Levende undervisning - hva er det?
Sammendrag: Motsetningen til levende undervisning er en undervisning som ikke berører studentene, og som de ikke klarer å knytte opp til den praksis hvor kunnskapen anvendes. Tredjeårs sykepleierstudenter ble bedt om å skrive om sine erfaringer med levende undervisning. Dette gjorde de ved å gi eksempler på undervisning de selv har opplevd. Materialet består av 15 fortellinger eller beskrivelser. Fortellingene gir innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg om levende undervisning. Gjennom fortellingene beskriver studentene mangfoldet som skal til for at de skal få en opplevelse av at undervisningen er levende. At læreren er godt forberedt viser seg for studentene som lærerens trygghet i møte med klassen, og hans trygghet i forhold til temaet han skal undervise i. Både lærerens forberedelse til undervisningen, og evnen til å planlegge uventede hendelser i klasserommet blir trukket frem i fortellingene. Det handler om at læreren er forberedt til undervisningen for å kunne være forberedt i undervisningen. Studentene kobler levende undervisning til lærere som er i stand til å eksemplifisere kunnskapen med egne erfaringer, som anvender fortellinger fra egne opplevelser i praksis, og som eventuelt også trekker skuespillet inn i undervisningen. Verden kommer inn i klasserommet og studentene opplever undervisningen som levende. At verden kommer inn i klasserommet, er likevel ikke alene tilstrekkelig. Lærerens engasjement må være med, og blir i seg selv en forutsetning for levende undervisning.
Jeg sitter på mitt kontor en tidlig morgen og funderer over
livet generelt, og over undervisning spesielt. Jeg skal ha fem
timers undervisning i dag, og kjenner at den helt store gløden ikke
er til stede. Tankene kretser rundt studentene og hvordan de
opplever verden. Som lærer ser jeg mange ganger at de sliter.
Sliter med teoretiske arbeidskrav og praksis om hverandre, og
kobler ikke alltid høgskolens teoretiske undervisning til den
praksishverdagen de møter. Tiden i praksis blir stadig redusert og
pensum blir utvidet. Det er jo så mye de bør få med seg disse tre
årene mens de er sykepleierstudenter, og vi lærere kjører på.
Foreleser og doserer, vil så gjerne formidle mest mulig, slik at de
skal være best mulig rustet til å møte virkelighetens verden. I
klasserommet om noen minutter vil jeg møte 90 unge mennesker som
forventer at jeg skal gi dem nye perspektiver i forhold til dagens
tema. Hvordan kan jeg som lærer i dette systemet best legge til
rette for at det virkelig skjer læring i klasserommet? Jeg funderer
og spekulerer helt til tiden er inne og første timen skal starte.
Hva kjennetegner levende undervisning?
Jeg har de siste årene vært ansatt som lærer i høgskolen. Mange
ganger har jeg undret meg over hva studenter mener med
levende undervisning. Hva må til og hvordan kan jeg selv
være med på å levendegjøre undervisningen. Hva er det som
kjennetegner
levende undervisning? Dette er spørsmålet som jeg i min
hovedfagsoppgave i helsefag har forsøkt å finne svar på (1).
I arbeidet med temaet «Levende undervisning» har jeg flere
ganger fått spørsmålet om det motsatte av levende undervisning er
død undervisning. Jeg vil ikke kalle en undervisning som ikke er
levende, for en død undervisning. Det blir heller en undervisning
som ikke berører studentene, og som de ikke klarer å knytte opp til
den praksis hvor kunnskapen anvendes. Når undervisningen på
høgskolen er ferdig for dagen, pakker studentene sammen sine bøker,
putter dem i sekken, og glemmer det som har foregått i
klasserommet. Notatene ligger i permer og blir ikke hentet frem før
det nærmer seg eksamen, eller når en oppgave skal utarbeides. Mange
ganger i løpet av et år utspiller det seg slike situasjoner i
undervisningen, og dette er ikke uttrykk for levende undervisning.
Hva mener så sykepleiestudentene kjennetegner levende
undervisning i sykepleierutdanningen?
Jeg gikk til tredjeårs sykepleierstudenter for å få svar på
dette spørsmålet. Jeg valgte å be tredjeårs studenter skrive om
sine erfaringer med levende undervisning, fordi de både har fått
undervisning i sykepleiefaget på høgskolen, og i tillegg har de
hatt mulighet til å knytte denne undervisningen opp mot møter med
pasienter i praksis. Studentene ble bedt om å skrive fortellinger
som beskriver hva som for dem er levende undervisning. Dette gjorde
de ved å gi eksempel på undervisning de selv hadde opplevd.
Materialet består av 15 fortellinger eller beskrivelser.
Fortellingene gir innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg om
levende undervisning.
Bruk av fortellinger i en forskningssammenheng
Historisk sett har fortelling som metode lang tradisjon
innenfor human- og samfunnsvitenskapens område. I de senere år har
imidlertid også sykepleieforskning interessert seg for denne
tilnærmingsmåten(2). Fortellinger kan sees på som et universelt
menneskelig fenomen og et universelt menneskelig uttrykk. Mennesker
er selv skaper av fortellinger om sine liv, og har alltid brukt
dette virkemiddelet for å skape mening og struktur i tilværelsen
(3). De gode fortellingene blir av Gudmundsdottir beskrevet som
forståelige, lette å huske, funksjonelle og underholdende(4). De
inneholder et poeng, og har en moral som lytterne vil kunne leve
seg inn i. Fortellingene kan bidra til å forstå verden på en ny
måte ved at de omformer våre tidligere ideer og tanker. Studentenes
fortellinger har gitt innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg
om levende undervisning.
Historier som beskriver situasjoner eller hendelser som
forfatteren har opplevd, blir ofte kalt sanne historier(4).
Fortellingene fra studentene setter begivenheter i klasserommet i
fokus, og de er selvopplevde og betraktes som sanne. Hvorvidt
fortellingene gjenspeiler virkeligheten akkurat slik den faktisk
var, er ikke det sentrale. Selvopplevde fortellinger vil bli
fortalt med utgangspunkt i fortellerens perspektiv, og det er
studentenes egen opplevelse av situasjonen jeg er ute etter å få
beskrevet.
Tilrettelegging - en forutsetning for levende
undervisning
Gjennom fortellingene beskriver studentene mangfoldet som skal
til for at de skal få en opplevelse av levende undervisning. Hver
for seg kan disse forholdene eller sidene ved undervisning stå
alene og berike undervisningen, men for at den skal oppleves som
levende for studentene, er det nødvendig at alle sidene er med og
danner en helhet.
Studentene skriver at tilrettelegging av undervisningen er en
forutsetning for at levende undervisning skal oppstå i
klasserommet. Forberedelsen før undervisningen starter, gjør at
studentene opplever at læreren er godt forberedt, og at han
underveis i timens forløp har fokus både på lærestoffet og på
studentene. Noen utsagn fra fortellingene kan belyse dette:
- Jeg husker ennå timen vi hadde om det å legge inn
inneliggende kateter. Foreleseren var en sykepleielærer-student.
Det var helt tydelig at hun var godt forberedt, både i forhold til
det hun skulle si og utstyret hun skulle bruke.
- Det andre jeg har lagt merke til, er hvordan de underviser.
Det er sjelden transparenter. Og hvis de bruker det, er de
oversiktlige med store overskrifter og få stikkord. De gangene vi
har fått utdelt kopier på forhånd, har også vært utrolig positivt -
da har vi kunnet følge med på det som blir sagt og dessuten skrive
på eventuelle tilleggsnotater. Videre står de så og si aldri med
nesen i papirene. De har kunnet det stoffet de foreleser om så
grundig at det ikke er nødvendig med notater.(1)
At læreren er godt forberedt viser seg her for studentene som
lærerens trygghet i møte med klassen, og hans trygghet i forhold
til temaet han skal undervise i. Både lærerens forberedelse til
undervisningen, og hans evne til å planlegge uventede hendelser i
klasserommet blir trukket frem i fortellingene. Et lite utdrag fra
en annen fortelling understreker noe av dette:
- Det var musestille i klasserommet da undervisningen startet,
selv om nesten alle hadde møtt frem denne dagen. Jeg skjønte ikke
med det samme hvorfor, men vi fikk med en gang beskjed om å trekke
oss mye mere sammen. Gjør det nå, nærmest skrek læreren.
Skrekkslagen spurte jeg sidemannen om hvorfor læreren ba oss om å
gjøre dette. Hun spiller sikkert manisk/depressiv, svarte hun. Ja,
selvfølgelig, det burde jeg ha tenkt, for jeg hadde da lest litt
psykiatri, men jeg var sjokkert og uforberedt på en slik
«oppførsel» fra en lærer. Vi satt som førsteklassinger på en
søndagsskolebenk. De fleste var både overrasket og
sjokkerte. (1)
Fortellingene beskriver lærere som starter undervisningen på en
uventet måte eller som kommer med planlagte, men uventete
overraskelser i timen. Lærernes tilnærming til faget er annerledes
enn forventet, studentene blir sjokkert, det skjer noe uventet.
I løpet av timen i klasserommet kan undervisningen ta nye
veier, ikke alt kan planlegges i detalj på forhånd, og timen kan
forløpe annerledes enn læreren har planlagt. Likevel viser
fortellingene at lærerens planlegging er av stor betydning for
studentenes opplevelse av undervisningen. Det handler om at læreren
er forberedt til undervisningen for å kunne være forberedt i
undervisningen.
Verden inn i klasserommet
- et grunnlag for levende undervisning
Studentene beretter om at det er viktig at virkeligheten de
skal anvende kunnskapen i, kommer inn i klasserommet. Med dette
menes at praksis må bli synlig for dem gjennom undervisningen på
høgskolen. «Praksisverden» fremstår for mange studenter som ukjent
og utilgjengelig, og de ønsker eksempler og fortellinger som kan
forberede dem på hvordan de kan anvende kunnskapen utenfor
klasserommet. Studentene forteller om lærere som er i stand til å
sette ord på hva studentene vil møte «der ute»:
- Undervisningen ble basert på mange eksempler fra praksis,
slik at vi fikk se relevansen i det vi lærte, og teorien ble da
ikke så svevende. En annen ting jeg likte med denne undervisningen
var at lærerne understreket og gav oss egne eksempler på at man
ikke alltid lykkes. (1)
Teorien blir mer forståelig og levende ved hjelp av lærerens
eksempler fra praksis. Ikke bare eksempler på vellykket utøvelse av
sykepleiegjerningen, men også eksempler på hvordan man ikke alltid
lykkes i utøvelsen av faget. Fortellingene viser at det er viktig
at læreren virkeliggjør pasientene og deres behov for sykepleie, og
knytter dette sammen med innholdet i lærebøkene. Læreren må da selv
kjenne den verden han ønsker å dra med seg inn i klasserommet. Om
læreren ikke har erfaring fra feltet, blir det vanskeligere å
formidle praktiske eksempler, og om han ikke er i stand til å sette
ord på situasjonen, kan studentene ha problemer med å gripe den.
For undervisningen skal knyttes til det som skjer utenfor, i
praksis, og derfor er det viktig at erfaringene får sin plass i
klasserommet.
I høgskolen er det ikke bare lærerens erfaringer som blir
viktig. Også studentenes egne erfaringer danner grunnlag for
opplevelsen av levende undervisning. Det er viktig at studentene
får prøve seg, også mens de er på høgskolen. Her er et eksempel fra
undervisning i nedlegging av sonde på studenter på høgskolen:
- Det blir lettere å sette seg inn i pasienten sin situasjon
når vi har prøvd det i virkeligheten enn om vi skulle lese om
hvordan pasienten opplever det. Det spesielle her var også at det
var så veldig sterkt, for vi kunne virkelig se ubehaget som hun som
fikk lagt ned sonden, hadde. Dette var mye sterkere opplevelse å
legge ned en sonde på en annen person enn for eksempel å legge inn
en veneflon, fordi ubehaget til «pasienten» var mye større. Dette
var levende for meg, både å være pasient og sykepleier, to roller
slo to fluer i en smekk. (1)
Studentene har også behov for å forsøke selv. Egne opplevelser
kan danne grunnlag for videre refleksjoner og dypere forståelse av
både faget og pasientens situasjon. Slik kan studentene oppleve mer
enn det de kan lese om i bøkene, undervisningen vil fremstå som noe
de kan hente frem i møtet med pasienten og tenke: Det var jo slik
det var.
Ved hjelp av undervisning som tar i bruk eksempler og
egenaktivitet, kan studentene føle at verden kommer inn i
klasserommet. De opplever undervisningen som relatert til «det
virkelige livet», de lar seg i større grad engasjere, og de kan
utvikle følsomhet for hvordan det kan være både for sykepleier og
pasient. Følsomheten gjør dem bedre rustet til møte med andre
mennesker.
Flere av fortellingene kommer inn på skuespillet, og viser
hvordan bruken av skuespill i klasserommet også kan åpne for å få
verden inn i klasserommet:
- Vi startet hvert emne med å gå gjennom et miniskuespill de
hadde laget, noen ganger opptrådte de sammen i enkle utkledninger,
noen ganger var læreren alene .......Det ble også tatt frem enkelte
studenter frivillig som kunne vise hva de ville gjort i en slik
situasjon. Dette gjorde at vi alle ble en del av rollespillet,
eller undervisningen og at foreleserne ikke bare sto og
«messet». (1)
Skuespillet hjelper studentene å se sin rolle som fremtidige
sykepleiere i møte med pasienten. De er opptatt av pasientens
situasjon, men legger i tillegg merke til hvordan man som
sykepleier møter pasientene. Studentene kobler levende undervisning
til lærere som er i stand til å eksemplifisere kunnskapen med egne
erfaringer, som anvender fortellinger fra egne opplevelser i
praksis, og som eventuelt også trekker skuespillet inn i
undervisningen. Verden har kommet inn i klasserommet og studentene
opplever undervisningen som levende.
Engasjement - en forutsetning
for levende undervisning
At verden kommer inn i klasserommet er ikke alene tilstrekkelig
grunnlag for at undervisningen blir levende. Lærerens engasjement
må være med, og blir i seg selv en forutsetning for levende
undervisning. Engasjementet fører til at studentene selv blir
engasjert og deltar mer aktivt i timene. Dette blir i fortellingene
beskrevet slik:
- Disse lærerne hadde en glød og entusiasme i undervisningen
som gjorde at jeg glemte tid og sted...Allerede etter første time
fant jeg ut at jeg måtte kjøpe pensumbøkene med en gang. Dette bare
måtte jeg lese mer om.....Lærerens engasjement preget timen. Hun
beveget seg rundt i klasserommet, satt på kateteret, sto ved siden
av kateteret, og timen opplevdes dermed ikke som en forelesning,
men mer som en samtale eller diskusjon mellom lærer og oss
studenter. (1)
Engasjementet er forutsetningen for at levende undervisning i
det hele tatt kan oppstå. Fortellingene viser lærere som kan faget
både i teori og praksis, og som bruker seg selv på en engasjert
måte i undervisningen. Dersom disse forutsetningene er tilstede kan
levende undervisning være så mye. En student sier det slik:
- Levende undervisning kan være så mye. Det kommer helt an på
den som underviser. Det viktigste er at læreren er engasjert og
uttrykker seg klart og tydelig. Jeg opplever å engasjere meg mer de
gangene læreren «brenner for» det han/hun underviser i. Jeg har
opplevd levende undervisning som virkelig har vært til god hjelp i
praksis. Det er utrolig gøy å oppleve at en bruker det en har lært
på skolen. (1)
Undervisning som berører - bærer den levende
undervisningen
Når læreren forbereder undervisningen godt på forhånd, trekker
verden inn i klasserommet og engasjerer seg både personlig og
faglig, er studentene på vei til å oppleve undervisningen som
levende. Om de i tillegg opplever at de har kontakt med læreren, og
får anledning til å komme med innspill og undringer underveis i
timen, blir undervisningen levende.
- Han stilte oss spørsmål hele veien og prøvde å få oss med i
det han underviste i, og uansett hva folk svarte var det ikke snakk
om å gjøre narr av noen. Var det litt riktig, vinklet han svaret
slik at det ble riktig. Var det helt feil, prøvde han å bruke det
for å få oss til å resonnere oss til svaret.....Han hadde hele
tiden øyekontakt med klassen, og det virket nesten som om han så på
alle sammen samtidig fordi han lot blikket gå hele tiden. (1)
Etter analysen av de 15 fortellingene er det tydelig at levende
undervisning for studentene i undersøkelsen er avhengig av at de
berøres i undervisningen. Dersom læreren er åpen for studentenes
innspill og undringer, og i tillegg har humoristisk sans, vil han
kunne nå inn til og berøre studentene. En student beskriver det
slik:
- Det ble selvsagt en del latter i disse timene, men det tror
jeg er svært viktig når man arbeider med et slikt alvorlig og mange
ganger tragisk emne! (1)
Uten samspillet, uten dialogen, vil ikke studentene berøres, og
levende undervisning vil heller ikke oppstå. Kontakten mellom
læreren og studentene blir derfor viktig. Denne kontakten må
etableres og opprettholdes gjennom hele timen, og ansvaret for at
dette skjer hviler ikke bare på lærer, men også på studenten. For
at læreren skal kunne berøre sine studenter, må det legges til
rette for oppdagelser underveis, han må hjelpe studentene til å se
noe mer enn det de forventer, tørre å slippe seg løs i
klasserommet.
Levende undervisning - hva er det så?
Det fremkommer i min undersøkelse at tilrettelegging av
undervisningen er en forutsetning for levende undervisning. Videre
er det viktig å få «verden inn i klasserommet», og at læreren har
engasjement i forhold til tema og faget. Om studentene berøres kan
undervisningen bli levende. Spørsmålet om hva som kjennetegner
levende undervisning kan ut fra dette besvares på følgende måte:
Levende undervisning kjennetegnes av en undervisning som er vel
tilrettelagt av en engasjert lærer som trekker verden inn i
klasserommet og berører studentene.
Litteratur
1. Kuven, B. Levende undervisning. Hovedfagsoppgave i helsefag.
Bergen: Universitetet i Bergen. 2001.
2. Kirkevold, M. Sykepleieteorier: analyse og evaluering. Oslo:
Ad Notam Gyldendal AS, 1992.
3. Ramhøj, P. Narrativer fortællingens muligheder i sygeplejen.
I: Lyngaa, J. Sygeplejefag -refleksjon og handling Bind 2.
København: Munksgaard. 1998: 22-47.
4. Gudmundsdottir, S. Forskning på undervisning og læring. Hvor
er vi og hvor går veien videre? I: Langlo, J. (red.) Norsk
forskning om utdanning. Oslo: Ad Notam Forlag, 1994: 44-80.
0 Kommentarer