi hadde begge to lang yrkespraksis før vi begynte i høgskolen. Dette opplevde vi som en stor fordel når vi ble så tett involvert i praksisprosjektene. Vi vil påpeke at denne typen prosjekter i praksis er verdifull både for studenter, lærere og praksisfelt. Det er viktig at sykepleierhøgskolene involverer seg mer i praksisfeltet. På den måten kan utdanningene være med på å utvikle praksis.

Litteratur:

1. Lov om Helsepersonell Oslo: Sosial-og Helsedepartementet, 2001. 

2. Mekki. TE, et.al. Nursing education in Norway.Journal of Advanced Nursing 2002;38(3): 296–302.

3. Rammeplan for sykepleierutdanning (2004). Fastsatt 1. juli 2004 av Utdannings- og forskningsdepartementet.  

4. Handal, G, Lauvås P. Veiledning i praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen, 2000.